lørdag 23. september 2017

(Shikoku Henro) Dag 3: Kamojima - Nabeiwa

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 3.
Templer: #11-12 (Fujiidera, Shōsanji).
Lengde: 22.4km (67.0km), tid brukt: 9:42.
Vær: Lettere overskyet, men også noe sol.


Ser jeg på høydeprofilen til ruten er det en ting som skiller seg ut, det ligner på et lyddiagram som viser rolig musikk med plutselige utfall av høy musikk. Utfallene er fjellene som du møter mellom de relative flate strekningene du ellers går på. Idag møter jeg på den første av disse utfallene når henromichi tar meg opp i fjellene for å besøke Shōsanji, det tolvte tempelet.

Utenfor Kamonoyu om morgenen.

Været er fint utenfor når jeg står opp, men det er skyer i horisonten, men noe regn er ikke nært forestående derimot. Det tok litt tid for meg å sovne igår natt, så jeg er littegran omtåket om morgenen når jeg forlater Kamonoyu for å begi meg opp i fjellene. Mens jeg går på veien i starten stopper det en bil ved siden av meg og en mann kommer ut, som begynner å justere på stroppene på sekken min. Jeg fortsetter å gå med et lettere vondt trykk mot brystet. Unødvendig å si, så går jeg ikke den lange biten før jeg må justere de tilbake.

Fra Fujiidera.

Fujiidera (Wisteria / Blåregn-tempelet), tempel #11, er ikke langt unna mitt lille ly i Kamojima og ligger ved føttene til fjellene foran meg. Likevel så klarer jeg å gå feil, selv om jeg ikke klarer å se hvordan. Jeg møter en mann som er ute og lufter et kobbel med hunder, som viser meg veien tilbake til tempelet gjennom en sti gjennom skogen. Det er lørdag, så i tempelet er det travelt med folk. Det kan være grunnen til at jeg ikke helt liker meg der, det ser ellers ut som et fredelig sted med noen fine gamle bygninger, med trærne ruvende over dem.

Fra Fujiidera går ruten forbi en Mini Shikoku 88 Temples Site, en mindre versjon av 88 templer pilgrimsruten.

Ruten som går forbi en av de små helligdommene dedikert til et temple på pilegrimsruten, rett ved siden av en liten foss.

Nesten godt skjult bakerst i tempelet finner jeg stien som leder oppover, i ly under trærne. Jeg oppdager fort at dette er en annen verden av pilegrimsferden, idet jeg begir meg lengre og lengre opp, mens lydene fra templene avtar mens jeg går. Dette er også en Mini Shikoku 88 Temples Site, som betyr at ved siden av stien jeg går på er det små helligdommer dedikert til hvert tempel på pilegrimsruten. Jeg passerer forbi en liten foss som fyller opp luften med lyden av vannet som renner nedover. Det er en nydelig vandring. Kort tid etterpå forsvinner også de små versjonene av templene og det er bare meg og trærne igjen.

Det er en mystisk aura rundt Chōdo-an helligdommen når jeg går forbi den på min vei.

Fra andre blogger som jeg har lest har jeg blitt advart mot at det vil være en bratt klatring opp, og at det ikke vil være en kontinuerlig klatring heller, men en serie av opp- og ned-stigninger før jeg vil gå gjennom tempelportene til Shōsanji. Jeg var forberedt på dette, i henhold til Japans nærhet til Sør-Korea hadde jeg forventet at det ville være lignende til hva jeg opplevde der. Bratt er det til tider, ofte hjulpet av trinn av tre i bakken. Jeg lurer på om jeg har bragt med meg nok vann.

Etter Chōdo-an kommer man til en flott utsiktspunkt hvor man kan se ut over dalbunnen fra de forrige dagene på pilegrimsvandringen, hvor man kan spore fotsporene sine mellom landsbyene og det åpne landet. Og fundere på tiden når man vil komme ned fra fjellene bak, når man fullfører pilegrimsferden.

Innhyllet av trærne går jeg forbi tre helligdommer på veien, Chōdo-an, Ryūsui-an, and Jōren-an. Både Chōdo-an og Jōren-an er av den mystiske typen, spesielt i denne settingen med skyer som sakte driver forbi bygningene. Overvåkende ankomsten min til Jōren-an på en lang steintrapp er en stor statue av Kōbō Daishi. Det er en fin plass rett ved et stort og flott tre, men bygningene virker gamle og slitte. En annen mann er der, som gir meg en sudachi (en sitrusfrukt) å smake på mens vi har en kort konversasjon.

En typisk sti på klatringen opp til Shōsanji, bratt opp på tretrinn i bakken.

Som i Korea vandrer man også i fjellene her i ly av trærne for det meste, med tilfeldige åpninger mot verden utenfor. Undulerende opp og ned i atmosfæriske omgivelser. Skyene tok raskt tilflukt på himmelen, men med solfylte øyeblikk imellom. Dette er fantastisk når jeg går på toppen av en rygg hvor solstrålene blir filtrert gjennom skyene som siger over stien. Et spill av lys og skygge. De beste utsiktene kommer rett etter Chōdo-an hvor jeg kan se tilbake over den flate dalen fra de to forrige dagene, og i dalen man kommer til før man starter på den siste bratte stigningen til Shōsanji.

På toppen av en rygg, solstrålene spiller et lysspill gjennom de drivende skyene.

Shōsanji (Brennende Fjell Tempel) er lokalisert på rundt 700moh. Etter å ha kommet opp fra skogen følger jeg en rad med ornamenterte steinlykter på et gjerde av stein forbi flere små helligdommer of statuer på entréen til tempelet. Beliggende oppe i fjellet er dette nok en favoritt hos meg hittil. Det er vesentlig mer roligere her enn jeg hadde forventet, gitt trengselen på Fujiidera. Jeg går gjennom tempel-ritualene, vandrer litt rundt på tempelet, får min nōkyōchō bok stemplet og sitter ned for å spise lunsj. Så overtar nysgjerrigheten igjen.

Seende ned på Ryūsui-an. Rett nedenfor denne helligdommen er det en fin henro-hytte tilgjengelig for henroene å overnatte i.

På vei opp til Jōren-an med Kōbō Daishi våkende over deg mens man klatrer opp steintrappene til helligdommen.

Ovenfor tempelet, på toppen av selve Shōsanjiyama, ligger Zaō Daigongen. Som er den innerste helligdommen og okunoin til tempelet. Jeg kan legge igjen sekken min i tempel-kontoret mens jeg klatrer opp dit. Stien opp er fin, selv med alle edderkoppnettene med noen ekle edderkopper i som krysser over den. Jeg går forbi stedet som Kōbō Daishi tilsynelatende forseglet en drage i, markert med to små statuer og et lite alter. På toppen er et større alter, jeg ringer i bjellen ved helligdommen. Utsikten fra toppen er brutt, men jeg kan fortsatt se dalene nedenfor og åsene og fjellene i det fjerne. Tilbake på Shōsanji får jeg et eget stempel for Zaō Daigongen i boken min, og tommel opp fra personalet.

Bra utsikt fra den lille landsbyen i bunnen av den siste dalen man kommer til før den siste bratte klatringen opp til Shōsanji.

Jeg har tre kilometre igjen å gå før jeg kommer til overnattingsstedet mitt i Nabeiwa, Sudachi-kan. Når jeg går dit har en jeg slags følelse av å 'following Following the Arrows', en blogg som jeg har lest i forkant av denne reisen. Vi har til nå gjennomført pilegrimsvandringen på omtrent eksakt samme måte hittil.

Shōsanji, klemt inne nedenfor fjellet med samme navn.

Zaō Daigongen på toppen av Shōsanjiyama.

Det er et eldre og vennlig par som driver Sudachi-kan, og er bevis for at man komme overrens selv om man ikke snakker det samme språket. Etter å ha dusjet, serverer de meg en god middag i den lille butikken deres. Jeg legger merke til at de samler på pengesedler fra forskjellige land i verden, så jeg donerer en 50 kroners seddel til samlingen deres. Ingen gatelamper i den lille landsbyen som ventet, og om kvelden sitter jeg utenfor rommet mitt og lytter til lydene fra natten from skogene rundt. Jeg er den eneste gjesten. Det har vært en fabelaktig dag.

Utsikt fra toppen av Shōsanjiyama.

<- KamojimaKokufu ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar