søndag 2. oktober 2011

(Camino Frances) Dag 14: Burgos - Hontanas

Lengde: 30.6km (318.5km).
Høyde (start / slutt / høyeste): 860moh / 874moh / 950moh.
Vær: Blå himmel og stekende sol.


Idag kom jeg endelig til mesetaen, den spanske høysletten. Eller endelig og endelig, for mange er det denne delen av Caminoen de har gruet seg mest til. Vandringen over mesetaen er kjennetegnet ved at man vandrer mellom lange, øde og flate sletter, ofte tørre og i høy varme. Om sommeren er det så varmt her at det er flere pilgrimer som foretrekker å droppe hele delen og ta buss rundt istedet. Man er ikke offisielt ferdig med La Meseta før man kommer til Astorga om rundt 8 eller 10 dager. Jeg hadde gledet meg.

Soloppgang på Caminoen etter Burgos.

Og endringen i landskapet kom fort og ble veldig tydelig, selv om det har vært tørre og golde landskap langs ruten før. Slettene antok ett nesten grå-hvitt preg av seg, som sto i sterk kontrast til den blå himmelen, jeg digget det. Det var likevel ikke sånn i starten fra Burgos, og vandringen ut fra byen var av en helt annen karakter enn vandringen inn. Jeg var tidlig oppe og spiste frokost i en liten kafé med noen få andre trøtte pilegrimer, likevel hadde jeg våknet opp at nesten alle andre i herberget var gått. Katedralen tronte dystert over meg i morgentimene.

På vei inn i mesetaen, etter Rabe de la Calzadas.

Den første strekningen etter Burgos bar liten preg av det som skulle komme, til tider virket det veldig frodig rundt meg, men så skiftet landskapet karakter og det ble tørrere rundt meg. Jeg hadde slått følge med Jeff ut fra byen, og lengre bak meg kunne jeg se Torsten og Alessandra komme, etter mine frekventerte pauser for å ta bilder så jeg ikke Jeff igjen. Etter Rabe de las Calzadas starter mesetaen på ekte, det lille kapellet Ermita de Nuestra Senora de Monasterio får stå som inngangsporten til den. Herfra og videre strakk høyslettene seg, herfra og til evigheten.

Cuesta de Matamulos ned mot Hornillos del Camino.

Ved Fuente de Praotorre hadde jeg tatt en pause sammen med Torsten og Alessandra, men jeg var ivrig etter å fortsette og forlot rasteplassen før de gjorde det. Etterpå ble det enda tørrere og støvete, jeg ble betatt av den hvite fargen på steinene mot den blå bakgrunnen med de hellige steinene Pedras Sagrada rundt meg. Et månelandskap.

Gjennom støvete Hornillos del Camino.

Fra Alto Meseta strekker grusveien seg som et tydelig markert grense ned mot Hornillos del Camino, nedstigningen har fått navnet Cuesta de Matamulos, muldyrsdreper-skråningen. Bakom ventet mer av det tørre øde landskapet. Å gå igjennom Hornillos føltes litt som å gå i en westernby, bare med annerledes bygninger, det samme men ikke det samme. Det er en støvete liten landsby med en atmosfære jeg kunne overnatte i, men det var midt på dagen og jeg ville videre.

En gul pil ved en dør i Hornillos del Camino.

Videre betydde ti kilometre til, med ingenting fram til Hontanas annet enn noe å hvile øynene på. Det rustne skiltet som det står Hornillos del Camino på utenfor landsbyen får stå som et symbol på følelsen av å gå i ett western-landskap, komplett med kulehull. En fugl iakttok meg fra et kors langsmed Caminoen.

Camino veimerke i La Meseta mellom Hornillos del Camino og Hontanas.

Liggende litt tilbaketrukket utenfor Caminoen ligger herberget ved Arroyo San Bol, men det var lukket. Herberget befinner seg midt blant skyggefulle trær og utenfor er det et fristende basseng. Hvorfor jeg ikke slengte av meg skoene og kjølte ned føttene i bassenget mens jeg var her står fortsatt som en gåte.

Fugl på et kors.

Dagens lange gåtur hadde tatt på og ovenfor Hontanas, før man begynner på nedstigningen til landsbyen (landsbyene her ligger ofte nede i små kløfter for å få mest mulig skygge for solen), måtte jeg ta meg en pause. Pausen var lang nok til at nok en uønsket vampyr så sitt snitt til å få gratis haik ned til landsbyen, senere når jeg oppdaget flåtten fikk jeg hjelp av Linda og Luciano fra Canada til å fjerne den.

Det fristende bassenget ved Albergue San Bol.

Hontanas, ikke den første, men nok ikke den siste av en serie med små og støvete landsbyer jeg vil bevege meg gjennom. I denne ville jeg derimot tilbringe natten i. Det bor 70 mennesker her fast. Herberget ble fyllt opp fort. Jeg hadde kapret en underkøye, men ga den bort til en annen pilegrim som spanderte en øl på meg senere som takk (noe hun ikke trengte å gjøre egentlig).

Nedstigning til Hontanas, som andre landsbyer ligger denne også pakket inn nede i et søkk for å få skygge for solen.

De fleste barene og herbergene i landsbyen ligger rett ved siden av eller ovenfor hverandre i den største gaten som går gjennom stedet. Bordene og setene i gaten ble som herberget fort fyllt opp av pilegrimene, i tillegg til klesvasken deres. Å sitte blant pilegrimene og snakke om dagens eller kommende dags vandring, samt mye annet, er noe av det hyggeligste en gjør når man har lagt skoene på hylla for dagen.

I Hontanas, pilegrimene har samlet seg rundt barene, restaurantene og herbergene i landsbyen, sammen med klesvasken sin.

Torsten, Alessandra, Martina og jeg spiser middag på en av de lokale restaurantene på stedet, ikke at det var så mange å velge mellom. To uker har nå gått siden St Jean Pied de Port og Caminoen har blitt en del av livet mitt nå, det føles forfriskende å gå med alt man eier og har på ryggen og at meningen med alt ikke er så mye mer enn å oppleve det man ser og møter på veien til neste sted. Hvis La Meseta fortsetter i samme sporet som idag, så ser jeg ikke hva folk er så negative om den.

<- BurgosBoadilla del Camino ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar