Grått og dystert i starten av turen i Enebakk.
En husmannsplass som ser forlatt ut, Kølabånn.
For ikke bare å gå i opptråkne spor, eller rettere sagt på stier jeg har gått før, la jeg starten på turen til langt ute i Enebakk. En kan si hva en vil, men hvor nær en enn er Oslo her, så føles det som langt ute på landet. En god busstur rundt Østmarka, og så hoppet jeg av ved Løkengarasjen, rett ved Enebakk Kirke. Ut til et grått og dystert landskap, skapt av været. Jeg hadde forberedt føttene mine på at de ville komme til å bli bløte.
Grått vær over den sørøstlige delen av Østmarka.
På eventyrsti mellom Deliseterkoia og Søndre Krokvannet.
Den første delen av turen gikk gjennom et uoppdaget landskap for min del, der jeg fulgte den blåmerkete stien til Bøvelstad. Her virket stiene forglemte og overgrodde, som om ingen hadde gått her på lang tid. Det føltes som den glemte delen av Østmarka, der få eller ingen ferdes. Gresset sto høyt langs og midt i stien, og ville gjort buksene gjennomvåte om ikke regnovertrekket var på. Stille, ingen andre ute. Selv de få husene en kommer til bærer preg av det samme. En gammel rødmalt husmannsplass, under navnet Kølabånn, virker som det er lenge siden noen har besøkt. Foran vinduene er det lemmer, huset sagger, de skjeve veggene ser ut som de sakte har blitt presset sammen. Og over meg er himmelen grå og uten glede.
Søndre Krokvannet.
Borkedammen nord i Søndre Krokvannet.
Ved Bøvelstad er jeg ved kjente farveier igjen, om enn bare for en kort tid. Tomt der, ingen på besøk, ennå. Bare myggen. Utenfor henger høyonna. Jeg har et ærend ved Søndre Krokvannet. For å komme dit må jeg igjen forlate det kjente. Jeg har gått her på ski før, men det er annerledes her når snøen er borte og føttene må tråkke gjennom våt myr istedet for bløt snø. Ved Deliseterkoia hersker myggen, sist gang jeg tok en titt inn i bua (om vinteren) virket koia skitten, støvete og muggent. Nå ser det annerledes ut, som om noen har vært her og ryddet opp. Veggene skjelver omtrent når all myggen våkner til liv ved min ankomst.
Ved Nordre Krokvannet.
Fra koia er det en eventyrsti videre mot Søndre Krokvannet og til en kjentmannspost som står ved en liten dam i den nordvestre hjørnet av vannet. Dammen ble ikke bygget for å støtte opp for fløting på Søndre Krokvannet, men for å skaffe bakvann til andre vann, Tappenbergvann og Nordre Krokvannet. Der foregikk det fløting. Denne lille dammen ble først bygget av bark og stokker, og fikk dermed navnet Borkedammen. Nå består den av stein. Langsmed alle disse vannene går det distinkte stier, men de er ikke merket. Området er stille og fortsatt har jeg ikke sett eller hørt noen andre.
Vannliljer langs veien nedenfor Vangen.
Karen Cudrios ridevei, syd for Skjelbreia.
Ikke før jeg kommer til Røyrivannskoia, hvor to kanoer sakte siger over vannet og setter av sine reisende på en liten odde på andre siden av Røyrivann for meg. Når først stillheten har blitt brutt, så brytes den for godt. To syklister ankommer den lille koia for å overnatte. Selv er jeg ikke engang halvveis på ruten. Men fra nå virker det å gå mot lysere tider, selv om det dukker opp enkelte dråper, solen har tittet fram fra skylaget. Ett kjapt tordenskrell signaliserer at regntiden er over.
Skjelbreida.
Vangen kan om vinteren by på vaffler, boller og brus. Idag byr stedet bare på horder av knott. Sjokoladen hives innpå i rekordfart før jeg flykter. Jeg flykter til Skjelbreia der et hundekor ønsker meg velkommen. Men før de begynte på sin a capella tok jeg en snartur bort til en annen kjentmannspost. For inne i skauen går det som ser ut som en pent oppbygd kjerrevei. Før var dette adkomstveien til Skjelbreia. Bygget av Karen Cudrio for å kunne ri på, med andre ord en ridevei. Det er lite kronglete å komme seg til denne posten, i motsetning til forrige post, Borkedammen.
Trollvannet.
Når jeg går forbi Skjelbreida har været nå blitt nydelig, med en lysende sol og blå himmel, selv om det fortsatt er skyer som henger igjen. Og fortsatt gjenstår det et godt stykke før jeg er framme. Under solen på vei mot vest går jeg over mot Sandbakken og videre i retning Østmarkkapellet. For siste kjentmannspost må jeg igjen ta ett lite sidespor. Jeg beveger meg mot Dølerud for å besøke en hoppbakke. Ett noe avsidesliggende sted å plassere en hoppbakke igrunn, men en hoppbakke ble det. I 1933 ble de første prøvehoppene gjort, syv mann sto for det, vinnerhoppet den gang ble på 27,5 meter. Nå er bakkerekorden 48 meter. Og det vil den forbli. Nå er det egentlig bare den oppbyggde muren til unnarennet som er et synlig bevis på at det har vært en hoppbakke der. Navnet på bakken var Dølerudbakken.
Dølerudbakken, i enden av 'sletta' på den gamle skibakken.
Nå gjenstår bare sjarmøretappen igjen. Den tas forbi Grønmo, hvor jeg skremmer opp et rådyr som ikke får øye på meg før etter en stund. Selv om været skiftet til det (mye) bedre) har det ikke forhindret føttene mine fra å bli våte, eller tørke igjen. De er vel som svisker nedi der tenker jeg. Jeg surkler meg videre de siste få kilometerne til Skullerudstua, klokken er omtrent halv elleve når jeg er der. Jeg begynte å gå klokken elleve. Nesten tolv timer. Et glemt land, eventyrstier, dammer av bark, rideveier, mygg og knott, hundekor og forsvunne hoppbakker. En fin tur, men lang var den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar