Templer: #80-83 (Kokubunji, Shiromineji, Negoroji, Ichinomyaji).
Lengde: 32.7km (1178.4km), tid brukt: 11:23.
Vær: Nydelig.
Å se ut vinduet om morgenen og se den klare himmelen var en fryd for øyet. Idag er det en dag som jeg hadde hatt forventninger til, så jeg hadde håpet for fint vær, da ruten begir seg opp i Goshikidai-platået. Dette platået stikker ut i Seto innenlandssjøen og er hjem til to av templene på pilegrimsferden (tre hvis du inkluderer Kokubunji). Goshiki betyr fem farger og platået skal være navngitt av Kūkai, de fem fargene er rødt, gult, svart, hvitt og blått.
Om morgenen utenfor tempelporten til Kokubunji.
Etter en god frokost og en smilende avskjed med vertinnen på Ebisu-ya Ryokan, begynner pilegrimsdagen med det obligatoriske, men ønskede, besøket til the State Official Temple (#80, Kokubunji). Jeg har noen tempelritualer å gjennomføre, men omtrent like viktig er det at jeg har en forpliktelse å holde. Det er på tide å gjøre min ohenro-bekledning komplett, med å anskaffe meg kongōzuen, pilegrimsstaven som er legemliggjørelsen av Kōbō Daishi. I den forbindelsen skal jeg ta meg av kongōzuen først når jeg ankommer et tempel eller overnattingssted, noe som betyr at jeg skal vaske enden på den før jeg kan sette den fra meg på sitt utnevnte sted. Da Kōbō Daishi kan sove under en bro, skal man ikke dunke staven i broen når man går over den.
Kokubunji i morgensolen.
Lyset er flott når jeg er på tempelet, med morgensolen som drysser strålene sine gjennom trærne. Jeg legger merke til en mann som kaster vann i en halvsirkel foran ham før han går til hondoen, jeg lurer på om det har noen betydning. Dette tempelet er som en hage og det inneholder også en svakt opplyst gangvei med utallige statuer stilt opp på hver side av den. Dette er det fineste av de provinsielle templene så langt. Utenfor Kokubunji er det en fin miniatyr modell av det gamle tempelet, komplett med en høy pagoda i tillegg.
Utsikt fra klatringen opp til Goshikidai-platået.
Med staven i hånden, noe som føltes littegrann rart og uvanlig i starten, begir jeg meg opp i det fem-fargede platået. Det er varmt, gitt de fraværende skyene på himmelen, men det gjør for noen flotte utsikter fra klatringen. Talløse er de naturlige trappetrinnene, selv om de er laget av menn, som bærer meg oppover. Det er fortsatt litt uvanlig for meg som nordmann å gå på disse trinnene, da vi jo ikke er vant med å lage slike i skogene og fjellene her hjemme.
Shiromineji.
Rutene mellom Kokubunji, Shiromineji og Negoroji danner en form for triangel. Mot Shiromineji går jeg på den delen av triangelen som går på en vei, men selv med det harde underlaget finner jeg det til å være en god vandring. Rundt omkring meg er det fargerike trær som har tjuvstartet litt på høsten. Veien passerer et militært område og jeg går forbi flere tropper som er ute på øvelse. Jeg burde nok ikke skrike ut et høyt 'ten-hut'. Stien til Shiromineji gjør at det vil bli noe frem og tilbake å gå, men det bryr ikke meg da stien er så nydelig som den er.
En Shinto-vokter med mange av de knøttsmå neko katte-figurene.
To ting skiller seg ut på tempel #81, Shiromineji (White Peak Temple), høstfargene som er i ferd med å springe ut i fullt og de utallige små katte-figurene som kalles for neko som jeg finner der. Det må være utrolig vakkert her når høsten er på sitt sterkeste. Naomi er også her og deler noen søtsaker med meg. Det er et veldig skogsaktig tempel, som gjør god bruk av utformingen av landskapet for tempelområdet og bygningene, som er noen av de eldste på pilegrimsvandringen. Hondoen er fra det syttende århundret. En keiser er begravd her, bak i tempelet, Sūtoku.
Den lille fossen ved Bishamon-Kutsu, okunoin til Shiromineji.
Fra Shiromineji må jeg gå et stykke tilbake på samme sti som jeg gikk på til tempelet. Ved siden av stien står det gamle steinlanterner, til og med en veldig gammel pagoda av stein (Manirin) og en stein (Gejō) som indikerer at alle skal gå til fots fra dette punktet, uavhengig av klasse. Ikke noe problem for meg der. Den indre helligdommen til Shiromineji, Bishamon-kutsu, når man fra en liten sti som går fra henromichi (i guideboken som jeg har, som ikke er den nyeste, er den feilaktig markert som okunoin til #88 Ōkuboji). Det er et lite og fredelig sted, som ligger rett ved en liten foss som renner over noen lave klipper. Helligdommen er en liten og enkel trebygning utenfor et hull i klippene med et lite alter og et idol innenfor.
En gammel steinlanterne og steintrapper på Sanuki Henro-ruten.
Sanuki Henro-ruten.
Tilbake på den nydelige ruten som går mellom de to templene Shiromineji og Negoroji føler jeg meg oppstemt. Vandringen er skjønn, hvor lyset som skinner gjennom trærne noen ganger gjør skogen nesten eterisk. Det er ikke uten grunn at ruten har fått status som et nasjonalt historisk område, kalt for Sanuki Henro-ruten. Jeg tror dette er en av mine favoritt skogsstier på pilegrimsvandringen hittil. Jeg møter på en mann som er ute og samler sopp i skogen, og en eldre kvinnelig henro som jeg gikk forbi på klatringen opp til Goshikidai. Hun hadde tatt ruten som gikk direkte fra Kokubunji til Sanuki Henro-ruten mellom Shiromineji og Negoroji (jeg tok ruten som gikk på veien). Den stien kalles for 'juukyu-cho-uchi-modori'. Etter sigende så fantes den ikke i begynnelsen på pilegrimsruten, men senere begynte pilegrimer å klatre opp til Shiromineji først, så besøkte de Negoroji før de gikk ned til Kokubunji på den stien. 'Uchi-modori' indikerer at henroen må besøke Negoroji først og så følge fotsporene sine tilbake igjen for å gå til Kokubunji. Jeg lurer på om det var dette som Osaka-san hadde i tankene.
Keyaki (Zelkova) tre i Negoroji, beskyttet av et gjerde og tak.
Ovenfor Negoriji er det en super henrohytte navngitt etter platået. Lukket, med toaletter i nærheten, et perfekt sted for å overnatte i. Hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å besøke Zentsūji på nytt og se Nakazu Banshōen, ville dette sannsynlig vært hvor jeg hadde gått til igår. Halvveis nede til tempelet finner jeg ut at jeg har glemt igjen staven i henrohytta. Jeg visste at dette ville komme til å skje. Jeg håper at Kōbō Daishi kan tilgi meg mens jeg går opp igjen for å hente den.
Tempelporten til Negoroji.
For å komme til Negoroji, tempel #82 and Fragrant Root Temple, må man først gå ned noen trapper før man klatrer opp igjen nok ett sett med trapper. Shiromineji ligger i nærheten av Shiromine (hvit) og derfor tenker jeg at dette tempelet da jo egentlig burde bli kalt for Aomineji, da det ligger rett ved Aomine (blå). I hondoen er jeg nødt til å gå i en tunnel for å resitere sutraen. Denne tunnelen inneholder også en rekke med statuer som jeg tror skal være av Kannon. Tempelet har en interessant utforming. Beskyttet under et tak og innenfor et tregjerde står det et tusen år gammelt tre, et Keyaki (Zelkova) tre. Derimot så gikk jeg rett forbi den mest interessante delen av tempelet når jeg ankom det. Utenfor, i skogen, står et høyt monster. Det er en ushioni, eller en okse-demon. Den ser for immobil ut til å være en trussel for meg dog.
En ushioni eller okse-demon i skogen utenfor Negoroji.
Tilbake ved Goshikidai henrohytten gjør jeg en forferdelig beslutning, da jeg som regel foretrekker stier framfor asfalterte veier. Jeg følger et henromichi veimerke som peker i retningen av en skogssti og på kartet kan jeg se en sti som vil returnere til hovedruten på veien senere. Ser bedre ut, men stien er forferdelig, overgrodd og kjedelig, noen ganger vond å gå på. Da jeg har gått lengre og lengre inn på den lurer jeg på hva det var som gjorde at jeg valgte å gå denne ruten. Til slutt finner jeg en nødutgang som leder opp til veien. Tilbake på veien blir det ikke noe bedre av å oppdage at utsiktene fra veien er flotte. Så mye at jeg går tilbake på veien, helt opp til krysset hvor veien starter fra (og som hovedruten går på).
Utsikt i retning Takamatsu på nedstigningen fra Goshikidai.
Etter å ha kommet ned fra Goshikidai-platået på en god vandring, trenger jeg å finne et sted for lunsj. Jeg går i retning av en 7/11 merket på kartet, men når jeg er på lokasjonen finner jeg ingenting annet enn en tom tomt der. Ruten over Kōtō-elven er stengt grunnet for høy vannstand. En annen henro som jeg første møtte på Minshuku Aozora i Awai ser noenlunde forvirret ut med tanke på navigering grunnet dette. Når det gjelder navigering finner jeg den engelske guideboken bedre enn den japanske. Kartene i den engelske er alltid sentrert mot nord, men i den japanske er ikke kartene sentrert på noen som helst spesiell måte og er forskjellig fra kart til kart, noe som gjør de vanskeligere å orientere etter hvis man mister retningen. Jeg viser ham den rette veien, før jeg går over til den nærliggende Lawson for lunsj. Jeg ønsker meg en iskrem også, men de klarer ikke få registrert den i kassen, så til slutt gir de meg den som osettai.
Kveldssol i Ichinomiyaji.
En serie med små veier og knøttsmå stier, inkludert en vandring over en stor parkeringsplass utenfor en butikk, bringer meg til tempel #83, Ichinomiyaji (First Shrine Temple). Lyset var flott når jeg var på det første tempelet idag, det virker da passende at lyset er flott når jeg er på det siste også. Da var det morgenlyset, nå er det det varme kveldslyset. Både Naomi og den villfarne henroen er her. Kveldssolen gir det fine tempelet et varmt utseende.
Tanuki-statue i Tamura Jinja.
Vi begynner å gå sammen fra tempelet, men de mister meg raskt da jeg blir nysgjerrig og forsvinner inn i nærliggende Tamura Jinja. En merkelig og surrealistisk helligdom, som inneholder en av disse rare tanuki-statuene som bærer på hva som ser ut som en stor pengesekk. Det er også en gyllen statue her som for meg ser ut som Jabba The Hut. For å komme til overnattingsstedet mitt for natten har jeg fortsatt et godt stykke å gå. Sakte blir himmelen mørkere med et fint skjær, men jeg lurer også på om jeg er på den rette veien da jeg ikke ser noen veimerker ved siden av den. Når jeg til slutt ankommer Business Hotel East Park har det blitt mørkt.
Ankomst i Takamatsu om kvelden.
Jeg gikk så langt som jeg gjorde idag for å få tid imorgen tidlig til å besøke den kjente hagen Ritsurin Kōen. Naomi bor på samme hotell som meg, men hun hadde allerede spist middag, så jeg er nødt til å gå ut alene. Jeg går til den anbefalte izakayaen i nærheten, Torisuke, hvor jeg blir hilst velkommen av en veldig vennlig vert og et ungt par som også spiser på stedet. Ramen blir hovedretten for meg, men jeg utvider middagen min med flere små retter i tillegg. Å ha gått så langt idag har vekket appetitten min. Eieren har faktisk drevet stedet i over tyve år nå. Det er et fint og bra sted å avslutte denne nydelige dagen i.
Middag i Torisuke i Takamatsu.
<- KokubunjiNagaoji ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar