TIFF 2011: Fredag 21

Det er mange debatter rundt hva som er kunst og hva som ikke er kunst, samt hvor kunsten hører hjemme. Gatekunst (street art) hører til begge debattene. En av de mest myteomspunnede og kjente gatekunstnerne er Banksy, men det er ikke han Exit Through The Gift Shop (Banksy, UK & USA 2010) handler om. Han har bare laget dokumentaren.

Thierry Guetta, en ganske så eksentrisk butikkeier, har en ekstrem lidenskap. Han må filme alt (nesten), det blir det mye film av. Guetta blir dratt inn i gatekunst-miljøet, det blir det mer film av. Han møter Banksy og blir oppfordret til å lage en film av opptakene sine, det blir det en ikke så veldig bra film av. Guetta lager en gigantisk gatekunst-utstilling. Banksy lager Exit Through The Gift Shop av opptakene, det blir det en god og ikke minst veldig artig dokumentar av.

Exit Through The Gift Shop.

Det er soldagen i Tromsø, den er når solen for første gang om vinteren viser seg fram igjen. På Hålogaland Teater blir dette feiret med en konsert med Tromsø Kammerorkester og gratis solskinnsboller.

Filmer fra Aserbadsjan er det ikke så ofte man får se. The Dolls (Chingiz Rasulzade, Aserbadsjan 2010) handler om en ungdomsgjeng som vokser opp i Baku idet det sovjetiske imperiet er på vei til å bryte sammen. De livnærer seg med å jobbe på en strandpromenade utkledd som Mikke Mus og andre kjente figurer for å glede og overraske småbarn. En fin film.

Så over til noe helt annet, for det er virkelig noe annet Le Quattro Volte (Michelangelo Frammartino, Italia & Tyskland & Sveits 2010) er. For dette er en film omtrent helt uten dialog, uten en handling som vi kjenner den. Ikke lett å si hva man egentlig har sett i all sin enkelthet. For hva skal man tro om en film som stort sett handler om geiter, en gammel gjeter som drikker (hellig) støv, et stort tre og en kølabonn. En kan si så mye at det faktisk fungerer utmerket, en flott film og en ganske morsom en og. Scenen med den ugagnsfulle gjeterhunden, bilen og geitene er ubetalelig.

Landsbyen På Toppen Av Fjellet.

Tittelen på neste film, Mundane History (Anocha Suwichakornpong, Thailand 2009), kunne nesten passet bedre på forrige. Selv om dette er en rimelig verdslig film, ihvertfall i starten. En stort sett kjedelig film som tar for seg sykepleieren Pun som har som jobb å ta vare på Ake, som er lam fra livet og ned. Filmen er presentert ukronologisk og det forklarer nok slutten som inneholder en stjerne som eksploderer, Ake som kan gå igjen, en fødsel og Ake som ikke kan gå lengre likevel. Jeg satt mer eller mindre forvirret igjen.

Jeg avslutter den fjerde dagen på festivalen med Gullpalmevinneren fra Cannes, Onkel Bonmee Som Kan Erindre Sine Tidligere Liv (Apichatpong Weerasethakul, Thailand 2010). I introduksjonen til filmen fikk vi vite at det siste ordet i filmens navn på originalspråket, Loong Boonmee raleuk chat, i tillegg til liv også kan bety nasjon. Så filmen kan også henspille på at Onkel Bonmee, som filmen handler om, også kan erindre nasjonens tidligere liv.

Onkel Bonmee Som Kan Erindre Sine Tidligere Liv.

Uansett hva Bonmee erindrer, så er dette en mystisk, vakker og dvelende film. Bonmee er en bonde som ligger for døden, sine siste dager vil han tilbringe i sitt fjerntliggende hjem i en provins i Thailand. Der blir han oppsøkt av sin avdøde sønn og kone, eller rettere sagt åndene deres. Til tross for at slutten dro litt ut så var dette en veldig bra film som jeg likte godt. Jeg kan likevel forstå at den oppfattes som noe sær og derfor et rart valgt som Gullpalmevinner.