TIFF 2011: Tirsdag 18

Det er mørkt ute som vanlig her i nord når jeg beveger meg mot Fokus kino for min første film på festivalen, Littlerock (Mike Ott, USA 2010). Jeg har ett godt antall filmer foran meg de nærmeste dagene og som vanlig er jeg alltid litt spent når jeg setter meg ned i salen foran den første filmen.

Littlerock.

Kommunikasjon er ikke så lett når man ikke snakker samme språk, som den ene av de japanske søsknene Atsuko og Rintaro opplever når leiebilen deres bryter sammen i den lille byen Littlerock. Der strander ferien deres i USA og Atsuko snakker ikke engelsk. En fin og rolig film, ikke noe mer. Av en eller annen grunn irriterer jeg meg over en av personene i filmen, hvorfor må man snakke til voksne som om de er småbarn fordi de ikke kan språket?

Avatar er et eksempel på en film som er laget med fokus på at den skal være i 3D. Når TIFF for første gang viser en 3D film, er det med en film som ikke er laget med dette fokuset. Iron Doors (Stephen Manuel, Tyskland 2010) er 3D laget på samme måte som Clash Of The Titans ble så skjelt ut for, med en prosessering i etterkant. Det merkes. Filmen minner meg ellers som en variant av Cube og Saw, ispedd en dose Buried. En film midt på treet, hvor hovedrolleinnehaveren ikke klarer å bære filmen, som er et av premissene for at en film som denne skal fungere.

Første dagen setter tonen for festivalen, det går i ett.

Noen ganger kommer man ut av kinosalen uten å vite hva man egentlig har sett for noe. Det var tilfelle med The Temptation Of St. Tony (Veiko Õunpuu, Estland & Finland & Sverige 2009). En fabel i svart-hvitt om Tony som etter å ha funnet en haug med avhogde menneskehender utsettes for en rekke surrealistiske hendelser. Flott filmet og med mye svart humor. Nok den aller mest bisarre og absurde filmen under festivalen, som dessverre trakk litt ut i tid.

The Temptation Of St. Tony.

Etter å ha sett tre filmer på rad, med bare en kort pause imellom, er det på tide med en lengre pause. Nå venter festivalens kraftprøvelse.

Det å se en film på kino som varer i fem og en halv time er ikke noe en gjør så ofte. TIFF har et fokus på Aleksandr Sokurov under festivalen og blant filmene de viser er hans lange og dvelende dokumentarfilmer Confession (3.5 timer) og Spiritual Voices (5.5 timer). Jeg har valgt meg ut sistnevnte, i salen er det kanskje 12 andre i tillegg til meg.

Spiritual Voices.

På tross av lengden så var dette for meg en stor filmopplevelse. Spiritual Voices (Aleksandr Sokurov, Russland 1995) tar for seg en gruppe russiske soldater som er stasjonert på den øde og farlige grensen mellom Tadsjikistan og Afghanistan i 1994. Sokurov lar kameraet omtrent være som en flue på veggen der vi følger soldatenes hverdagsslige gjøremål. Første delen av filmen setter tonene for stemningen, der den viser et enkelt landskapsbilde i godt over en halvtime akkompagnert av Mozart og Beethoven. En hypnotiserende og mesmeriserende opplevelse.

Etter å ha sett denne får jeg lyst til å se igjen 9th. Company av Fyodor Bondarchuk. Det er jeg kanskje alene om, når filmen er over er det bare 4 i salen igjen (selv med 4 pauser i løpet av filmen).

Nok film for denne dagen og selv om Spiritual Voices var et høydepunkt så synes jeg at jeg fortjener en god øl etter å ha kommet meg igjennom den.