Over mesetaen og til Leon

Jeg har nå vandret over mesetaen (høylandsområdet mellom Burgos og Leon) og befinner meg i Leon, omtrent 465km siden Saint Jean-Pied-de-Port. Godt over halvveis, men likefullt mangfoldige kilometere foran meg igjen.


Omtrent alt jeg har hørt om mesetaen har vært lite positivt; tørt, øde og kjedelig. Mye av det stemmer, men for meg så har det vært en fin opplevelse. Jeg har likt å vandre alene på de øde strekningene, bare jeg og det flate landskapet rundt meg. En annerledes vandring enn det jeg gikk gjennom i starten av Caminoen. Likevel så skal jeg innrømme at det har vært noen lange strekninger som har vært kjedelige (de tretten kilometerene mellom El Burgo Ranero og Reliegos var en liten prøvelse). Men jeg har også vandret langs vannkanaler med morgenlyset skinnende gjennom trærne ved siden av meg.

De gule pilene og skjellet viser vei over mesetaen.

Ruinene San Anton klosteret. Opprettet i 1146 av Alfonso VII. En hjemsøkt stemning gikk gjennom meg i det jeg passerte under søylene.

Etter første dagen på mesetaen var det likevel godt å komme ned til Hontanas, en liten og hyggelig landsby klemt inne mellom åsene på mesetaen. Litt merkverdig også. Før det hadde jeg gått og ergret meg over å ikke ha stoppet ved Arroyo San-Bol og kjølt ned føttene i bassenget i skyggen utenfor det stengte herberget.

Utsikt fra borgen over Castrojeriz. Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg bare løpe opp til toppen over byen og klatre opp på borgen. Belønningen var fantastisk utsikt i alle retninger og et artig besøk i borgen.

Etter Hontanas og før Castrojeriz passerte jeg ruinene av San Anton, et gammelt kloster. En følelse av et gjemsøkt sted slo meg der jeg passerte pillarene om morgenen. Over Castrojeriz ligger det ruiner av en gammel festning, jeg trosset den lange dagen og tok turen opp til de gamle byggverkene med en flott utsikt. Der ble jeg belønnet med en tur i ruinene hvor jeg kunne klatre opp til toppen av ruinene og speide utover det forblåste landskapet.

Mesetaen. Den strekker seg langt og øde. Men jeg likte følelsen av å gå der, bare meg og mesetaen, alene.

Her slapper jeg av ved bassenget i En El Camino herberget i Boadilla Del Camino. I tillegg smakte det godt med en øl med sitron i.

I Boadilla Del Camino overnattet jeg på det beste herberget på Caminoen til nå, En El Camino. Et fantastisk sted, med hage og svømmebasseng, hyggelig hus og god mat. Det var utrolig godt å sitte med føttene i bassenget med en kald sitron øl ved siden av. Herberget anbefales på det sterkeste.

I Bercianos Del Real Camino var det bare døren som sto igjen av den gamle kirken.

Så gikk turen over lange og øde strekninger til Terradillos De Los Templarios, her skulle angivelig tempelridderne ha overvåket Caminoen. Overnattet her på herberget med det passende navnet, Jaques Molay. På terrassen satt vi og nøt en flott solnedgang. Dessverre ble det en dårlig natt med omtrent ingen søvn da jeg hadde en monster-snorker ved siden av meg. I tillegg var det noen ekstreme early birds som av en eller annen grunn fant det for godt å begynne å gå i halv fire tiden. Skal ikke utbrodere mer hva jeg synes om det.

Skoene mine var blitt farget nesten hvite etter alle dagene på mesetaen når jeg ankom Mansilla De Las Mulas.

Den beste middagen på Caminoen fikk vi i Mansilla De Las Mulas. Et gourmet måltid til 10 euro og en fantastisk avveksling fra den vanlige pilegrimsmenyen. Det vil bli hardt å komme tilbake til pilegrimsmenyen etter det måltidet. I Mansilla eksisterer det ellers rester av en bymur som er tusen år gammel.

Beste måltidet på hele Caminoen fikk jeg i Mansilla De Las Mulas. Tre-retters gourmet middag med vin til for bare 10 euro.

Nå er jeg i Leon og har en hviledag her. En flott by og katedralen her er veldig mektig med utrolig mange nydelige glassmalerier. Imorgen er det ut på veien igjen og det ser jeg fram til.

Buen Camino!