lørdag 29. juli 2017

(Massiv) Dag 11: Breistølen - Nedre Skavlegiltjernet

Lengde: 23.6km (251.0km), tid brukt: 10:33 (94:28).
Høydemetere (opp / ned): 987m (7796m) / 757m (7535m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1011moh / 1242moh / 1534moh.
Vær: Vekslende, men stort sett oppholdsvær.


Jeg ender nesten opp å overnatte på en hytte igjen etter denne dagen, på Sulebu, muligens reddet av at jeg kom til hytta ikke så alt for sent. Det ble en lang pause der, noe som kanskje kan sette en liten finger på problemet, fort gjort å bare bli værende når en tar en for lang pause og en har en følelse av å ha gitt seg for dagen. Jeg gikk til Nedre Skavlegiltjernet hvor jeg fant en fin teltplass, som også lå skjult for den ene buen langs vannet.

Her går det faktisk en sti. Opp fra Breistølen går Massiv gjennom ett massiv kratt og kjerr.

Den ellevte etappen på Massiv for min del medførte en god del klesskift, og da av type regntøy. Selv når det ikke regnet var det nødvendig å gå med både regnbuksa og regn/vind-jakka på. Opp fra Breistølen har det ikke blitt gjort mye for å holde stien fri for vegetasjonen. De fire unge jentene på Iungsdalshytta hadde allerede gitt meg beskjed om hva jeg hadde i vente. Stien går opp den nordre fjellsiden av Mørkedalen gjennom tykt kratt og kjerr, noen ganger uten å kunne se stien i det hele tatt. Med så mange grener og blader som man må presse seg gjennom blir man fort våt. Selv om det ikke har regnet, morgenduggen sørger for det.

Utsikt ned mot Breistølen og over mot der jeg kom ned igår, Stardalen og Stardalsmønen.

Ovenfor kan man ihvertfall ta av seg regntøyet, sitte seg ned i lyngen og nyte en regnbue over dalen lengre nede. Turen til Sulebu går over et relativt greit terreng å gå i, det er enkelte steinete partier, men på langt nær så mye og ille som igår. Man må over to skar før man kan se målet i sikte, først ett nedenfor Nordre Kluftenosi og så over Suleskaret mellom Suletinden og Sulefjellet. Regntøyet må igjen på etter å ha gått over det første skaret. Det er en mørk og våt vegg som kommer fort opp fra sørøst og Eldrevatnet.

Regnbue over Mørkedalen.

Ved Masseringstjørni har regnet sluttet og det er mer blå himmel å se, men vått og bløtt blir det likevel. Nedenfor vannet er det av med skoene for å vade over elven. Stor er derfor irritasjonen av å finne ut at en må av med skoene igjen for å krysse elven ovenfor vannet etterpå. Når jeg ser på kartet og på vestsiden av Masseringstjørni, ser jeg fort at det hadde vært fullt mulig å gå der. Hvorfor man har lagt stien rundt på denne måten forundrer meg en del. Nå renner det nok mer vann her enn vanlig, men likevel. Løsningen fant jeg likevel på kartet, rett ved siden av stien går det en anleggsvei opp til en demning, denne krysser over elven på en bro ikke langt unna. Jeg tar til veien, krysser broen og finner tilbake til stien derfra. Jeg takler fint å vade, men ærlig talt, jeg er ikke så glad i bruke tid på å ta av og på meg skoene hele tiden.

Nordre Kluftenosi i bildet.

Stien går rundt Masseringsnosi før den kommer til Masseringstjørni hvor det bare er vannet som gir en massasje.

Ifølge bestyreren på Breistølen skulle det komme et turfølge fra DNT dit idag, siden det ikke kunne være fra Bjordalsbu (da hadde jeg møtt på dem igår), tenkte jeg at de ville komme fra Sulebu. Men jeg møter ikke på noen, fjellet forblir stille og rolig uten stemmer å høre. Ved lunsj i dalen etter Masseringstjørni ser jeg det er noe som beveger seg høyere opp der stien går opp mot, men bevegelsene er for raske til å være mennesker. Jeg antar at det må være reinsdyr.

På vei opp mot Suleskaret med Suletinden over til venstre.

Det er først når himmelen tetner til igjen og fjellsiden rundt meg gjør det samme at jeg møter andre mennesker. Der ruten går opp i skaret mellom Suletinden og Sulefjellet, Suleskaret, hører jeg raske skritt bak meg. Ihvertfall raskere skritt enn mine. Ett par som har vært på toppen av Sulefjellet og er på vei ned igjen tar meg igjen. Før jeg får vite at de kommer ned derfra, føler jeg at jeg går sakte. Vi snakker en del sammen i midten av skaret med utsikt over Øvre Sulevatnet, og holder omtrent følge resten av veien til Sulebu.

Utsikt over Øvre Sulevatnet nedenfor Suleskaret, det er ikke Sulebu der såvidt kan se på andre siden av vannet.

Over Suleskaret er det steinete og nesten like grått over meg på himmelen, men det er en fin utsikt i retning av den selvbetjente hytta. Paret hadde brukt en god del tid på å lete fram en passasje for å komme seg over elven som renner ned mot Øvre Sulevatnet uten å måtte ta av seg på beina. Jeg følger dem der de hadde markert hvor de kom over, men tar en litt annen vei over til slutt. Kom tørrskodd over. Over heien er det det minste antydningen til en regnbue.

Sulefjellet og Suletinden.

Ved Sulebu er det en barne-familie på besøk. Og vi blir alle sittende utenfor å snakke sammen. Det grå været sprakk opp og solen skinner, rundt Suletiden og Sulefjellet er det blå himmel og gråe skyer. Og jeg ender opp med en alt for lang pause i hytta, noe som nesten får meg til å bli værende. Det hjelper ikke på at familien som er der er et hyggelig bekjentskap, som i tillegg spanderer en del av middagen sin på meg (pølser med potetmos). Idet jeg forlater hytta, så bærer været preg av lett regn.

På toppen av en ås før Sulebu.

Noe som bare gir den siste delen av dagens vandring ett enkelt atmosfærisk utseende. Regnet holder seg stort sett for seg selv, jeg får bare besøk av enkelte små dråper. Ved Nedre Skavlegiltjernet, raskt omdøpt til Skravle-Egil tjernet, kommer teltet fort opp og det tar ikke lang tid før jeg sitter og ser på kokern fyre opp under en av mine hjemmelagde turgryter. Stekt og tørket kjøttdeig, blandet med gryterett fra Toro, vakuumpakket. Bare å helle opp i kjelen til kokeapparatet, fylle på med vann og koke opp. Enkelt og greit. Og på fjellet smaker (nesten) all mat godt.

Teltplassen ved Nedre Skavlegiltjernet, på en godværsdag burde man kanskje kunne se toppene til Jotunheimen herfra.

Jeg lurer på om det er fisk i vannet, men det har ikke noe å si fra eller til. Fiskestangen ligger igjen hjemme. En fin nok dag på turen dette, men ikke den som utpreget seg mest. I teltet etter å ha trukket inn for kvelden, gjør jeg opp status på turen så langt. Konklusjonen av den er at jeg nok har gått for hardt ut, de to forrige dagene ble alt for lange, og at jeg hadde vært i overkant ambisiøs i planleggingen av ruten. Jeg skulle nok klare å slite meg gjennom planen, men da hadde nok en del av gleden med å være ute i fjellet forsvunnet. Jeg bestemmer meg for å roe ned litt, så får en se om jeg kommer meg helt til Sota Sæter eller ikke. Om jeg ikke gjør det, er ikke så farlig.

Kart over ruten for ellevte dag på Massiv, fra Breistølen til Nedre Skavlegiltjernet.

<- BreistølenSlettningsbu ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar