TIFF 2011: Lørdag 22

Det å velge seg ut filmer en skal se er som å legge en kabal, ihvertfall når en ser så mange filmer som jeg gjør på en festival. Velger man en film utelukker det plutselig en annen og man må ofte omrokkere på valgene for å få alt til å gå opp. Det er ikke alltid kabalen går opp, men for meg så gikk den nesten helt opp. Og det er mer enn godkjent.

Lørdagens film kabal starter med Nang Nak (Nonzee Nimibutr, Thailand 1999), en spøkelsesfilm fra Thailand. Mak kommer tilbake til sin kone og nyfødte unge etter å ha vært i krig, og fortsetter å leve uten å vite at både konen og barnet døde under fødselen. En bra thaihorror med en godt oppbygd spenning og atmosfære. Likevel litt for melodramatisk til tider.

Nang Nak.

Rett fra en kjølig tilstedeværelse i Thailand til italiensk varme i Basilicata Coast To Coast (Rocco Papaleo, Italia 2010). En trivelig, morsom og varm film om et band (eller rettere sagt en vennegjeng som spiller sammen) som har bestemt seg for å krysse regionen de bor i, Basilicata, til fots for å delta på en musikkfestival. Unødvendig å si så oppstår det en rekke underfundige hendelser underveis i en film som fort kan føles konstruert, uten at den faller i den fellen.

I Shelter (Dragomir Sholev, Bulgaria 2010) flyttes handlingen nesten helt til en leilighet i en film som setter fokus på oppdragelse og ungdom. Den unge sønnen til vannpolotreneren Stoychev forsvinner i noen dager og når han plutselig dukker opp igjen gjør han det sammen med en gother og en pønker. To individer som utfordrer Stoychev sin konservative tankegang. En bra, men ingen stor film, hvor jeg unngår å se den 'svarte humoren' som programmet beskriver om.

Nå er det på tide med en lengre pause og mat, mange inntrykk allerede. Jeg møter noen venner av familien som også er på besøk på festivalen til lunsj på Auke-gården. Hyggelig, og god mat. Ute snør det kraftig nå, litt tidligere ble jeg nesten truffet av et lite snøskred fra et tak.

Basilicata Coast To Coast.

Werner Herzog og David Lynch er en kombinasjon som vekker oppsikt. De har slått sine hoder sammen og resultatet har blitt My Son, My Son, What Have Ye Done (Werner Herzog, USA & Tyskland 2009). En film som bærer sine særpreg fra begges hoder (Lynch produserer). Sær, merkelig og merkverdig om en desillusjonert amatørskuespiller som dreper moren sin. Til tross for den ventede stemning blir dette likevel ikke hundre prosent vellykket. En forventer kanskje mye og mer med navn som Lynch og Herzog bak roret. Se opp for flamingoene.

Det ikke akkurat originale navnet Three (Tom Tykwer, Tyskland 2010) skjuler ikke akkurat overraskende et trekantdrama. Tom Tykwer, vanligvis en festival-favoritt, leverer her en av sine svakere filmer. Det er mye tørvittig humor her og trekantdramaet er kanskje spenstigere fortalt enn vanlig, men denne blir for lang (og det kommer det fra en som digget en fem og en halv time lang dokumentar).

My Son, My Son, What Have Ye Done.

Og ennå er ikke filmkvelden unnagjort, jeg har en film igjen på planen. The Double Hour (Giuseppe Capotondia, Italia 2009) handler om Sonia som jobber som stuepike, på stevnemøte-treff møter hun på sikkerhetsvakten Guido. Alt ser lyst ut, inntil de blir utsatt for brutalt rat på herregården som Guido overvåker. Og alt er ikke helt som det ser ut til å være. En liten, bra thriller som har en litt overraskende slutt.

Når man snakker om kabaler og det å få sett de filmene man ønsker, så er det umulig å komme bort ifra at man også velger bort filmer man ønsker å se. Jeg lurte lenge på hvorfor jeg ikke så Loose Cannons av Ferzan Ozpetek blant annet. Det gjorde jeg ikke, fordi jeg valgte The Double Hour istedet for eksempel. Om det var et riktig valg får tiden vise. De italienske landeveis-musikantene ble ihvertfall dagens høydepunkt.