onsdag 1. november 2017

(Shikoku Henro) Dag 42: Ritsurin Kōen - Nagaoji

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 42.
Templer: #84-86 (Yashimaji, Yakuriji, Shidoji).
Lengde: 28.6km (1207.0km), tid brukt: 8:53.
Vær: Strålende.


Takamatsu er for meg kjent fra Kafka På Stranden av Haruki Murakami, men Takamatsu i seg selv er nok mer kjent for Ritsurin Kōen. Igår gikk jeg til et forretningshotell rett ved den kjente japanske hagen, for at jeg kunne besøke den om morgenen idag. Det skulle bli nok en solfylt dag, som jeg var veldig glad for, da jeg hadde både et besøk til hagen og to oppstigninger å se fram til foran meg. Merkelige tanker begynner også å dukke opp i hjernen min, jeg vet at jeg er nær ved å lukke sirkelen nå.

Trær som speiler seg i en av dammene i Ritsurin Kōen hagen, med Shiunsan i bakgrunnen.

Det eneste problemet med Ritsurin Kōen er at den er omtrent for stor, for skjønn, et sted man kan gå seg vill i, hvor tiden flyter i en annen skala enn verdenen utenfor. Med andre ord, jeg kan ende opp med å bruke for mye tid der inne. Hagen ble bygget av de lokale føydalherrene i begynnelsen av Edo-perioden. Lokalisert unnder Shiunsan-fjellet inneholder Ritsurin Kōen flere dammer, forseggjorte broer og gangveier, en rekke med veltrimmede trær og små hus bygget i gammel stil. Karpene, de vanlige beboerne av dammene er såklart tilstede. Den søndre delen av hagen er bygget i japansk stil, med den nordre delen bygget i vestlig stil.

Små forseggjorte broer og gangveier, og tehus i Ritsurin Kōen.

Utsikt fra Hiraho-åsen i Ritsurin Kōen, broen kalles for Engetsukyo som betyr Fullmåne-broen.

Jeg føler at et fredelig sinn tar bolig i meg når jeg går gjennom hagen på de forskjellige gangveiene, broene og skiferstiene. Min nysgjerrighet alltid tent når jeg oppdager en liten og intrikat sti som leder til et annet sted i hagen, til noe nydelig og fortsatt ukjent. Jeg besøker både den vestlige og den japanske delen av hagen, selv om jeg liker meg bedre i den japanske, og jeg sliter med å bryte meg løs fra tiltrekkelsen som hagen har. Jeg har tatt med meg mat og Ritsurin Kōen kan og sies å overgå Zentsūji når det gjelder det fineste stedet jeg har spist frokost i. Mens jeg spiser kommer det en eldre japansk mann bort for å snakke med meg, han forteller meg han har tilbrakt en del tid på Caminoen i Spania.

Hondoen til Yashimaji.

Ingenting varer evig derimot, i det minste hvis jeg skal nå overnattingsstedet mitt for natten. Det var godt å starte dagen med et besøkt til en nydelig hage, da den første delen av dagen er en lang vandring gjennom Takamatsu. Ingen demper er lagt på humøret mitt av den grunn, da jeg raskt kan se Yashimi-platået dukke opp foran meg til venstre. Mindre i størrelse enn Goshikidai, men like stor når det gjelder lovnader om utsikt. Begge to ser ut over Seto innenlandssjøen.

Utsikt over Takamatsu fra utsiktspunktet nær Yashimaji.

På den andre siden ligger Gokensan-fjellet hvor jeg såvidt kan se Yakuriji-tempelet nedenfor de store klippene på toppen. Fra her går stien bratt ned og krysser elven til høyre for bildet, før den klatrer opp igjen.

Yashimi-platået er den første oppstigningen for dagen. Denne dagen er ganske så lik dagen jeg klatret opp til Kakurinji og Tairyūji på en måte, en kan bare bytte ut de to templene med Yashimaji og Yakuriji. Selv om klatringen opp til Yashimaji ikke er så hard og bratt som opp til Kakurinji. Utsiktene og den frodige vegetasjonen rundt gjør opp for det harde underlaget på veien opp til toppen av platået. Jeg lukker øynene mine for skiltene som peker i retning av en borg ovenfor. Yashimaji (#84), Roof Island Temple, ser nesten ut som en barneskole når jeg ankommer. Bare midlertidig såklart, det går tilbake til å være et tempel når majoriteten av skolebarna går. Idet det er på vei til å forlate det må jeg svare på et spørreskjema om templer (hvis jeg husker det rett).

En Buddha-statue som smiler opp mot himmelen på oppstigningen til Yakuriji.

Den vakre hondoen til tempelet gir et inntrykk av å ha stått i mot mye hardt vær i løpet av årene. Det ser gammelt og slitt ut, rødmalt istedet for i den mer tradisjonelle brunfargen. Og kanskje så har den gjort det og, dette fjellet var åstedet for et stort slag, Slaget om Gempei, i det 12. århundret mellom Heike og Genji klanene. Naomi, som ankom tempelet før meg, gestikulerer til meg at jeg bør følge den lille veien fra tempelporten. Nord for tempelet er det et utsiktspunkt hvor utsikten over Takamatsu og sjøen er fantastisk.

Kōbō Daishi på et fint utsiktspunkt foran Yakuriji-tempelet.

Fra Yashimaji må jeg nå klatre ned igjen, bare for å klatre opp igjen mot Yakuriji. Merkelig nok er stien som går ned ikke merket som henro-korogashi på kartet, da dette er en av de bratteste stiene på pilegrimsvandringen hittil. I regnvær gjetter jeg på at veien som går ned er det trygge valget. Fra toppen av nedstigningen kan jeg se over mot fjellet hvor det neste tempelet ligger på, Gokensan. Til venstre for toppen virker det som at japanerne er på vei til å rive ned fjellet, der de lager flere store grå og hvite åpne sår i fjellsiden.

Yakuriji nedenfor Gokensan, Fem sverds fjellet.

Etter det korte intermessoet mellom de to templene og fjellene, med et besøk til et supermarked for noen forfriskninger og energi, starter jeg på den andre oppstigningen for dagen. På veien veksler en annen henro og jeg på med å peke hverandre i den rette retningen, forbi flere utstillinger av rare og morsomme Buddhist-statuer. Denne ruten går mer beint fram på vei opp, fortsatt på et hard underlag med bare en kort strekning på myk sti. Mens jeg er på vei kan jeg høre lydene fra taubanen som passerer forbi. Foran inngangen til tempelet er det en flott statue av Kōbō Daishi, som sitter med ryggen til en nydelig utsikt.

Steinlanterne i Yakuriji.

Yakuriji (#85), Eight Chestnuts Temple, ligger nedenfor flere store klipper, de fem sverdene til Gokensan. Tempelet fikk navnet sitt fra åtte bakte kastanjer som Kōbō Daishi plantet her før han dro til Kina, når han returnerte hit fant at trærne hadde vokst seg store. Med klippene bak virker tempelet tronende ovenfor meg, flott er tempelet. Jeg bruker en del tid på å utforske og hvile meg på tempelet, bare for å finne ut at det er mer å se her når jeg forlater det. Som en fin pagoda. På veien ned blir jeg ergerlig over å se en liten helligdom på toppen av en av klippene ovenfor, mentalt lager jeg en notis til meg selv: neste gang.

Gojūnotō (fem-etasjers pagoda) til Shidoji.

Nede nær Shido-bukten peker veimerkene i retning bukten, men guideboken sier noe annet. Jeg velger å følge veimerkene, virker finere og er nærmere sjøen. Jeg stopper for lunsj i en udon-restaurant nær Fusazaki. Mens jeg sitter og spiser lurer jeg på hvorfor jeg ikke har gjort dette oftere på min tur rundt Shikoku. Combiniene er praktiske, men likevel. Så setter jeg i vei i en høyere hastighet mot Shidoji, med bare et kort stopp i okunoinen, Jizōji.

I den japanske hagen til Shidoji.

Shidoji med pagodaen sett utenfra.

Jeg blir ganske så overrasket når jeg ser tempelområdet til Shidoji (#86), The Temple of Fulfilling One's Wish. Dette er det første tempelet på veien som jeg finner ustelt og lettere overgrodd. På den andre siden så er det noe forfriskende med det og, spesielt siden tempelet ligger innenfor den lille byen Shido, noe som gir meg en følelse av å være i midten av en skog istedet for en småby. Den unge munken i nōkyōchō-kontoret gir meg en liten gylden pin som osettai, som er fra 1200-årsdagen for Shikoku-pilgrimsvandringen (2014). Så oppmuntrer han meg stolt om å besøke den japanske hagen deres. Denne hagen føles dermed overgrodd, som tempelet, og langt unna Ritsurin Kōen. Igjen, så gir det meg en følelse av å være i et glemt sted, som et sted du husker fra den gang du var ung og så gjenoppdager. Jeg liker meg igrunn veldig godt her.

Gyokusenji, okunoin til Nagaoji.

Idet jeg forlater Shidoji ser jeg på kartet og på klokken. Så ser jeg på kartet og klokken igjen. Jeg har et godt stykke å gå før jeg vil være i Nagaoji, både tempel og overnattingssted. I mitt hastverk glemmer jeg å kjøpe noe å drikke for veien, og finner raskt ut at det ikke er noen automater å se. På en lang stund. Jeg blir tørst. Til slutt ankommer redningen, på et sted som også tilbyr en god plass å sitte i for en sliten henro. Bare et kort stopp i okunoin til Nagaoji og, Gyokusenji, før jeg haster videre. Under den synkende solen, som gløder mer og mer oransje, vandrer jeg gjennom den fredelige landsbygda til Japan. Det virker som at jeg er den eneste henroen som er ute og går nå.

Solnedgang på landsbygda i Shikoku.

Jeg vet at tempelritualene i Nagaoji er nødt til å vente til imorgen. Det er rolig i tempelet når jeg ankommer. Gjestehuset mitt for natten bærer samme navn som tempelet og ligger rett over gaten for det. Jeg er sent ute igjen, men jeg ga en advarsel om at jeg nok ikke ville være der i tide når jeg reserverte. Stedet drives av en koselig eldre dame. Det er også en mindre gjenforening her, da Osata-san og de to japanske henroene fra Akebono-sō og deres russiske venn også er her.

Nagaoji etter stengetid.

Under middagen viser den gamle damen oss bilder fra de forskjellige rutene til tempel #88, Ōkuboji. Ingen middag for meg der heller, grunnet mine sene reservasjon, så jeg er nødt til begi meg ut i mørket til en Lawsom som ligger i nærheten for å kjøpe mat. Jeg får såklart lov til å spise sammen med resten, vertenen varmer opp maten og gir meg gjestmildt noe mat i tillegg. Nok en nydelig dag på Veien av de 88 Templene. Det føles rart å legge seg mens jeg tenker på at jeg vil komme til det siste tempelet imorgen.

<- Ritsurin KōenSanbonmatsu ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar