tirsdag 4. oktober 2011

(Camino Frances) Dag 16: Boadilla del Camino - Carrion de Los Condes

Lengde: 25.2km (372.1km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 783moh / 840moh / 840moh.
Vær: Pent vær med blå himmel.


Ankomsten i Carrion de Los Condes idag bragte med seg et gledelig gjensyn. Av pilegrimene som jeg hadde møtt og gått sammen med på de første elleve dagene av Caminoen min, var Christoph og Jon i den lille byen, de andre lå fortsatt en dag foran meg på ruten. Vandringen på mesetaen idag påtok seg en ørlite endring av karakter og var stort sett flat hele veien fra Boadilla del Camino.

Et eterisk lys over solsikkene utenfor Boadilla del Camino når solen sto opp.

Med et lengtende blikk tilbake på bassenget gikk jeg i morgentimene ut porten til herberget, senere enn jeg vanligvis gjorde. Ute var det allerede lyst, selv om solen ikke hadde vist seg ennå. Når solen dukket opp, var den flammende rød og farget etterhvert solsikkene i et eterisk lys. Dette var svulstig, men det blir ofte slik på Caminoen.

Kirken Santa Maria XV i Boadilla del Camino i morgensolen.

Morgenstunden hadde med andre ord edelt metall i munnen. For øyne som er trøtte og tørre av å se på landskapet som mesetaen danner, er vandringen langs Canal de Castilla en liten befrielse. Kanalen ble tidligere brukt både til irrigasjon, transport av avlinger og til å drive korn-møllene. Kanalen går nesten helt inn til sentrum av Fromista, og krysses på en gammel ubrukt sluse. Vi gikk badet i gull, med solen stigende på himmelen bak oss.

Canal de Castilla, en befriende vandring etter flere tørre dager.

I Fromista var den mest imponerende bygningen kirken Iglesia de San Martin, innviet i år 1066 og bygget i en ren romansk stil. Jeg ble ikke veldig lenge her, noe som i mer tristere ordelag står i stil med innbyggertallet i landsbyen, det er synkende.

Fromista, Iglesia de San Martin. En nydelig kirke i romansk stil.

Etter neste landsby på ruten, Poblacion de Campos, går ruten på ett av de første bekjentskapene man får av de mer ensformige strekningene på Caminoen. Av guideboken til John Brierley kalt for pilgrim autopistas, går disse strekningene rett ved hovedveien og byr på lite av interesse. Fram til Villalcazar de Sirga går Caminoen gjennom Revenga de Campos og Villarmentero de Campos. Jeg og Torsten valgte istedet å forbigå denne delen av Caminoen og forlot den offisielle ruten ved Poblacion de Campos.

Jeg ved pilegrimsstatuen i Villavieco på den alternative ruten mot Villalcazar de Sirga.

Om den alternative ruten vi valgte å ta ikke var like spennende, var vi likevel ganske så sikre på at den var mer hyggeligere enn veivandringen som hadde ventet oss ellers. Fra Poblacion de Campos var det en annen mulighet, å følge en rute (også merket) til Villavieco som gikk videre til Ermita de la Virgen del Rio og fra der slutte seg til den offisielle Caminion igjen ved tempelriddernes Villasirga.

Fram til Villavieco var vi bare sånn passe fornøyde, men etter den lille landsbyen fulgte den alternative ruten elven Ucieza. Å høre den stille lyden fra vannet, tenkte vi hørtes bedre ut enn duren fra bilene langs hovedveien. Torsten er en hyggelig vandringskamerat og jeg trives i hans selskap. Vi har og nå gått så mye sammen at vi ikke føler det beklemt når vi er stille. Noen andre pilegrimer har referert til oss som 'camera brothers', refererende til at vi ofte sees stående ved siden av hverandre og ta bilde av det samme motivet.

Ermita de la Virgen del Rio i bakgrunnen, Torsten på vei over bruen ved siden av.

I og rundt Ermita de la Virgen del Rio var det helt stille. Det ble blåst litt mer liv i vandringen når vi ankom Villalcazar de Sirga, jeg tror de fleste av de andre pilegrimene valgte den vanlige ruten. I denne landsbyen holdt Tempelridderne til og er kjent for sin kirke Santa Maria la Virgen Blanca, som nå er et nasjonalmonument. Det utføres vedlikeholdsarbeid på kirken. Inne var det mørkt, kirken var til alt overmål faktisk åpen, lys fra solen gjennom et tynt vindu danner en lysstråle gjennom støvet. Kirken var vel verdt besøket. Vi stopper for en matbit og en kald øl i en av barene utenfor kirken.

Inne i Santa Maria la Blanca kirken i Villalcazar de Sirga.

6km med støv lå mellom Villasirga og Carrion de Los Condes. Herberget i småbyen, Albergue Espiritu Santo, ble drevet av nonnene i Hijas de San Vicente de Paul. Straight, men med en stor bakgård å slappe av i. Det viste seg at det var noen andre nordmenn i samme herberge, så jeg snakket en god stund med dem. Etterpå begynte jeg å snakke på norsk til Torsten, som bare så forbløffet på meg.

Veien til Carrion de Los Condes fra Villalcazar de Sirga.

Brukte ikke mye tid til å se så mye på småbyen, vi slappet stort sett mest av inne i bakgården før vi gikk og spiste middag på en av restaurantene i byen som tilbød menu del peregrino. Det var som nevnt veldig hyggelig å møte Jon og Christoph igjen, dessverre begynte Christoph sin tilgjengelige tid å løpe ut så han hadde lagt opp en ambisiøs plan videre og ville haste videre imorgen lengre enn det vi tenkte å gjøre. Det ble mørkt mens vi spiste.

Middag i Carrion de Los Condes, Jon, Martina, en tysk pilegrim jeg ikke husker navnet på, Torsten, Alessandra og Christoph.

Mens de andre var klare for sovesalen og køyesengene, var jeg og Torsten egentlig klare for noen få øl til. Vi fant en lokal bar ikke så langt unna herberget og snek oss inn igjen rett før stengetid. Portforbudet og leggetiden pålagt pilegrimene her nede, sluttet aldri å forundre meg.

En fin nok dag på Caminoen og mesetaen, men ikke av de mest spennende. Da var det hyggelig at en opptur kom når man minst ventet det. Imorgen venter 17km uten noen ting som helst igjen.

Om kvelden i Carrion de Los Condes, en opplyst pilegrimsstatue.

<- Boadilla del CaminoTerradillos de Los Templarios ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar