Høydemetere (opp / ned): 679m (8475m) / 609m (8144m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1242moh / 1312moh / 1407moh.
Vær: Hovedsaklig overskyet, men første dagen uten regn mens jeg gikk, kom på kvelden.
Så tok jeg kanskje litt for mye i når det gjaldt å ikke ta for mye i. Etter å ha bestemt meg for å roe det litt ned og ikke gå så lange dager, i lengde, endte jeg opp med en ganske så kort dag. I overkant kort kanskje. Tiden forsvant likevel, jeg tok meg nå god tid underveis. Jeg valgte å gå til Slettningsbu, siden jeg ikke så noe egnet sted etter hytta å telte før etter en god tur etter den. Fra Slettningsbu går man ned til hyttefeltet mellom Tyin og Torolmen og der vil jeg ikke telte, langs kanten av Tyin ante jeg ikke noe om mulighetene. Jeg stoppet på Slettningsbu.
På vei ned fra Nedre Skavlegiltjernet mot Kyrkjestølane, utsikt over dalen mot fjellene på andre siden som skyer ligger lett over.
Det hadde regnet i løpet av natten, men opphold og vind om morgenen gjorde at teltet kunne pakkes ned relativt tørt. Grått er det uansett. Fra Nedre Skavlegiltjernet går ruten ned i dalen til Kyrkjestølane. Deler av nedstigningen går gjennom en flott bjørkeskog, noe som gir et velkomment avbrekk fra de mer åpne landskapene man ellers går i. Med bladene rundt meg blafrende sakte i vinden gjennom trærne.
Gjennom en hyggelig bjørkeskog ned til Kyrkjestølane.
Nede i dalen byr dermed ruten på litt kirkehistorie da den passerer rett ved St. Thomaskyrkja på Filefjell, opprinnelig en stavkirke innviet til Thomas Becket, erkebiskopen av Canterbury fra 1162. I 1808 ble den lille stavkirken rivet grunnet at prestene der ikke lengre orket å håndtere alt oppstyret rundt kirken, siden folk trudde at man kunne bli helbredet ved å besøke kirken. Kirken som står der nå ble bygget i 1971. Besøket på Kyrkjestølane gir meg muligheten til å kaste bort litt mer tid for to vafler og en litt etterlengtet kopp med varm kaffe.
St. Thomaskyrkja på Filefjell.
Fra Kyrkjestølana krysser Massiv over fjellområdet rundt Slettningsegge, fra en bilvei til en annen bilvei. Stigningen opp er relativ bratt, men terrenget videre er lettere for beina. Det slår meg at hadde jeg ikke bestemt meg for å roe det ned, kunne jeg gjort det fort unna med denne strekningen. Den tyngste delen av dagens etappe var langs Austrefjordtjerne og nedstigningen til Øvre Årdalsvatnet (som Slettningsbu ligger ved siden av).
Å ta turen opp til Kyrkjenøse, 1308moh, er vel verdt den korte og lette klatringen opp fra stien. Det er bratt ned på sørsiden av toppen, men det sørger for en bra utsikt over dalen nedenfor og videre bakover mot Suletinden og Sulefjellet. Vinden er frisk på toppen. Hele eggen bortover fra Kyrkjenøse, forbi Støgonøse og til Skørsnøse er bratt og steil på siden som vender ned mot dalen.
Utsikt fra toppen av Kyrkjenøse.
Nå som jeg går i et rolig tempo, tar meg tid og ikke raser avgårde, får jeg bedre tid til å ta innover meg omgivelsene rundt. At jeg raser avgårde til vanlig er kanskje en overdrivelse, men jeg er ofte drevet av en trang til å gå, til å fortsette videre. For nysgjerrig til å stoppe av og til, og dermed ikke se nøyere rundt meg der jeg befinner meg. Og det sagt, selv når jeg går i mitt vanlige tempo, får jeg likevel med meg ting.
En liten busk som er strandet på en stein med mose, ved et lite vann langsmed Slettningen.
Slettningen blir man ikke fort ferdig med uansett, en hvor fort en går. Med mindre man tar det andre alternativet ved stikrysset mellom Slettningen og Grønevatnet. Jeg funderer på å ta stien som går gjennom Grønedalen og rundt Slettningsegge på vestsiden til Slettningsbu, da den er litt lengre, men valget faller likevel på ruten om Austrefjordtjerne. Over elven mellom de to vannene er det ingen bønn, skoene må av.
Utsikt over Slettningen med Sulefjellet og Suletinden bak i horisonten. Tvers over på andre siden kommer stien opp fra Kyrkjestølane ved siden av Kyrkjenøse.
Jeg deler lunsjsted sammen med et litt engstelig lemen der stien beveger seg vekk fra Slettningen, den piler frem og tilbake fra steinene. Så fort den får øyne på meg er det full retrett. Langsmed Austrefjordtjernene er landskapet dominert av stein igjen, men enklere enn ørkenen for to dager siden. Noen har glemt igjen en tøydukke, en liten hund, den fungerer nå som vokter på en av vardene.
Det er også et steinlandskap ved Austrefjordtjerne.
Belønningen for å velge denne veien til Slettningsbu får man på toppen av passet før man går ned mot Øvre Årdalsvatnet. Selv med skyer, både lyse og mørke, dvelende over fjellene er det et massivt og mektig skue. Der fjelltoppene til Jotunheimen strekker seg mot himmelen og presser seg opp gjennom skylaget. En annen måte å si det på er at skyene kutter av toppene til fjellene. På andre siden av vannet nedenfor meg er det to små prikker, de to hyttene på Slettningsbu. Må være fabelaktig her under en klar blå himmel.
Flott utsikt mot Jotunheimens topper på passet ovenfor Øvre Årdalsvatnet. Slettningsbu kan sees på andre siden av vannet nedenfor.
Langs vannet er det ikke først og fremst den korte, men fine ryggvandringen før hytta som fanger oppmerksomheten min. I luften over meg sirkler det nå først en fjellvåk, med sine skingrende hyl og vingene i fullt spenn. Kort tid etter får den svar av en annen og så er det to stykker som seiler i luften, skeptiske til hva denne vandreren langs bakken vil finne på. De gir seg kort tid og flyr bort kort tid før jeg ankommer den selvbetjente hytta. Det er påfallende stille der etter ropene fra fuglene.
En fjellvåk seiler på vinden over meg og følger med på hva jeg gjør.
Jeg har heldigvis rotet bort så mye tid på turen at jeg ikke ankommer Slettningsbu for tidlig, noe som også stadfester at jeg ikke går videre. Det er en hyggelig liten bu. Og igrunn så må jeg si at når det gjelder hyttene til DNT, så liker jeg meg aller best på de selvbetjente. Det er alltid en mer egen stemning på disse enn på de betjente, noe som kanskje kan tilsies det faktum at man her er nødt til å gjøre ting litt mer selv. Selv bruker jeg tiden til å vaske noen av klærne mine. En ypperlig unnskyldning for å ta seg en overnatting på hytta.
Liten og fin ryggvandring langs Øvre Årdalsvatnet før ruten ankommer Slettningsbu.
Etterhvert ser jeg noen andre komme vandrende langs vannet og jeg blir ikke alene som jeg en stund først trodde. Nok et par som skal gå en del av Massiv, de startet sin tur idag nede fra Sletterust ved Torolmen. Senere viser det seg, som gjentatte ganger har blitt bevist, at verden er liten. Den ene av dem har vært kjæresten til en jeg spilte fotball sammen med fra hjemstedet mitt og er i tillegg tremenningen til noen venner av familien (jeg fant først det ut når jeg så etternavnet i hytteprotokollen). Det er uansett hyggelig med flere tilstede på hytta. Til middag blir det den beste boksematen DNT serverer på hyttene sine, bacalao.
Ute blåser det opp og det er aldri en dag uten regn på denne turen, men denne gangen kommer det heldigvis om kvelden. Jeg slapp unna alle dråper på turen idag. En behagelig tur idag, nesten for en hviledag å regne. Det passet og ganske så greit.
Kart over ruten for tolvte dag på Massiv, fra Nedre Skavlegiltjernet til Slettningsbu.
<- Nedre SkavlegiltjernetSløtatjernet ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar