En lang dags ferd gjennom marka

Jeg er inspirert av en av turene Helge Haakenstad skriver om i boken Vandringer I Nordmarka, og vil følge noen av hans fotspor gjennom marka. Den turen kan forøvrig leses om her. Men istedet for å starte fra Elnes (der stopper ikke toget lengre), setter jeg ut ifra Hakadal. Det var heller ikke tanken. I en heller ambisiøs plan hadde jeg tenkt å starte fra Stryken, men nå er det sommerruter og toget stopper ikke der heller (sommartidar, hej, hej, sommartidar). Sånn i ettertid så kan en vel kanskje si at det var like greit, hadde blitt en enda lengre ferd gjennom marka da.

Strålende vær når ferden går forbi Loppetjern ovenfor Hakadal.

Det betyr og at jeg får et gjensyn med ruten jeg gikk i fjor høst (se Duket for Marka). Elvannet tåler et gjensyn og spesielt under en nesten åpen himmel, der skyene speiler seg i det klare vannet. Jeg passerer demningen nord i vannet før jeg forsvinner inn gjennom trærne. Når jeg kommer ut av trærne igjen befinner jeg meg på veien opp til Kroksund. Nord for meg kan jeg se de røde husene på Mago sole seg i vollen, hvor jeg i vinter flere ganger passerte på ski. Jeg lurer på om Tago Mago av Can spilles mye der.

På Kroksund er gresset nyklippet og det hviler en behagelig stillhet over plassen. Det skal ha vært drift her fra 1794, men idag er det en plass som er leid bort som feriested. Plassen eies av Løvenskiold. Også her passerte jeg flere ganger på ski, og nedenfor blomsterengen jeg går over ser jeg for meg der jeg kom stakande opp bakken ifra skogen. Stillheten fra plassen brytes bare av fuglekvitter og mine egne fottrinn når jeg fortsetter på stien inn i skogen.

Ved demningen nord i Elvannet.

Akkurat hvor Haakenstad gikk opp i lia mot Storhaugen vet jeg ikke, og så nøye har jeg ikke tenkt å etterape han. Jeg tar til høyden ikke lenge etter å ha valgt stien i retning Hakkloa framfor stien ned mot Helgeren. På Storhaugen brer utsikten seg framfor meg mot nord og mot vest, Hakkloa ligger under meg i vest. Om noen syklister farer forbi langs veien på vestsiden av Hakkloa kan jeg ikke se. I øst er utsikten sperret av trærne, selv om jeg kan skimte vann i det fjerne gjennom grenene. Det er et ganske så flott platå, med unntak av trærne har det ett lett fjellpreg over seg.
Men der landskapet har åpnet seg opp for meg, tetner skylaget over meg til.

Uthuset på Kroksund.

Utsikten er for fin til å bare å la gå fra seg, så jeg finner meg en plass for å nyte den. Timingen kunne ikke vært dårligere, for jeg må vel da ha vært den eneste i nordmarka denne dagen som opplever regn. Men sant skal sies, det var ikke veldig mye regn. Så etter hvilen forflytter jeg meg videre i retning sørvest og beveger meg da over på Lønlihøgda. Denne høgda får bare et kort besøk av meg før jeg går ned lia og i retning Barlindhøgda. Mellom høydene er det enkelte myrpartier. Før jeg begir meg oppover igjen mot Barlindhøgda passerer jeg et lite vann. Undres om ikke det lille vannet sakte men sikkert forsvinner, og etterhvert erstattes av en myr.

Det er ikke helt bart på toppen og det er lite barlind i sikte. Høyeste punktet på høyden er på 524 meter over havet. Ikke så høyt sett i perspektiv, men utsikten er nesten upåklagelig. Etter å ha traversert Barlindhøgda fra nord til sør, en hyggelig passasje over lyngen, tar jeg den beslutningen at jeg burde ha traversert den fra øst til vest. Det er lettere lende lengre nord over til Haklomana. For meg betyr det å gå i litt kronglete terreng før jeg til slutt kommer inn på denne kammen man ser øst for seg fra Hakkloa.

Stien forserer akkurat nord i Trehørningsrumpa.

Her er skrentene bratte, det er en røff tur opp i lia hvis man går opp fra Hakkloa. På høgden bukter naturen seg gjennom ganger mellom furu og granskog, over mosegrodde steiner og langs fine myrer. Vilt og vakkert. Utsikt er det heller ikke manko på. Jeg møter på en eldre vandrer som hviler seg i det fine været (skyene har sagt farvel til hverandre igjen), han er overrasket over å møte en annen vandrer her oppe. Her oppe er det gode sjanser for å kunne gå uforstyrret. Nedenfor meg bruser det fra Storløken. Nedover har jeg tenkt å følge kammen som går i retning Fortjernsbråten, men drevet av utsikten kommer jeg litt for langt ut og jeg blir nødt til å krangle meg gjennom mer kronglete terreng gjennom lia før jeg kommer meg opp på rett platå igjen. På veien plukker jeg med meg nok en nedfallsfrukt fra 17. mai, denne gang en Spiderman-ballong.

Utsikten er flott på Storhaugen.

På rett spor igjen brer Helgeren seg ut øst for meg og jeg kommer greit ned til stien som leder meg videre til Fortjernsbråten. En rask tur innom Kikutstua byr seg for å fylle på litt veske, på veien bort ser jeg en ørn gli gjennom luften langt over meg. Jeg tar meg en ny pause ved Bjørnsjøen, hvor jeg ser opp mot monsterbakken og syklistene som svetter seg oppover i varmen.

Vilt og vakkert på toppen av Haklomana.

Om vinteren er en av de hyggeligste turene i marka den korte traseen som går langs Myrtjernet mellom Fortjernet/Helgeren og Gåslungen Gård. Nå byr ruten på en tur helt i vannkanten langs vannet og gjennom våte spor gjennom gresset, langt fra vinterens hvite favntak. Nede ved Rottungen tar jeg en snartur innom en kjentmannspost fra forrige hefte (06-08), nemlig Rottungselven. Restene etter kvernen og tømmerrennen finnes fortsatt langs denne lille elven med et fall på 25 meter. Dagen begynner å gå på hell og beina er møre etter en lang dag med mye vandring. Fra Rottungen og ned til Hammeren følger derfor ruten veien. Jeg er ved veis ende. For røyskatten (?) som krysset veien nedover har nok 'dagen' akkurat begynt.

Hjemme må jeg tømme skoene for bøss som jeg har samlet opp i løpet av turen før jeg kan krype sigen ned i sofaen.

Det er også utsikt østover fra Storhaugen.

Skjulte skatter i Marka: Det tyske flyvraket i Hansakollen

Etter å ha hørt om flyvraket i Hansakollen en god stund setter jeg meg til slutt fore å finne dette vraket av et tysk Dornier DO17 fly. Noe som kan kalles for en skjult skatt i Marka, selv om det tidligere har vært en kjentmannspost. Under dekke av et flott sommervær ligger alt til rette for en flott tur i tillegg.

Hvor selve vraket befinner seg har jeg ikke funnet noen gode forklaringer på, og noen søk på nettet ga ikke noen direkte svar. Til slutt finner jeg noen som har postet kart-posisjonen til vraket: 32 V 599875 6657651, og ved hjelp av det kan jeg nogenlunde pin-pointe hvor vraket skal ligge. Men hvor stien dit går fra har jeg ikke funnet. Planen min er ihvertfall å gå fra Maridalen over Vaggesteinåsen og ta meg opp mot Hansakollen fra den blå-merkete stien som går rett sør for kollen.

Rødlige skyer driver inn over Maridalsalpene.

Så da sitter jeg der på rute 51 opp Maridalen og tenker at det egentlig var ganske så behagelig bare å sitte på bussen. Å kunne slapp av samtidig som man beveger seg fremover. Jeg går likevel av ved Vaggestein, nord for meg ligger Maridalsalpene sine trygge åsyn. Rart å tenke på dramatikken som utfoldt seg der oppe for 68 år siden.

Det er lite som minner om den dramatikken nå, her ligger spenningen mest rundt om jeg finner vraket eller ikke. Jeg skal ikke holde på spenningen lenge, og røpe at jeg til slutt befinner meg der hvor de godt bevarte delene av vraket ligger. Siden jeg selv savnet en god forklaring på hvor vraket lå, skal jeg prøve å gi en selv her (selv om det jo unektelig er mer fornøyelig å finne fram uten en beskrivelse).

Restene av Dornier DO17 flyet.

Stien opp til flyvraket starter ved en informasjons-tavle som ligger ved den blå-merkete stien mellom Sørbråtan og Tømte/Mellomkollen. Dit kan man komme seg fra enten Skar, Vaggestein, Mobekken eller fra Sørbråtan. Informasjons-tavlen finner du ved å gå til den nordlige delen av den andre svingen hvis du går fra krysset hvor stiene fra Tømte, Mobekken og Sørbråtan møtes, og i retning Sørbråtan. På informasjons-tavlen er det og et kart hvor flyvraket er merket av og en sti dit, kartet er dessverre ikke til mye hjelp. Hovedsaklig siden det flere stier som går litt på kryss og tvers oppe i kollen.

Fra informasjons-tavlen følg stien som starter bak den, denne skal du følge til du kommer til en markant sti/kjerrevei som krysser stien. Du skal ikke ta inn på kjerreveien, men krysse den og fortsette på stien rett fram. Har du gått rett skal du komme til ett nytt stikryss, der det kommer en sti inn fra vest. Du skal nå befinne deg rett nedenfor noen skrenter og en ganske så tøff eventyraktig skog. Ta inn på stien og gå til høyre, du beveger deg nå dypere inn i et eventyrrike. Flott og vilt er det. Ved neste stikryss valgte jeg å holde meg til venstre, men her lurer jeg på om begge valgene fører til flyvraket. Uansett har du gått rett skal du etterhvert passere en liten myr, da nærmer du deg vraket. Litt til og du finner stedet der tre tyskere mistet livet under den andre verdenskrigen. Et lite stykke historie på en bortgjemt plass.

Det er flott vær og nesten ingen skyer til å skygge for solen, men her stenges solen ute av den ruvende kollen vest for meg og de mørke tretoppene som strekker seg mot himmelen. Det er mosegrønt på bakken og en nesten forventer at tusser og troll kommer luskende ut fra krinker og kroker i underskogen. Vraket er som sagt rimelig godt bevart, dette er verdifulle minner og det er viktig at man lar restene være i fred og ikke tar med seg deler av det hjem. Motoren til flyet skal også ligge ikke så langt unna vraket.

Et lite stykke historie på et bortgjemt sted.

Fornøyd med å ha funnet fram begir jeg meg ut av mørket og ut i lyset, finner meg et flott utsiktspunkt med utsikt over Sørbråtan, Movatn og Lillomarka i bakgrunnen. Etter endt planewreckspotting er det godt med litt mat.

Utsikt fra Gaupekollen.

På nedturen tar jeg inn på kjerreveien som jeg krysset tidligere, nysgjerrig på hvor den leder hen og med håp om å få litt utsikt i det flotte lyset. Det er faktisk en flott kjerrevei som tar en opp i terrenget. Solen lager et lysspill gjennom grenene og veien byr på flere avstikkere for å kunne nyte flotte panoramaer over Maridalen og videre. Turen blir kronet når jeg befinner meg på et flott utsiktspunkt på Gaupekollen, som jeg har beveget meg over på. I horisonten ser jeg Tryvannstårnet og Telenor-masten i det fjerne.

Et hyggelig lite tjern mellom kollene.

Jeg har forlengst forlatt kjerreveien, den hadde sakte, men sikkert gått over til å bli en sti. Uvisst hvor stien faktisk går fortsetter jeg min ekspedisjon i Maridalsalpene. Det er uansett ikke vanskelig å forstå at dette er et naturreservat, og samtidig hvor viktig det er å verne om området. Ta en tur dit og du vil forstå det. Etter flere stivalg befinner jeg meg til slutt tilbake på kjente trakter, der jeg står på Mellomkollen. Det føles som jeg har vandret gjennom en fordums krok hvor tiden har stått stille. Tiden den går likevel fremover og det er på tide å komme seg hjemover, jeg har en moderne hestekjerre å nå.

Når jeg til slutt står ved buss holdeplassen og speider tilbake har været skiftet og et skylag dekker et grått pledd over meg. Kollene forsvinner nesten i det lave skylaget. Og med det forlater jeg turen, en natur opplevelse rikere.

Stemningsbilde fra Maridalsalpene.

Kjentmannsmerket: Dammen I Svartvannsdalen

Jeg befinner meg i et boligfelt ovenfor Hallenskog Stasjon i Røyken da himmelens sluser velger å åpne seg, på den korte tiden jeg bruker på å finne fram regnbukse og jakke blir jeg omtrent gjennomvåt. Like raskt som det kom slutter det og, været er på sitt mest lunefulle mens jeg er her på en snarvisitt i Kjekstadmarka.

Til Hallenskog skulle jeg i utgangspunktet komme med tog, men på grunn av arbeid på strekningen mellom Skøyen og Spikkestad ble det buss for tog istedet. Fra Heggedal ble det mer minibuss for tog enn buss for tog, og med meg som enslig passasjer, nesten privilegert.

Dammen i Svartvannsdalen.

Uansett etter å ha opplevd den kortvarige syndfloden beveger jeg meg i randsonen til Kjekstadmarka. Det er ingen lang tur jeg skal på, men tung vegetasjon på veien gjør at timene flyr avgårde. Jeg følger en bekk oppover mot en dam som ikke klarte å holde på vannet, likevel er det ikke mye vann som renner i bekken. Lenger oppe skal det ligge et lite vann, som man prøvde å demme opp for å samle vann til Røyken Meieri og til Røykenbyen (hvilken by det er snakk om er ganske så uvisst). Vann har dessverre den egenskapen at finner den en utvei å renne så gjør det nettopp det, så her forsvant vannet ut i ura under muren.

Svartvannet.

Denne dammen ligger ellers litt skjult til nedenfor bratt terreng på begge sider og er dit jeg tar meg opp til gjennom dalen fra syd. Her er det satt opp en post, og når jeg beveger meg opp i det smått ville landskapet lurer jeg på hva som fikk folk til å prøve å anlegge en dam akkurat her. Jeg fortsetter videre opp gjennom Svartvannsdalen, det er bløtt og myrlendt oppover. Så da blir jeg våt på beina og. Men belønning for strevet får man når man kommer til det lille vannet. Dette er en bortgjemt perle, med et hyggelig lite vann hvor fjellsiden går rett ned i vannkanten på den ene siden.

Utsikt fra Svartvannsåsen.

Jeg setter meg ned ved siden av tjernet og inntar lunsj. Og for en kort stund dukker solen opp gjennom det ellers så regnfulle skylaget som har fulgt meg hele turen. Solstrålene sprer seg gjennom tretaket og det skinner i vanndråpene på underlaget, for en kort stund er den mørke underskogen lyst opp. Men det er ikke bare solen som dukker opp, myggen og knotten har tydelig fått ferten av meg. Siden dette er et såpass bortgjemt sted så kan en jo lure på hva de får å spise når de ikke kan ha Tarjei til lunsj.

Ved siden av vannet går det en sti opp i den bratte skrenten på den ene siden av vannet, jeg følger den og da blir det litt klatring opp lia for å komme seg opp på Svartvannsåsen. Her kommer jeg innpå en blå-merket sti (ikke merket av som det på kartet) som går over åsen. Jeg følger denne opp til det høyeste punktet for å få litt utsikt over marka. Langs stien er det og noen skilt med et kors på, så det går kanskje en pilgrimsslede her og. Det er fin utsikt fra enkelte steder langs åsen, under meg ser jeg det mørke vannet fra dalen nedenfor. Videre skal jeg ikke, så jeg snur og setter ferden nedover igjen.

En regnfull dag i Kjekstadmarka.

Jeg ankommer Røyken Kirke (ikke noe religiøst i bildet, bare en avtalt møteplass) dekket av gjørme til langt opp til beina. Dette da siste del av turen ble en real bushwacking for å komme meg rundt Kjekstad Gård. Det ble slik da jeg fulgte en grusvei nedover, før det ble full stopp ved en låst inngjerding og all ferdsel forbudt. Tilbake gadd jeg ikke å gå, så da ble det å vase rundt i villnisset for å komme seg rundt. Uansett, jeg fikk meg en liten tur (omtrent dekket av regn) og rundet med det tredve poster.

Etter regn kommer som regel sol, flott solnedgang på slutten av dagen.

Kjentmannsmerket: Myrgruvefossen og Helt Syd På Klintehøgda 332

Jeg har så smått abstinenser etter en periode uten å ha fått meg en tur ut i naturen, være seg til fots eller på sykkel (vel, nesten da). Været er ikke akkurat veldig innbydende, men må man ha seg en 'fiks' så må man.

For å få bukt med mine frustrasjoner legger jeg turen til den sydlige delen av Romeriksåsen og to kjentmannsmerke-poster der. Etter en busstur opp fra Oslo starter jeg i regnværet opp fra Glitre i Hakadal. Det er fortsatt enkelte flekker med snø på Varingskollen, og vi snakker nesten midt i juni.

Kloppe over Smalgjermenningen.

Stien bukter seg lett oppover lien langsmed Djupdalen. Utsikten er gjemt bak et slør av regn og lavt skydekke, og man går litt skjult av skogen i starten. Men når jeg kommer til Gjermenningsvannene viser området seg fra sin vakre side, her er det et mer åpent og hyggelig terreng. Stien krysser Smalgjermenningen på en oppbygd kloppe (nesten bru) før den fortsetter langs østsiden av vannet. Det er fint rundt vannet og jeg ser to hyggelige hytter på den ene siden, om ikke på feil side i henhold til kveldssolen. Lengre nede må jeg krysse nok en bro over en elv, det skal vise seg å bli en del av dem i løpet av turen. For ikke å nevne alle kloppene.

Det er anlagt bru for å komme seg tørrskodd over Myrgruvefossen.

Jeg vandrer videre, det regner ustanselig og stien er våt og til tider gjørmete. Når jeg ankommer sydspissen av Gjerdrumsgjermenningen finner jeg en post fra forrige kjentmannsmerke-hefte, som omhandler nettopp dette vannet. Posten skulle vel egentlig ikke stått oppe fortsatt men. Rett ved posten er det satt opp en fin rasteplass, med plass til å kunne sitte både ute og inne. Den er innbydende i dette været, men det er for tidlig å spise lunsj ennå. Til nå har jeg ikke møtt på en eneste vandrer, men rett før jeg kommer til Årstadvangen møtter jeg på en enslig løper. Årstadvangen er merket av som serveringssted på kartet, men det må ha vært en stund siden, stengt er det der uansett.

Det har lettet litt da jeg krysser Myrgruvefossen, som er første post for dagen. Her er det og bygget opp et bro-system for å ta vandrere over elven. Det var fra denne fossen at kraften til 'Konsta på Gjerdrum' kom fra, dette var en del av et system for å tømme Dalsgruva ved Gruvebakken for vann. Hele innretningen besto av vannhjul, stangelt og pumpeverk. Vannhjulet befant seg der posten ligger og fundamentet til dette kan man fortsatt se. Været har lettet litt og jeg benytter anledningen til å innta lunsj på oversiden av fossen.

Myrgruvefossen.

Det er lett å merke at denne marka ikke ligger langt unna Gardermoen, det er en nesten konstant brumling fra himmelen mens jeg går. I dette gråe været er det og nesten lett å mistenke det som torden. Regnet fører til våte stier, så det er godt jeg har gode sko på beina. Ved Buvannet er vannstanden så høy at en del av stien der nok før har gått på tørrmark, er det nå vann. Jeg må og gå over en kloppe/bro som ligger løs i vannet og gynger frem og tilbake når jeg går over den. Litt balanse kunst, men jeg faller ikke ut i vannet. Jevnt over ble den en god del balansering på våte og glatte trestokker over myr og vann. Men etter å ha passet dammen ved Henivangen og etter et stykke gjennom skogen, bringer ruten meg inn på en skogsvei.

Vesle Askvangen.

Denne skogsveien følger jeg helt til Ringdalskoia, med en del flotte myrområder på hver sin side av veien. Ringdalskoia er like låst som Årstadvangen, men ser ut til å være mer i bruk. Jeg er nå rett ved andre post for dagen, hvor jeg må begi meg opp i høyden. Ikke det beste valg av dag til å ta en post som er valgt på grunn av sin utsikt, men postene lå i så grei avstand til hverandre. På vei opp mot Klintehøgda tar jeg sjansen på en sti, hvor tanken er å ta av når jeg kommer til et passende sted for å orientere meg fram til posten. Planen følges, men der jeg står godt vel med en bakke nedover syd for meg og nesten det samme på hver kant er det ingen post.

Det betyr at jeg nok må lengre opp, til slutt finner jeg posten som befant seg litt mer til øst og høyere opp fra der jeg sto. Herfra er det fin utsikt, og det er nok enda mer flott når ikke mørke skyer dekker horisonten. Jeg bivåner den mørke utsikten med en kopp te før jeg setter ferden nedover igjen. Det viser seg at stien jeg opprinnelig gikk på går helt opp til høgda. Gøyere å finne fram selv.

Helt syd på Klintehøgda 332.

Tilbake går ruten om Busterudvangen, nok et stengt sted markert som serveringssted på kartet. Og hvis noen lurer på hvor noen av ballongene som fyker til værs på 17. mai havner, så kan jeg fortelle at en god del av dem havner i marka. Jeg plukker med meg nok et eksemplar på vei ned. Jeg tenker å gå ned til Rotnes i Nittedal for å ta bussen hjem igjen, bommer jeg kan jeg prøve toget. Og her må jeg komme med et lite forbedringspotensial til de som markerer stiene i dette området. På et tidspunkt begynner det å gå blå-merkete stier på kryss og tvers, alle uten skilt som viser hvor stiene fører til (eller er jeg blind?). Og på kartet mitt er det bare markert en sti. Forvirrende. Valgene tas ved bruk av kompasset. Glad finner jeg ut at jeg har valgt rett og jeg ankommer busstoppen kort tid før bussen tilbake til Oslo kommer. Jevnt over regn hele turen, jeg er likevel godt fornøyd med en fin tur.

Foto: Solobservatoriet på Harestua

På vei til solobservatoriet på Harestua tok jeg dette bildet fra et myrområde sør for observatoriet (Storymyra). Fra mitt utsiktspunkt kunne det se ut som at tårnet ikke bare ble brukt til å observere solen, men også til å vokte over oss som går over myra, eller som et moderne Soria Moria i det fjerne.

Kjentmannsmerket: Lysakerelven Ved Røafossen

Det er ikke ofte at man føler at man nesten går i en villmark når man befinner seg i et villastrøk. Men når jeg nå går ned fra Bogstad og til Lysaker er det omtrent akkurat det jeg gjør. Dette er regnet som en del av Bærumsmarka, men jeg våger meg på å gi et nytt navn til denne lille utmarka midt mellom alle villaene, nemlig Villamarka. Uansett så er det kanskje mer sjanse for å gå seg vill i villaene rundt.

Elven bruser nedenfor stien.

Jeg er på ekspedisjon ut i den store villamarken for å finne kjentmannsmerke-posten som er satt opp langs Lysakerelven med utsikt over Røafossen. Ekspedisjonen starter på Fossum rett nedenfor Oslo Golfklubb. Jeg har ikke tenkt å klaske til en liten ball, rope 'fore' og se om jeg klarer å se den hvite prikken på himmelen, så jeg spaserer nonchalant forbi. Første del av turen går på østsiden av elven, en hyggelig start, men ikke like vilt som lengre ned. Jeg passerer rester etter Voksen Mølle, en av mange møller som har ligget langs elven. Det er i tillegg anlagt en liten terrengsykkel-bane langs stien.

Jeg går under bruen hvor t-banen går, der har noen festet et tau under bruen og bruker det til å slynge seg over og ut i elven. Tauet er i bruk når jeg passerer på vei ned mot Grini Mølle. Først nå begynner jeg for fullt å bevege meg ned i den frodige dalen som elven renner igjennom, med villaer som kan skimtes gjennom trærne på begge sider. Stien slynger seg oppover langs dalsiden, nedenfor hører jeg bruset fra Lysakerelven.

Lysakerelven ved Røafossen.

Posten er ikke vanskelig å finne, men den er posisjonert ved et flott utsiktspunkt over Lysakerelven. Fra utsiktspunktet ser jeg vannet fra Røafossen renne ut i en liten dam nedenfor meg, i bakgrunnen ljomer nye Holmenkollen. Det er frodig på alle kanter. Så en forstår hvorfor man har valgt å plassere en post midt i villamarka. Nedenfor posten ser jeg at det går en sti, om ikke helt tydelig, nedover lia. Tenker at denne tar meg ned til selve elven, noe som viser seg å være rett. Der nede får jeg en nærmere titt på dammen og jeg ser opp mot der stien bukter seg i lia ovenfor. Det er og tydeligvis fisk i elven, for jeg møter på to fiskere som prøver lykken i dammen. Kan hende det er villalaks de får på kroken?

Bratt er det og ned mot elven fra stien videre nedover, så det er anlagt rekkverk langs flere partier. Jeg tar noen sidesprang fra stien og finner blant annet en knaus med en fin utsikt, det går omtrent rett ned bare ett skritt bortenfor meg. I tillegg må jeg ta meg en liten pause med litt mat og en kopp te, så jeg trasker ned lia gjennom bushen og finner meg en stille plass ved vannet.

Det er satt opp rekkverk langs stien på en rekke partier.

Først når jeg nærmer meg Jar begynner stien å bevege seg nedover, det føles hyggelig å gå litt langs elven og. Ved Jar krysser jeg over og rundt bruen før jeg fortsetter videre nedover på østsiden. Etter Grini Mølle har jeg holdt meg på vestsiden av elven. På denne siden av elven er stien også støttet opp med små plattformer der den går rundt små knauser man ikke ville ha kommet seg rundt ellers. Til slutt befinner jeg meg ved turens stopp, nemlig Lysaker. Ikke den store turen, elven er omtrent syv kilometer lang, men det ble en fin og koselig ekspedisjon gjennom villamarken.

Frodig rundt Røafossen med nye Holmenkollen i bakgrunnen.