Høyde (start / slutt / høyeste): 860moh / 805moh / 880moh.
Vær: Fint, noen slørete skyer.
På denne dagen var det ikke langt mellom opp- og nedturene, men jeg hadde ihvertfall sovet godt om natten. Til Mansilla de Las Mulas var vandringen enda mer ensformig enn den lange seksjonen mellom Carrion de Los Condes og Calzadilla de la Cueza for noen dager siden, men middagen i Mansilla mer enn nok gjorde opp for det. De tørre slettene på mesetaen inneholder likevel sin sjarm.
Om morgenen ut ifra Bercianos del Real Camino, Caminoen går på en senda i blålysningen.
Ut i tidlig grålysning, som var mer blålysning egentlig. Idag var det muligens bra å starte så tidlig, for med det å bukte på det som fort kunne blitt en enda kjedeligere vandring. I morgentimene bragte det økende lyset i blålige farger bare en fin atmosfære til Caminoen etter Bercianos del Real Camino. Det føltes som at det var bare meg og de øde slettene rundt meg, selv om det ikke stemte helt. På kartet i guideboken er Caminoen til Mansilla de Las Mulas en nesten rett linje.
Laguna Olmo, et våtmarksreservat ved siden av Caminoen. Ved siden av vannet var det satt opp et fugleobservatorie man kunne gå inn i.
Når solen hadde vist sitt åsyn på himmelen en stund var den beste delen av dagen over. Den fine starten i morgentimene ble avløst av våtmarksreservatet Laguna Olmo. Jeg ankom den lille innsjøen kanskje i et perfekt øyeblikk, med solen akkurat på vei opp. Ved siden av reservatet var det satt opp et lite fugleobservatorie jeg kunne gå inn i. Jeg kan se solstrålene som rir over vannet. Burde vært enda lengre ved denne fredfulle lille oasen. Støvet overtok kort tid etterpå.
I El Burgo Ranero, en liten dam utenfor landsbyen med et navn som tatt ut ifra en western-film.
Følgende i fotsporene til to franske pilegrimer etter fugleobservatoriet gikk jeg feil, men en lokal spanjol ledet meg på rett vei. På spansk vel og merke. Senere så jeg Martina gikk feil i en større rundkjøring som Caminoen krysser, jeg klarte å få ropt over støyen fra bilene og fikk henne også på rett vei igjen.
Den lange og tørre sendaen ut ifra El Burgo Ranero, Caminoen går der trærne går.
I luften kunne jeg vagt høre kjenningsmelodien til For En Neve Dollars-filmene, i vinden en lav plystrelyd. En nærmere følelse av å ri inn i en western-by har jeg aldri hatt, bortsett fra at jeg selvsagt gikk til fots og befinner meg langt unna det ville vesten. Det var likevel slik det føltes å komme til El Burgo Ranero, bare navnet hører til der. El Burgo Ranero, kunne vært en liten grenseby mot Mexico som Clintern red igjennom.
Ett kors sett gjennom en agrikultur-skulptur rett utenfor landsbyen Villamarco.
Herberget her er dedikert til en italiensk pilegrim fra syttenhundre-tallet som het Domenico Laffi og er bygget i leire og halm, det har rykte på seg for å være et bra sted. Herberget har ikke åpnet ennå når vi går forbi, så vi fikk ingen mulighet til å sjekke det ut. Det ble en kort pause i en lokal bar før vi gikk videre, heldigvis brøt det ikke ut en gunfight i gaten. En stille plystrelyd kan høres fjernt avgårde i det vi forlot landsbyen.
Et kors i ruiner på den lange og kjedelige strekningen mellom El Burgo Ranero og Reliegos, kanskje det hadde kjedet seg i stykker.
Jeg kjedsomhetsoverlevde den 17 kilometer lange strekningen for to dager siden, men mot slutten av den lange sendaen som etterfulgte El Burgo Ranero holdt det bare såvidt. Strekningen var ikke så lang som nevnte seksjon etter Carrion de Los Condes, men den føltes lengre. Eneste små lyspunktene var noen kuriøse agrikultur-skulpturer i nærheten av Villamarco og den skyggefulle lunden som jeg spiste lunsj i. Gleden var stor da jeg så husene til Mansilla de Las Mulas dukke opp, for bare å bli skuffet da det viste seg å være Reliegos.
Jeg måtte ha meg en øl i Reliegos.
Forseggjorte skilter med navn på gatene i Mansilla de Las Mulas.
I Mansilla de Las Mulas, turen inn til småbyen var like begivenhetsløs som før, satt Alessandra og Martina og ventet på meg i det offentlige herberget. De var jo i Reliegos, og jeg hadde gått før dem. Så kommer det for dagen at de tok bussen inn, snikene. Herberget er en liten labyrint, å finne fram til min tildelte køyeseng var å gå på kryss og tvers inne i det. Ellers en hyggelig liten bakgård.
Slik så skoene mine ut etter mange og tørre dager på mesetaen.
Mansilla er ikke en stor by, men den passer godt som et forvarsel for hva som venter oss imorgen. Leon. Fint, med en sakte overgang til ett større sted. Å gå en tur i byen føltes oppløftende etter dagens delvis kjedsommelig trasking. Navnet Mansilla kommer fra Mano en Silla (som betyr hånd på sadelen) og de Las Mulas (som betyr til muldyrene), så her vandret vi i gatene til hånden på sadelen til muldyrene. De gamle bymurene fra middelalderen var kanskje det som jeg fant mest interessant. På murene står restene av gamle tårn, og man kan klatre opp i enkelte av dem og speide ut fra og utover byen.
Tårn på bymuren til Mansilla de Las Mulas.
Den beste middagen på Caminoen så langt var den vi spiste her i Mansilla. Hospitaleroen på herberget anbefalte oss en restaurant og det var ikke et dårlig tips. Maten var nydelig og billig. For oss så føltes det som et gourmet-måltid. Menyen ble overbragt muntlig og det førte til noen artige småproblemer. Siden jeg ikke fikk med meg alt, prøvde alle å hjelpe meg. Så jeg fikk menyen forklart på tysk, fransk, italiensk, spansk og engelsk. Samtidig.
Den beste middagen på Caminoen, dette var forretten.
Selv med den noe kjedelige delen etter El Burgo Ranero var jeg relativt fornøyd med dagen. Dagen hadde jo startet flott, spesielt med besøket til Laguna Olmo, og den endte jo flott med gourmet-middagen her i Mansilla de Las Mulas. For meg så lever fortsatt eventyret på Caminoen videre. Og jeg liker følelsen, følelsen av at det bare er meg, meg og de øde slettene rundt. Mesetaen.
<- Bercianos del Real Camino
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar