Først ut er en dvelende tysk kriminalfilm, In The Shadows (Thomas Arslan, Tyskland 2010). Trojan har akkurat blitt sluppet løs fra fengselet, og det tar ikke lang tid før han er på utkikk etter nye jobber av den lovløse typen. Mens andre er på utkikk etter han. En film som fungerer brukbart, men ikke mer. Den er dvelende og rolig i formen, men ikke helt uten nerve. Musikken til Geir Jensen (Biosphere) maler en mørk stemning, uten helt å løfte filmen.
In The Shadows.
Jeg har en lengre pause fram til neste film og bruker den tiden til å gå meg en tur over broen til Tromsdalen-siden. Det blåser ganske så bra over bruen, men jeg blir belønnet med noen flotte farger på himmelen ifra både nord og sør i det solen som ikke har vært oppe er på vei ned.
Tilbake i akkurat tid til neste film, Tongpan (Euthana Mukdasanit & Surachai Jantimatorn, Thailand 1977). En kortere film og et dokudrama om den foreslåtte Pa-Mong oppdemningen på Mekong i Thailand. En som kanskje er mer interessant og viktig i henhold til den tidens situasjon, enn som et god filmhåndtverk. Filmen ble forbudt da den kom ut.
Så over til det som skulle bli hovedprisvinneren på festivalen (Auroraprisen), nemlig Poetry (Chang-Dong Lee, Sør-Korea 2010). Chang-Don Lee liker å stille spørsmål av moralsk art i filmene sine. Mija lever et tilsynelatende vanlig liv sammen med barnebarnet sitt, er nysgjerrig av natur og opptatt av å kunne skrive poesi. Når hun oppdager at barnebarnet er innblandet i en sak på skolen han går på, og at foreldrene til de andre involverte ønsker å dekke over det, tar livet en ny vending. En god film som likevel ikke ble blant mine favoritter fra festivalen. Lengden og fokuset på diktningen spiser opp mye av budskapet i filmen. Ellers fint og nøkternt fortalt.
How I Ended This Summer.
Som nevnt i ett tidligere innlegg så kom de sterkeste filmene fra Russland. Og jeg hadde opparbeidet meg høye forventninger til neste film, How I Ended This Summer (Alexei Pobogrebsky, Russland 2010). Regissøren sto bak den flotte Koktebel fra 2003 og jeg forventet meg en film med samme visuelle og dybde som den. Isolert fra omverdenen på en øde øy i Nordishavet ligger det en liten forskningsstasjon med to utstasjonerte. Sergei er en erfaren meteorolog, mens Pavel er nyutdannet. Når Pavel mottar en viktig melding til Sergei mens han er borte, men kvier seg for å formidle den videre, fører det til at situasjonen dem imellom blir satt på spissen.
Nok en gang står et sterkt fotoarbeid i spissen for å formidle den stemningen og isolasjon som den arktiske naturen gir. En veldig bra film og et nytt høydepunkt på festivalen. Dvelende, men aldri kjedelig.
Silent Souls.
Jeg har flere ganger nevnt foto som et godt grunnlag for filmer jeg liker. Av den grunn er også Silent Souls (Aleksei Fedorchenko, Russland 2010) blant valgene mine av festival-filmene. Bak kamera står Mikhail Krichmann, Andrei Zvyagintsev sin faste kameramann, mesteren bak det fantastiske fotoarbeidet i Tilbake og Forvist. I denne filmen er ikke fotoet like fremtredende som i nevnte filmer, men tro ikke at fotoet er dårlig av den grunn. Filmen forteller om Miron som sørger over at sin kone er død, i tråd med deres kultur tar han henne med seg på en tur for å begrave henne i elven der de tilbrakte sin bryllupsreise. Med seg på reisen har han sin venn Aist, med elva og vann som en sentral brikke i Merjat kulturen som bakgrunn. Nok en bra russisk film.
How I Ended This Summer.
Nok en gang er det de russiske filmene som blir dagens høydepunkter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar