I Rykk og Napp i Austheiane

Forrige gang jeg og min far la ut på en fjelltur sammen startet vi i et surt regnvær, men nå der vi står og ser utover Hovvatn er det ingen regnskyer å se på himmelen. Det tegner bra for turen, men kanskje ikke like bra for fiskelykken. For en uke siden ble jeg ferdig med turen min i Femundsmarka, definert som en skikkelig villmark. Nå altså, en uke senere, befinner jeg meg i Austheiane og dette kan trygt bekle merkelappen villmark dette og. Vi er rimelig langt inn i det innerste av landet, i heistrøkene mellom Setesdal i vest og Arendals- og Skiensvassdraget i øst.

Utsikt over Torsdalen fra Torsdalsdammen, hit ble vi kjørt med bil til langt inn i det indre.

Det er også bestemt at vi skal gå i et rolig tempo, ikke for hardt og heller ta oss tid til å fiske på veien. Så er det heller ikke lange etappene mellom hyttene vi skal gå til og. For å komme oss hit har vi blitt kjørt av min mor, og etter å ha tatt av veien mot Fyresdal er det et godt stykke å kjøre videre inn i det indre av det indre. Men så står vi da her, på toppen av demningen i Torsdalsdammen i det flotte været.

Det ligger en ubetjent hytte rett nedenfor dammen, Torsdalsbu, men litt lengre enn 300 meter må vi da ihvertfall gå første dagen. Telemark er ikke et flatt fylke og det gjenspeiler seg her i heiene. Det går oppover et godt stykke i starten, avstanden til det regulerte vannet nedenfor blir større og større. Samtidig blir utsikten bedre og utover blånene ser vi langt og silhuettene til flere fjell skimtes i horisonten. Det høyeste fjellet i Austheiane er Kvannfjellet på 1537 moh, men det ligger lengre nord, vi vil bevege oss i høyder som alternerer mellom 800 moh til 1100 moh.

Det er vakkert i så strålende vær i Austheiane, men lite fisk fikk vi av det.

Vi passerer få vann i starten, så det blir ikke mye fisking med det første. I stedet burde vi kanskje hatt med gevær, for ned Bergeheii skremmer vi opp hele 8 ryper. Etterhvert jevner terrenget seg ut og blir til det vi blir så kjent med de to neste dagene, i den grad man kan kalle det å jevne seg ut. Det er en kort tur til hytten vi skal til først, Nystøyl. Hytten ser vi når vi kommer over en kolle, men før det ligger det to vann. Fadern er ivrig og vil prøve fiskestanga. Fine vann, men det er ikke tegn til liv i dem (ihvertfall ikke fiskeliv). Ikke et napp engang, men vi får se et annet tegn på liv. For oppe i lia der vi kom ned fra, kommer det nå et enslig reinsdyr gående. Herlig å oppleve dyr i villmarken.

Vi ble vitne til en flott solnedgang fra Nystøyl.

På hytta er det ingen, og vi leser av protokollen at det bare har vært rundt 60 besøkende før oss i år. Det er ikke mange, med andre ord så er dette et område hvor få folk ferdes. Det er uansett en hyggelig hytte, vi installerer oss og slapper så litt av på den lille terrassen utenfor hytten i det fine været skinnende over heiene. Alene viser det seg at vi ikke blir, for en familie fra Fyresdal har samme plan som oss. De tar seg til rette i annekset.

Men vi vil ikke la fisken slippe helt fra oss, fra hytta kan vi se et vann sør for oss som ser lovende ut. Solen speiler seg i det klare vannet og det deilig å være ute. Men fisk det får vi ikke, det er grunt her og alt tyder på at det er et fiskeløst vann. Etter å ha gått rundt vannet gir vi opp og prøver oss på et annet vann. Reinsdyr har vi derimot møtt på igjen, og nede ved det andre vannet møter vi på to til. Det må ligge et tråkk i nærheten, det finner vi og følger delvis når vi returner tilbake til hytten. Dessverre uten fisk denne gangen.

Utsikt over Austheiane.

Fisk eller ikke fisk, vi får uansett en hyggelig kveld på hytten. Selv om det hadde smakt godt med en ørret til middag, smaker det ikke så verst av medbragt bratwurst heller. Vi nyter kvelden ute på den lille terrassen med god utsikt over den norske fjellheimen. Og med ikke en sky på himmelen er det en flott solnedgang vi blir vitne til.

Fadern tar seg en pause på en topp på Tjørndalsristene.

Neste dag og det er like fint vær. Av kartet ser vi at vi skal passere flere vann enn igår, det er lovende. Vi passerer vannet vi prøvde å fiske i igår, fortsatt ikke noe tegn til fisk der. Stien den tar oss opp og ned koller og heier, det er vakkert her. Vi går en snau time før vi tar våre første kast for dagen. Og brått får vi det motsatte problem av det å ikke få fisk, for her napper det i et sett. Men bare av små røyer som er veldig aggressive på kroken , så vi prøver hovedsaklig å ikke få dem på kroken. Det er likevel gøy å kjenne at det rykker og napper i fiskestengene og vite at det er fisk i den andre enden av den, selv om de er så små at vi må kaste dem ut igjen. Vi går videre.

Hovasshytta.

Vi passerer over Tjørndalsristene, som er det høyeste partiet på turen og gir oss et flott overblikk over Austheiane. Det kan trygt sies at det er mye vann her og tror nok at det er flott for fiskere og padlere her. Vi kommer ned til Hovassvatnet der vi tar lunsj og mens jeg koker opp vann til te prøver fadern et par kast i vannet. Vi sitter i en liten lomme ved siden av vannet og på den andre siden ligger Hovasshytta. Under krigen satt min farfar her oppe på nevnte hytte og voktet på to tyskere som var tatt til fange. Det er lenge siden nå og hytten har nok blitt adskillig moderert siden, nå har den en egen badestamp og flere uthus utenfor. Fadern derimot, fanger to ørretter og dermed er vi sikret fisk til middag til kvelden.

Vi prøvde fiskelykken i nok et fint vann, men det virket som at jeg var det eneste som svømte rundt i det vannet denne dagen.

Vi stopper og prøver lykken i ett vann til før vi går til neste hytte. Tomt for fisk tilsynelatende, med et unntak av meg som tar meg et lite bad. Nutevasshytta ligger til ved et fint vann og er ellers rimelig lik Nystøyl. Også her har det ikke vært mange i løpet av året. Vi slår oss til i hovedhytta og den andre familien inntar annekset litt senere (vi har gått om hverandre hele dagen). Og det er fisk i vannet...

For når vi kommer tilbake til hytten senere på kvelden har vi med oss tre fine ørretter. Etter liten uttelling i starten i vannet, ser jeg at det vaker mye innerst i bukten tvers ovenfor hytten. Og på andre kastet inne i bukten får jeg napp og drar opp min første fisk. Fadern drar opp ytterligere to. Vi har ørrett til middag, ikke store, men fine. Som offer må vi gi slipp på en fin solnedgang, men med en velsmakende ørret med bacon til til middag og vin til blir det en fin kveld. Vi avslutter kvelden ute på terrassen og speider utover vannet og heiene lengre bak. Idet det driver skyer innover landskapet kommer det noen få dråper med regn.

Min lille fangst.

Neste morgen våkner vi til at det har skyet over, om natten var det faktisk litt tåke i heiene. Men når vi forlater hytten og dens utedo med det passende navnet Nutevassdass, har det begynt å klarne opp. Vi skal til Kvipt, som er turens endestasjon. Den første delen av turen er litt kjedelig. Vi prøver oss på noen kast i Mjåvatn, men får intet. Etter å ha passert en liten bu hvor både dør og vinduer er boltet igjen (tro hvorfor) kommer vi opp i et hyggeligere parti. Ved Skarketjønnane går stiskillet til Birtedalen, den tar vi inn på selv om stien man normalt ville ha fulgt går videre i retning Granbustøyl.

Nutevatn.

Vi har lagt andre planer og har lyst til å prøve å fiske i Nedre Kjellbergtjønn, for så å gå av stien og ta oss inn på stien som går rundt Kvipt om Kviptfjellet. Og stien skulle vi ha gått av tidligere, fiske gjør vi nok på feil side av vannet der stien går. Ingen fisk, men en lang og hyggelig lunsj pause får vi. Så går vi videre, tar av stien og bestiger Kviptfjellet.

Drivende skyer innover Nutevatn og hytta om natten.

Kvipt ligger inne i halv kjele-formet dal med bratte fjellsider tronende over seg, med Kviptefjell som det høyeste (903moh). Over denne ryggen går det en sti og den kommer vi innpå. En utstikker for å ta utsikten og de bratte fjellsidene i sikte er obligatorisk. Stien bukter seg rundt kammen ovenfor Kvipt før den slynger seg nedover siden, før den ender opp nede ved Kvipt Gjestegård. Vi er framme og ved tunet møter min farfar oss for å hente oss. Men først skal vi ha litt mat, spekemat og rømmegrøt på gjestegården.

Noen flotte dager i denne villmarken i det indre av Telemark har vi fått. Ingen fisk med tilbake, men rik på naturopplevelser.

Kvipt.

Femundsmarka (Dag 6): Svukuriset - Haugen - Oslo

Da var det den siste dagen, jeg våkner under myggnettet på låven og er spent på været. Jeg kan ikke høre noe regn utenfra. Det viser seg at det er klarvær ute og at det da blir en liten tur på meg idag, som jeg jo og ønsket. Revlingen utgår og Haugen trer inn.

Stor-Svuku troner skyfritt over meg.

Ved frokosten får jeg lyst til å slå hodet i bordkanten. Årsaken er at jeg finner ut at noen fikk ideen med å gå opp til toppen av Stor-Svuku etter middagen dagen før. Noe som jo var en brilliant idé, hvorfor kom ikke jeg på den idéen. Med få skyer på himmelen (ingen på toppen denne gang) og få opplevd den flotte solnedgang på toppen ville det ha vært en flott tur. Nesten så jeg vurderer å løpe opp til toppen nå.

Med sekken pakket for siste gang denne turen forlater jeg Svukuriset og går tilbake i retningen jeg kom fra igår. Jeg ser nå det bakhodet så igår, fram til jeg tar av fra stien i retning Røvollen og Skedbrostugan og går i retning Haugen. Den starter på en åpen slette før den går ned og inn i skogen igjen. Før det derimot går jeg opp til toppen av Kuvola, som jo blir et slags patetisk substitutt for det smått høyere fjellet ovenfor meg. Jeg speider utover Femunden og kan faktisk se M/S Fæmund II lengre sør på vannet.

Kuvolsætra.

Fra toppen av Kuvola går jeg gjennom skogen og ned til Kuvolsætra hvor jeg tar innpå stien igjen. Den går gjennom et skogterreng med mygg på massevandring, før jeg ankommer Haugen gård. Derfra er det kort vei ned til fergeleiet. Jeg har litt tid på meg før båten kommer. Min vandring er over.

Det er kaldt i Femunden, men likefullt forfriskende. Måtte få skylt av meg litt svette før jeg går ombord på båten tilbake til sivilisasjonen. En tamrein kommer luskende ned til vannkanten litt bortenfor meg mens jeg holder på og plasker. Ved fergeleiet fyrer jeg opp stormkjøkkenet og koker meg litt vann til en kopp te til lunsjen. Jeg veksler noen ord med et par som er ute og padler på Femunden, de legger i vei og jeg ser dem gradvis bli mindre og mindre jo lengre ut på vannet de kommer. Når båten kommer er de som to små prikker på den andre siden.

Drivende skyer over Femundsmarka og Femunden.

M/S Fæmund II er full av folk, den rake motsetningen til når jeg ankom Femundsmarka med den. Blir tydeligvis mer folksomt i marka i denne uken, ved Røsanden er det et lite folketog som står igjen på den lille kaia. I tillegg til et følge med tre kanoer.

Selv går jeg av på Synnervika og ombord på bussen tilbake til Røros. Når bussen ruller inn på Røros stasjon står toget og venter på meg. Og tut tut, tøffere enn toget, så er jeg hjemme igjen i Oslo. Femundsmarka turen min er over.

Oppsummering.

Fra solnedgangen over Skedbrofjället.

Det har nå vært en fin opplevelse i denne villmarken. Selv om jeg til tider føler at jeg har blitt terrorisert av myggen. Men turen ga meg et sett med flotte solnedganger, natur opplevelser og vakker natur på den ene siden. Tung bør, såre føtter og kraftig regnvær på den andre siden.

En vegg av regn møtte meg på turens nest siste dag.

Skulle virkelig ha fått sett mer av de innerste gemakkene til Femundsmarka. Så en skal ikke se bort ifra at jeg kommer til å vende tilbake hit. Da skal jeg være litt mer forberedt på myggen. Og fiskestanga skal være med.

Femundsmarka (Dag 5): Røvollen - Svukuriset

Det går opp for meg at turen nærmer seg slutten når jeg våkner opp på Røvollen denne søndagsmorgenen. En passe lang tur og jeg vil være fremme ved siste overnatting. Om morgenen har allerede tyskerne forlatt hytten, de ville være sikre på å nå båten på Røsanden. Selv tar jeg det relativt rolig om morgenen, jeg har igrunn god tid til å komme fram til mitt mål for dagen. Det er fint vær ute og det tegner til å bli en vakker dag, lite skulle jeg ane hva som skulle vente meg.

Jeg forlater den selvbetjente hytten Røvollen i strålende vær.

Etter å ha gått over helårsbroen over Røa nedenfor Nedre Roasten bukter stien seg over noen fine koller. Det er et flott terreng og jeg går med raske skritt i retning av Stor-Svuku. Ved vannene rundt Abbortjønna og Røvoltjønnan synes jeg at været er for fint til å bare gå i, så jeg vil slappe litt av og nyte utsikten litt. Jeg tar meg en lengre pause ved et lite vann i det flotte været, men toppen av Stor-Svuku er omtrent som vanlig dekket av en sky.

Stor-Svuku i flott vær, men med sin sedvanlige krone på toppen.

Da jeg reiser meg for å gå videre oppdager jeg en svart vegg nordvest for meg, horisonten er knall mørk og ugjennomtrengelig i den retningen. Og veggen er på vei mot meg i min retning. Ikke godt å vite om det skjuler seg et tordenvær inne i det mørket og. Jeg kan likevel se utkanten av det og bestemmer meg for å ta opp kampen, kan hende jeg rekker å styre unna hvis jeg er rask nok og er heldig med vindretningen. Godt jeg har fått energien tilbake, er det tordenvær vil jeg helst slippe å gå midt under det over Falkfangarhøgda.

Det går fort forbi på ryggen mellom Røvoltjønnan og Abbortjønna. Noe som er litt synd, for det ser ut til å være hyggelige vann jeg får sett mindre av. Men akk så fort jeg enn går, så klarer jeg ikke å løpe fra regnet. You can run, but you can't hide. For godt over halvveis opp til høyden til falkefangerne blir jeg innhentet av skybruddet, jeg er vel omtrent ved der stien som jeg fulgte gjennom Grøtådalen krysser den t-merkede stien. Så da er det på med regntøy før jeg blir bombardert med noen gigantiske regndråper, det er et rimelig heftig regnvær. Og alene i det er jeg ikke, for nå møter jeg plutselig på mange folk.

En mørk vegg kommer i min retning, et skybrudd er på vei.

Jeg vil likevel si at jeg lyktes med strategien min, for rett før jeg når toppen av Falkfangerhøgda så letter regnværet og solen titter fram fra de mørke skyene igjen. Bak meg ligger resten av Femundsmarkas indre skjult av den gråe veggen. Det ble ikke den lengste turen innhyllet i store regndråper. Jeg går bort til varden på toppen av høyden og der skifter jeg tilbake til de vanlige fjellklærne mine. Regntøyet henger jeg opp for å tørke litt, jeg er selv stort sett tørr. Jeg benytter også anledningen til å spise lunsj, noe som var på tide.

Det er en markant skille der regnet begynner når den mørke skyen beveger seg over villmarka.

Etter å ha spist lunsj slapper jeg litt av ved varden og speider bakover og ser at regnværet har beveget seg lengre innover i marka. Og da hører jeg plutselig en lyd fra den andre siden av varden i retning Femunden. Jeg reiser meg opp og titter og der er det en stor reinsdyrflokk rett nedenfor varden. Det er mange av dem og noen av reinsdyra sirkulerer rundt varden og kommer ganske nærme til der jeg står og holder øye med dem. Det myldrer av dem. Noen løfter et varsomt øyne i min retning. Til slutt forsvinner de tilbake i retning av Stor-Svuku.

Jeg tar en kort avstikker ned til dette kulturminnet på høyden, her møtte den svenske botanikeren Carl von Linné en gjeng med falkefangere i 1734. Alt jeg ser er noen steiner i en sirkel på bakken, ingen falker i sikte. Nå går stien nedover igjen og ned til Svukuriset igjen. Jeg har sittet og vurdert om jeg skal legge turen om toppen av Stor-Svuku. Det blir til at jeg feiger ut, beina er litt såre og nok engang har det lagt seg en stor sky rundt toppen av fjellet. Lite vits i å gå opp og ikke se noe som helst.

Rett nedenfor varden på Falkfangarhøgda blir jeg overrasket av en stor reinsdyrflokk.

Resten av dagens etappe går unna uten de store begivenhetene og jeg ankommer Svukuriset i fint vær og i god tid før middag. Jeg legger meg inn på sovesalen som ligger på loftet i den lille låven, der skulle det vise seg at jeg fikk ligge i fred. Over en av briskene er det slått opp et myggnett, så myggen må dessverre spise et annet sted denne natten. Etter å ha fått tatt meg en dusj (føltes utrolig godt), slapper jeg av med en pils, kopp varm te og en vaffel. Det er for mye luksus tilgjengelig i fjellheimen.

Til middag blir vi servert en rett jeg vanligvis ser på som rimelig kjedelig, nemlig pytt-i-panne. Men du verden, dette var uten tvil den beste pytt-i-panne jeg har smakt, med godt og salt lammekjøtt. Forrett var sik-røre med egg på toast og jordbærkake til dessert. På kvelden blir det stort sett å slappe av med en bok. Det blir nok en nydelig solnedgang ute før jeg kryper ned i lakenposen under myggnettingen.

Selv om det lettet etter det store regnskyllet kom det noen mørke etternølere drivende over himmelen.

Imorgen avventer jeg været for å se hva jeg gjør videre, jeg er hovedsaklig ferdig med turen min i Femundsmarka. Nå venter båttur og buss tilbake til Røros, men er det fint vær tenker jeg å gå til Haugen istedet for den korte turen ned til Revlingen.

Solnedgang sett fra Svukuriset, meg og myggen.

Femundsmarka (Dag 4): Skedbrostugan - Røvollen

En ny dag truer, vel, truer gjør den mildt sagt ikke. Det er fint vær ute og jeg har en mindre krevende tur foran meg idag. Etter å ha spist frokost, pakket sammen og ryddet i hytta stiger jeg atter ut i den svenske fjellheimen. Turen går i samme retning som solen, men der solen gikk ned på nordsiden av Skedbrofjället går jeg over og ned på sørsiden. Sørvest for meg ligger Femundsmarka spredt ut foran meg, Stor-Svuku skimtes i det fjerne (men fortsatt godt synlig).

Utsikt over Femundsmarka fra Sverige, Stor-Svuku skimtes helt til høyre.

Jeg krysser riksgrensen tilbake til Norge, mitt lille korstog i Sverige er over. Det ble et kort men hyggelig opphold. Etter å ha gått en kort stund i Norge igjen kommer jeg til nok en liten bu, Fantbua. Gammelt fanterede? Dette er også en liten koie hvor man kan raste og overnatte i for en natt. Som med Møllerbua er det også her to brisker, et bord og en ovn. Det skal forøvrig være flere slike koier rundt omkring i Femundsmarka. Jeg skriver en hilsen i gjesteboka (som jeg gjorde i Møllerbua) og tar meg en kort pause på en liten benk på utsiden av bua.

Jeg krysser riksgrensen tilbake til Norge.

Der får jeg ikke sitte lenge i fred, en fant av en fugl skiter på kartmappen min og liker tydeligvis ikke at jeg befinner meg der. Så jeg vasker kartmappen og beveger meg videre. Hele tiden gjennom området rundt Skjebrotjønnan og Volsjøan, som forøvrig er et fint parti, følger den smått nevrotiske fuglen meg. Den har opplagt redet sitt i nærheten, men når den har fulgt meg i nærmere tre kvarter må den jo selv være langt fra redet.

Inne i den lille koia Fantbula.

Jeg spiser lunsj rett etter å ha tatt inn på stigen i retning Røvollen, videre nordover går stien i retning Ljøsnåvollen. To andre vandrere passerer meg, de er på vei til Skedbrostugan og det vil jo si at det ihvertfall blir en 100% økning i antall besøkende der i kveld. Stien slynger seg mellom Gråvola og i retning Stormyråsen. Stor-Svuku øker sakte i størrelse i horisonten.

Fantbula.

Etter Stormyråsen beveger jeg meg ned i vegetasjons-sonen igjen, og går over noen fine myrdrag. Jeg passerer Langeggtjønnan, hvor stien går på en slags naturlig voll midt mellom de to hyggelige vannene. Det er flott vær og nå angrer jeg nok engang litt på at fiskestanga ligger igjen hjemme. Jeg går inn i et skog-belte og beveger meg sakte nedover i retning Røa.

Fra Stormyråsen.

Til slutt kommer jeg inn på stien i retning Svukuriset, men jeg tar den andre retningen og etter kort tid befinner jeg meg på Røvollen. Jeg har brukt noen timer hit, men det har vært en lettere tur å gå. Nå er jeg tilbake i myggens rike. På hytta blir det totalt 10 stykker med hyttevakten, to nederlendere, to tyskere, en familie på fire fra Trondheim og meg. Til middag blir det min mest vanlige hytte-middag, nemlig pasta di parma med skinke til. Det blir hyggelig i løpet av kvelden, det er artig og interessant å høre om andres forhold til og opplevelser i Norge. Første kvelden hvor jeg ikke opplever solnedgangen.

Det nordre Langeggtjønnet.

Femundsmarka (Dag 3): Krokathåen - Skedbrostugan

Våkner til den tredje dagen min i Femundsmarkas villmark og en svart vegg av mygg i teltet møter meg, heldigvis fortsatt bare i ytter-teltet. Frokosten blir inntatt i teltet, men smører på med myggolje og koker opp vann til te i ytter-teltet. Det blir etterhvert varmt i teltet, så før jeg har fått en titt ut av teltet kan jeg med engang si at det er fint vær utenfor. Nok en ganske lang etappe står foran meg, men sliten som jeg var har jeg sovet godt.

Varmen tvinger meg til slutt ut av teltet, men myggen er slapp og jeg får pakket ned i fred. En blå himmel med enkelte skyer er fasiten på morgenens vær. Nå skal jeg bevege meg inn i vann-mekkaet i hjertet av Femundsmarka, selv om stien ikke går gjennom de innerste gemakker der. Men først må jeg finne stien, for etter å ha krysset helårsbroen nord for Krokathåen viser det seg fort at den stien jeg har begynt å gå på ikke er den rette stien. Det blir til at jeg surrer rundt der en stund (broene blir forsert et par ganger), før jeg til slutt skimter noe rødt gjennom et buskas. Det viser seg å bare være en plante med røde blader, men fra den ser jeg en rød t lengre bort. Det burde vært et merke nærmere der man kommer over broene, som for øvrig mer er en samlig av trestokker (men komme seg greit over elven gjør man).

Ett av mange vann i det indre av Femundsmarka.

I starten er det mest skog og enkelte partier med myr, men det er greit terreng å gå i. Når jeg kommer til Kløfthåtjønnan får jeg mitt første møte med vannene innenfor og jeg forstår fort hvorfor folk blir dratt inn til denne naturen. For det er fint, fint og fint, men det er også mygg, mygg og mygg (for å kjøre et gjennomgående tema). En kort pause og jeg er innhyllet i min egen personlige sky av mygg. Blir slitsomt i lengden, men velger å ikke la det ta bort gleden av å gå i den flotte naturen her. Når nye vann på vann dukker opp ved siden av stien merker jeg at fiskestangen i grunn burde ha blitt med (men da hadde jeg nok og brukt adskillig lengre tid på turen og). Ved Storfisktjønnan passerer jeg et telt, men det er stille og ingen å se, enten så sover man sent eller man er mest sannsynlig ute og fisker.

Litlbuddhåen, her krysser en av de vanligste kano og kajakk rutene stien.

Kroppen har merket godt gårsdagens lange tur, jeg kjenner at jeg er sliten og tung etter gårsdagen. Det går litt tregere med meg enn vanlig. Ved Litlbuddhåen krysser jeg en av kano og kajakk rutene gjennom marka, nå er det ingen å se. Hittil har jeg ikke møtt på et eneste menneske, det passerte teltet er eneste spor av folk jeg har sett hittil. Og sant skal sies, jeg begynner å bli litt sliten av å gå i all myggen. Lunsj nærmer seg og jeg ser ikke helt fram til det. Men alt håp er ikke ute.

Den gamle jakt og fiske bua Møllerbua.

For ikke lenge etter Litlbuddhåen passerer jeg en liten koie, Møllerbua, som er som sendt fra oven. For Møllerbua viser seg å være en hyggelig koie som man kan raste eller overnatte i, men bare for en natt. Inne i bua er det to brisker, et lite bord og en ovn. I koia får jeg kokt opp vann, spist lunsj og slappet av i ly for myggen. To timer koser jeg meg i denne gamle koia eid av Statskog, som er en gammel jakt og fiske bu. Rene luksusen. Med nye krefter fortsetter jeg videre, jeg nærmer meg nok en gang grensen til Sverige. Her er det og mindre mygg. Etter hvert så kan jeg se Rogen til høyre for meg, bare et gjerde mellom meg og det store vannet. Så kan en jo lure på hva hvorfor det er satt opp et gjerde midt ute i ødemarken, mitt tips er at det må være for å holde en eller annen reinsdyrstamme ute eller inne. Jeg klatrer over gjerdet (på en anlagt stige) og beveger meg nedover mot Sverige.

Jeg krysser grensen rett før Reva og beveger meg inn i nabolandet, mitt korte korstog for å annektere Sverige er igang. Ved Reva ligger det og en liten åpen koie, men den viser seg å være en nødbu og man får bare overnatte i nødstilfeller. Fra skogen bak bua kommer det hogge-lyder og jeg ser en mann som hogger ned ved til et bål, første liv jeg ser i løpet av dagen. Og da først i Sverige. Her skifter merkingen av stiene seg til oransje fylte sirkler og skiltene er laget av metall i motsetning til tre. Ski-sporene er merket med påler med et rødt kryss på toppen.

Grensen til Sverige krysses ved Reva.

Det er fortsatt et stykke til målet for annekteringen, jeg har bestemt meg for å prøve hvordan det er på en svensk fjällstuga. Tanken var uansett å gå inn i Sverige, men hvor jeg skulle overnatte hadde jeg ikke planlagt, til slutt ble valget å legge meg inn på Skedbrostugan. Dit er det en del myr så det er lagt ut en del klopper, eller sprungar som det heter på svensk. Som er et passende navn, for man kan springe fort over dem.

Det føles godt å ankomme hytten, for sliten er jeg også etter denne dagen. Det viser seg at det er en hyggelig hytte, samtidig som det etterhvert viser seg at det bare er meg som er der (i tillegg til hyttevakten). På de svenske hyttene må man betale for mat og overnatting direkte til hyttevakten, ulikt de norske hyttene. Men i tillegg har de svenske selvbetjeningshyttene (lett)øl, godteri og mer i proviantlageret. Litt slitsomt dog er det at hyttevakten står over deg når du skal bestemme deg for hva du skal lage, noe som ikke er så lett når det ikke er den vante provianten man står ovenfor. Jeg velger til slutt chili-con-carne på boks med ris til, rimelig uoriginalt men. En liten pose med godteri og to øl unner jeg meg og.

Mitt første møte med en svensk selvbetjeningshytte, Skedbrostugan.

Før jeg spiser og ordner meg til i hytten ønsker jeg å få vasket og skylt meg litt. Det ender med at jeg tar et bad i Skedbrosjön, årets første bad og det i Sverige. Det er kaldt der jeg plasker og svømmer rundt i Sverige, men utrolig oppfriskende etterpå. Det tegner forøvrig til å bli en fin kveld. Når jeg kommer opp til hytta senere er batteriet på mobilen dødt og jeg må klare meg uten den de nærmeste dagene. Men strengt tatt er den bare til bruk som klokke her ute, så kameraet får overta den rollen. Problemet er mer vekking om morgen.

Nok en flott solnedgang, denne gang over Skedbrofjället.

Utenfor blafrer det svenske flagget i luften og over Skedbrofjället forsvinner skyene. Sakte, men sikkert går dagen over til kveld i nok en ny flott solnedgang. Kveldene i Femundsmarka har vært flotte, skjønt jeg nå befinner meg i Rogen naturreservat. Imorgen venter en roligere etappe.

Femundsmarka (Dag 2): Rønsjøen - Grøtådalen - Krokathåen

Jeg våkner opp til en god nyhet, det blåser ute. Og jeg har sovet godt. Det har skyet over igjen i løpet av natten, men det er lite antydning til regn i luften. Vinden betyr at jeg kan sitte ute å spise frokost uten å bli plaget av myggen, den blir blåst bort. Noe som er greit, jeg har en lang dag foran meg.

Gården Sylen med Sjøhøgda i bakgrunnen.

Leiren brytes opp og jeg fortsetter ferden i retning Sylen og Ryvang ved Grøvelsjøen. Foran meg troner nabolandet opp, det regner over Grövelsjön. Til nå har jeg fulgt de t-merkede stiene, men etter å ha krysset helårsbruen ovenfor Sylen tar jeg av fra stien som går til Hävlingstugorna. Sverige-besøket får vente, jeg har tenkt å gå rundt Stor-Svuku massivet og gjennom Grøtådalen. Det er enkelt å finne stien som jeg har tenkt å følge, det er satt opp skilt som viser hvor den starter (stien er forøvrig ikke merket ellers).

Jeg beveger meg oppover ved siden av Brunsdalsbekken og det blir mer og mer goldt idet høydegradene passeres og det blir mindre vegetasjon. Til venstre for meg går riksgrensen til Sverige, nedenfor Pråahta ligger det en renvaktar-stuga, en liten sti tar av i retning av riksrøys 143. Fortsatt blåser det ganske friskt. Jeg har befinnet meg i Grøvelsjøen naturreservat (opprettet i 1989 og er på 13458 daa) siden jeg tok inn på stien gjennom Grøtådalen, et område med viktige kvartærgeologiske formelementer. Speidende innover viddene i Sverige ser jeg to enslige vandrere, de stopper etter hvert opp og ser i min retning, er det meg de har speidet mon tro? Naturreservatet forlates og stien går slakt nedover igjen og vegetasjonen begynner å ta form igjen.

Utsikt mot nabolandet i øst.

Det blir tidlig klart at dette kommer til å bli en fin tur. Terrenget jeg beveger meg i er variert og lett å lese. For ikke å glemme det viktigste, det er flott også. Man beveger seg inn og ut av lett skog-terreng, gjennom små myrpartier og over rennende bekker. Jeg krysser Grøtåa over en bro laget av en avbarket trestamme som det er festet et rekkverk til, rett nedenfor meg er det satt opp en mer 'moderne' bro. På dette partiet av dalen åpner landskapet seg litt ut nordøst for meg og innover ser jeg av kartet at det befinner seg et mylder av vann, fortsetter jeg i nevnte retning vil jeg komme til Vonsjøen. Før har jeg gått mellom Grøthogna og Nilsvålen, samt Sylfjellet og Høgpiken, men nå har det altså åpnet seg mer opp.

En slange-formet liten elv i Grøtådalen.

Stien passerer en liten koie i utkanten av en myr, i vinduet sitter det en fyr og følger mine bevegelser. Er nok ingen autostrada med folk forbi. Til nå har stien vært lett å følge, den har ligget klart og tydelig i terrenget, men rett før Rundhåen så får jeg ikke helt avmerkingen av stien på kartet med hvor den går til å stemme. Likevel, etter litt frem og tilbake finner jeg rett vei og fortsetter turen i det fine landskapet. Jeg stopper for lunsj rett før jeg kommer til Grøtådalsætra, godt på overtid av når jeg burde ha gjort det. Vinden ypper seg i kastene og det kommer noen skikkelige vindkast. Nede ved seteren møter jeg på noen fiskere, innefra seteren blir vi iakttatt med nysgjerrige øyne. Jeg har ikke møtt på mange folk hittil, men her var det nærmest folksomt.

Ferden går videre og nå beveger jeg meg opp i lende igjen, sørvest for meg hviler Stor-Svuku sin skygge over meg. Skjønt, så mye skygge er det ikke igjen. Nå har det skyet godt over. Stien går nå over tregrensen i retning Oasen, et lite tjern der stien kommer innpå den t-merkede stien mellom Svukuriset og Skedbrostugan. Før jeg når dit opp har det begynt å regne og utsikten er malt i gråe undertoner. Jeg konstanterer at det er en flott tur gjennom Grøtådalen, selv om det er langt å gå. Man opplever å gå i et fint terreng med mellom-store topper på hver side av seg, gjennom hyggelig skog og over myr og bekker. Små vann ligger spredt rundt og ved å ta korte avstikkere kan man komme til fine fiskevann er jeg sikker på. Når jeg ankommer Oasen ser jeg ikke både skiltingen til Svukuriset og Skedbrostugan, og den t-merkede stien, men også et enslig reinsdyr. Den følger litt nervøst med meg, og har sirkulert rundt meg og den lille oasen når jeg har beveget meg lengre nedenfor.

The Bridge Over River Grøtåa.

Skuldrene kjennes slitne der jeg går nedover lia i regnværet, den lange dagen har satt sitt spor. Det begynner å bli på tide å finne telt-plass for natten. Jeg passerer flere fine plasser, noen av dem allerede opptatt. Planen var å finne en plass i nærheten av helårsbroen ved Krokathåen, så jeg fortsetter videre. Planer er som regel godt å ha, men det er ikke alltid det er like bra å følge dem. Som nå. Sliten innser jeg at jeg burde ha valgt en av de gode telt-plassene jeg passerte tidligere, for jeg finner ingen gode nok plasser. Der jeg går er det for myrlendt og er det ikke det så er det for ujevnt på bakken. Og så er jeg sliten da. Til slutt finner jeg meg et sted det er mulig å slå opp teltet, men det er langt fra optimalt. Jeg vurderer å gå tilbake. Valget blir imidlertidig rimelig enkelt når himmelenes sluser åpner seg for fullt, kort tid senere ligger jeg og slapper av under telt-taket mens regnet hamrer for fullt på det.

Mye vind i kastene nedenfor Store-Svuku, snart skulle det begynne å regne i tillegg.

Etter en stund minsker regnet litt og jeg tar turen ut for å hente vann til middag og noen kopper med varm drikke. På den tiden har allerede ytter-teltet rukket å bli svart innvendig av mygg (og noen få andre insekter), tydeligvis andre som også satte pris på å komme i skjul for regnet. Og så er det jo et fest-måltid som befinner seg inne i inner-teltet. Jeg kjører det enkelt og tilbereder nok en gang real turmat til middag, denne gang kylling i sursøt saus. Mat smaker uansett veldig godt på fjellet (og real turmat er heller ikke av det verste en kan få).

Store-Svuku i kveldsflammer, det ble en nydelig kveld.

Jeg blir liggende i teltet og slappe av en stund. Det surrer av alle insektene i teltet, og regnet ser ut til å ha gitt seg. Teltet ligger ikke helt bra til, så jeg vurderer å flytte det. Ut en tur vil jeg uansett, der er det nå en flott himmel. Solnedgangen utnytter det regnværet som er på retrett til å skape en nydelig kveld. Rett ved siden av meg ligger det en kolle, så jeg løper opp til toppen av den. Belønningen er en flott utsikt over Store-Svuku som omkranset av en sky blir badet i et rødlig lys, i vannet nedenfor speiles lyset også på vannoverflaten. Jeg må likevel flytte meg rundt på kollen for at ikke sikten skal bli sperret av surrende mygg.

En så flott solnedgang gjorde humøret mitt betydelig bedre, etter å ha vært litt nede pga det triste været på slutten av turen og at jeg var rimelig sliten. Når solen er nesten forsvunnet bak trærne i vest trekker jeg meg tilbake til teltet, for å slappe litt av med en bok før jeg tar kvelden selv. Tanken om å flytte teltet blir skrinlagt. Ute i ytter-teltet surrer det fortsatt av myggen, og ekstra mye blir det hver gang jeg stikker hodet eller armer ut for å hente noe.

Solen forsvinner bak trærne i den nydelige solnedgangen i Femundsmarka.

Jeg står nå ved dørkarmen til det som vel er det indre av Femundsmarka og selve villmarken, et område med masse vann og som er et stykke unna alt. En lang marsj har ført meg hit og det var en fin tur fram til slutten. Men der jeg ligger i teltet og puster ut, ser jeg meg likevel godt fornøyd med turen hittil. Grøtådalen og den flotte solnedgangen var de store beholdningene denne andre dagen i marken til han Femund. Neste dag venter nok en lang marsj, nå venter det forhåpentligvis en natt med god søvn (det er tørt inne i teltet og myggen kommer ikke inn i inner-teltet). Sliten får jeg besøk av Ole Lukkøye.

Kveldsstemning andre dag i Femundsmarka, meg og myggen.

Femundsmarka (Dag 1): Elgå - Rønsjøen

Himmelen er kledd i grått, på ryggen har jeg en tung sekk og foran meg venter den store villmarken.

Røros sentrum på en regnfull ettermiddag (jeg ble søkkvåt på vei ut for å spise middag).

Etter å ha overnattet i bergstaden har jeg tatt M/S Fæmund II til Elgå. Femundsmarka er kjent som et eldorado for padlere, fiskere og friluftsfolk, og for en plagsom liten skapning som jeg skal komme tilbake til senere. Vilt og vakkert, mye har blitt sagt og hørt om dette området, årets fjelltur ble altså lagt til denne villmarken.

Toppen av Flenskampan innhyllet av tåke, sett fra Femunden.

Tilbake til meg og sekken. Første etappe går til Svukuriset, Turistforeningens eneste betjente hytte i området. Dit går turen først gjennom lett skogterreng, den grå himmelen har ikke åpnet sine sluser på fullt gap. Det er en lett yr som treffer denne enslige vandreren på sine første skritt inn i villmarken. Det skulle ha regnet betydelig mer de forestående dagene. Av samme årsak valgte jeg å utsette avreisen med en dag, det var meldt over 15mm med nedbør. Jeg møter på fire slitne vandrere som kunne bekrefte at det hadde blitt en våt tur, de var slitne etter å ha gått i flere dager med sammenhengende regn.

Rett før Svukuriset passert jeg idylliske Ristjønnan som lå som en oase midt i det gråe og triste været.

Nedenfor Gråvola er det derimot ikke slitne vandrere som sperrer veien, men en reinsdyrflokk. De har spredd seg godt ut foran meg, så jeg må ta en liten (men ikke for lang) tur rundt dem for ikke å 'skremme' / splitte dem opp for mye. Jeg støter på en og annen etternøler som piler fort etter resten av flokken. Men de virker ikke overvettes skremt av meg, så de er kanskje vant til vandrere. Likevel, det er alltid en flott natur opplevelse å se dyr ute i det fri. I skaret mellom Gråvola og Sandtjønnvola tar jeg meg en kort pause. Jeg prøver å se reinsdyrene jeg passerte, men de er skjult av trærne nedenfor meg. Skjult har også Stor-Svuku blitt.

Fortsatt er jeg bare og vaker i overflaten av det som er den store villmarken jeg skal inn i.

Rønsjøhåen.

Jeg ankommer Svukuriset i ly av regnet, i luften surrer det en armada av mygg. Dagens endestasjon er ikke denne hytten som har 43 sengeplasser og ligger på 830 moh. Men tid til en liten pause og en vaffel har jeg. Går alt etter planen så vil jeg komme tilbake hit om fire dager. Nå går veien videre i retning Grøvelsjøen. Det er lett terreng å gå i.

Når jeg passerer på nedsiden av Litl-Svuku har det begynt å klarne opp. Solen bryter seg løs og sender sine stråler gjennom skylaget når jeg beveger meg ned lia mellom Rønsjøvola og Revlingkletten. Nede ved Rønsjøen har det blitt totalt væromslag og lys bryter vannoverflaten istedet for regndråper. Med så flott vær og i tillegg passende tid er det på tide å finne telt-plass for natten. Den finner jeg ved Rønsjøhåen.

Flott solnedgang ved telt-plassen ved Rønsjøhåen, etter at det hadde klarnet opp.

Det tegner til å bli en perfekt kveld, vel, ikke helt. For når regndråpene viker vei for solens varme stråler, våkner livet til i buskene. Jeg er tydeligvis et fest-måltid som har dukket opp til rett tid, for nå er det bølger av mygg-angrep. Synd. Det er virkelig en flott kveld, men det er bare virkelig ekstremt med mygg her. Og det tar dessverre bort en del av gleden for min del, merker at jeg ikke takler det ekstreme antallet med mygg så godt. Jeg får likevel spist middag ute (real turmat sin viltgryte), gjennomført med innlagte korte løpeturer for å komme unna blodsugerne. Til slutt etter en liten tur i lyngen rundt vannene kjører jeg retrett til teltet med full mygg-disiplin. I ly for myggen får jeg slappet av med en bok og en kopp varm te med nogo attåt.

Men jeg er ikke ferdig med å være ute, med så flott vær er det nødt til å bli en fin solnedgang så da må man ut og trosse myggen. Og flott blir virkelig solnedgangen når den forsvinner ned bak Litl-Svuku og landskapet bades i et rødlig lys. Første dagen i Femundsmarka er ved veis ende. Ingen spennende start, men der må nok gråværet få ta på seg rollen som syndebukk. Slutten på dagen var imidlertid flott (på tross av myggen), og jeg har da jo fått sett reinsdyr (og mygg). Da gjenstår det bare å krype ned i soveposen og få hvilt ut før neste dags lange marsj.

Kveldsstemning første dag i Femundsmarka, meg og myggen.