Inn i Galicia

Nå er jeg kommet til O Cebreiro, jeg har da gått omtrent 627 km og det er omtrent 150 km igjen før jeg vil sette min føtter i Santiago De Compostela. Siden sist hadde jeg forlatt mesetaen og tilbragt to dager i Leon. Etter Leon gikk ruten videre over et mer variert landskap og jeg har nå beveget meg inn i Galicia.

Puente del Orbigo. Denne broen deler Hospital de Orbigo i to og er på hele 204 meter, men nå er det ikke mye av den som går over vann.

Første sted etter Leon var Villar De Mazarife, som er på en alternativ rute i forhold til den vanlige Caminoen. Denne ruten derimot gikk ikke langsmed motorveien og derfor ønsket vi heller å gå denne veien. Et godt valg, for denne ruten var nok langt mere hyggeligere enn å se en motorvei ved siden av hele tiden. Og så må jeg jo nevne at på herberget i Mazarife så kom bestyreren ut med en balje med varmt vann og salt som jeg kunne ha et fotbad i mens jeg nøt en iskald øl med sitron. Jeg brukte forøvrig litt tid på å fikse på skoene mine der, har en liten anelse om at skoene kommer til å dø i løpet av caminoen.

The Cowboy Bar i El Ganso. El Ganso er en liten landsby i fjellene som sliter med fraflytting, men det er likevel to barer i den. Det er mye næring i pilegrimmer.

Mot Astorga (en lang tur på over 30 km) passerte vi Hospital De Orbigo, denne byen er delt av elven Orbigo. Over elven går det en 204 meter lang bro. Mens vi spiste lunsj med utsikt over broen passerte det en pìlgrim som bruker en ett-hjuls sykkel som fremkomstmiddel på Caminoen. Rett før Astorga igjen passerte vi et hus som så mer ut som en lagerbygning, der hadde en fyr satt opp en liten stand han kalte for Casa De Los Dioses. Juice, vann og diverse mot donasjon.

Cruz de Ferro.

Andre merkverdigheter man passerer på Caminoen er El Ganso, dette er en liten landsby som er nesten fraflyttet. Men landsbyen inneholder to barer, hvorav den ene er Cowboy Bar. Vi måtte jo bare stoppe der og ta en øl. Herberget i den lille landsbyen skulle forøvrig være litt av en opplevelse (skulle være slitt), men noe må ha skjedd for det så ganske så hyggelig ut.

Steinen som jeg la igjen ved Cruz de Ferro. Det er et slags ritual at man bringer med seg en stein hjemmefra for så å legge den fra seg ved korset her, for slik å symbolisere at en byrde har blitt løftet fra ens skuldre.

Den 12. oktober var det nasjonal fiesta i Spania. Det ble feiret i Rabanal De Camino med konsert på det ene herberget. Med et engelsk pub-band, snodig. Men det var godt med liv.

Manjarin og herberget der. Veldig egenartet.

Fra Rabanal De Camino bar det over Montes De Leon og over det høyeste punktet på Caminoen, Cruz De La Ferro. Her skal man bringe en stein med hjemmefra og legge den fra seg ved korset. Dette skal symbolisere at man legger fra seg en byrde. Jeg klippet i stykker et gammelt bankkort og limte deler av det på en stein og la igjen der.

Og så er det jo Manjarin. Denne fraflyttede landsbyen passerte jeg på vei til El Acebo etter Cruz De La Ferro. I denne landsbyen bor det en person og han driver et herberge der, noen vil kalle det et skur. Det er uansett et artig syn og man bør ta en titt på stedet. Utenfor herberget har Tomas, navnet på pilgrimen som driver stedet, satt opp et skilt med avstander til forskjellige verdensbyer. Fra Manjarin er det 5000 km til både Jerusalem og Trondheim. Dessverre går det rykter om at både katter og hunder bruker sengene på dagen. Jeg tror jeg hadde overnattet der en natt hvis jeg var sikker på at det ikke var tilfelle. Hadde nok vært en egenartet opplevelse. Det er ikke noe elektrisitet der forøvrig. Tomas bor forøvrig der hele året, må være kaldt der om vinteren.

Gjennom Caminoen passerte vi flere såkalte stein kirkegårder/parker, her står Jan ved siden av nok en haug med steiner i åsene ovenfor Villafranca del Bierzo på vei mot Vega de Valcarce.

Det ble istedet overnatting i El Acebo, en meget vakker liten fjellandsby. Turen over fjellet var meget vakker, en av de fineste dagene på Caminoen. Vi overvåket en flott solnedgang over fjellene rundt Ponferrada der. I Ponferrada så møtte jeg min far og vi har siden gått sammen på Caminoen derfra. Første dagen gikk vi til Villafranca Del Bierzo, en hyggelig landsby der vi overnattet i et meget artig herberge kalt Ave Felix.

Solen over ruinene av sarasener-borgen i Vega de Valcarce.

Fra Villafranca Del Bierzo ble det en bratt tur over en alternativ rute til Pradela, en fattig fjellandsby (som likevel har fått en helt ny vei opp til seg). Deretter en nydelig tur gjennom Valcarce-dalen, som er en veldig flott dal, til Vega De Valcarce. Byen har ruinene av en gammel Saracener-borg voktende over seg, jeg tok turen opp og fikk en flott utsikt over byen og området rundt.

På vei opp mot O Cebreiro!

Til sist i dette meget lange innlegget skal jeg nevne turen opp hit til O Cebreiro, som var en helt fantastisk tur opp til 1400 moh med flott natur og utsikt. Imorgen går jeg og min far videre inn i Galicia på vår vei mot Santiago De Compostela.