(GR20) Dag 3: Carozzu - Haut Asco

Lengde: 6km, høyde start: 1270moh, høyde slutt: 1422moh, høyeste punkt: 2010moh.

Jeg ruller mer ut av teltet enn jeg går ut av det. Og får en brutal start på dagen med et besøk på toalettet, man bruker mer krefter på toalettene langs GR20 enn man bruker på vandringen. Frokosten ligger som før pakket og klart til meg inne i hytta.

Passerelle de la Spasimata.
Agnes på vei over hengebroen. Det var ikke mye vann igjen i elven nå, sent i august.

Gardien'en på hytta meldte igår om at det var meldt om storm idag, så jeg setter avgårde tidligere enn igår. Typisk for været her nede er at skyene og dårlig vær som regel kommer senere på dagen. En time etter å ha forlatt hytta kommer jeg fram til hengebrua som går over Ruisseau de Spasimata og jeg vet at jeg nå står foran høydepunktet for dagen. Oppstigningen over Spasimata steinblokkene opp mot Bocca a i Stagni.

Det er så lite vann i elven nå at man likesågodt kan gå over den for å komme til den andre siden, men hengebroer er gøy så jeg stiller meg i den lille køen som er for å gå over. Det er skyet over passet høyt der oppe. Så starter stigningen opp Spasimata dalen.

Spasimata steinblokkene. Opp og over de massive steinblokkene bukter stien seg oppover mot Bocca a i Stagni. Lag på lag med granitt.

Stigningen opp går over Spasimata steinblokkene og her er det festet kjettinger langs store deler av strekningen. I regnvær blir steinene fort veldig glatte og enkelte steder blir til dødsfeller der man risikerer å falle ned i avgrunnen ved siden om man skulle gli. Nå er det imidlertidig helt tørt og kjettingene er det ikke bruk for. De blir brukt likevel, ikke alle vandrere er like fortrolig med å gå oppover steinblokkene. Avgrunnen ligger truende på den ene siden for stien.

Utsikt ned mot Spasimata kløften.
Steinblokkene ligger som legoklosser oppå hverandre ovenfor elven.

Det er tøft oppover. Steinblokkene ligger lag på lag, som en steintrapp for kjemper oppover mot passet ovenfor. Midt i dalen bryter kløften igjennom med elven rennende nedenfor. På våren vil det nok være en heftig elv rennende nedover. Nå er det bare stille, et stille ekko fra fortiden.

Et helikopter bryter stillheten, lengre ned i dalen kommer det flygende opp mot Carozzu med materialer. Jeg tar igjen Odd og Gro, det andre norske paret som jeg har møtt, på veien oppover. Vi tar en felles pause mens vi nyter utsikten tilbake.

Lac de la Muvrella. Etter å ha klatret opp alle steinblokken på veien hit kunne jeg ikke dy meg for å ta et bad. Kaldt, men forfriskende.

Oppe ved Lac de la Muvrella er jeg ferdig med Spasimata traversen, men ikke ferdig med stigningen. Det er fortsatt bratt opp mot Bocca a i Stagni. Men før det så tar jeg meg et bad i vannet. Vannet kan ikke defineres som veldig klart, ei heller er det veldig varmt. Forfriskende er det likevel etter å ha svettet meg opp steinblokk på steinblokk. Muvrella betyr foresten mufflon på fransk.

Utsikten ved Bocca a i Stagni (2010moh) er som ventet, fantastisk. Og nå har Monte Cinto krypet helt inntil oss. Jeg vender blikket der Cirque de la Solitude ligger og venter på meg. Vender jeg blikket nedover går det bratt ned, langt der nede ligger den gamle skistasjonen Haut Asco. En bilvei leder opp dit og jeg kan se biler stå parkert ved siden av hotellet. Sivilisasjonen venter, det går et lite sukk i meg. En forstår at mange velger å gå den gamle ruten til GR20 som omgår Haut Asco.

Utsikt tilbake fra Bocca a i Stagni. Lac de la Muvrella nederst til høyre, Calvi i horisonten øverst til venstre.

Etter en lang (og bratt) nedstigning setter jeg foten på asfalt. Jeg møter franskmennene igjen for en øl og en omelett til lunsj ved restauranten til hotellet. Det er sivilisasjonen, men den bringer med seg god mat i det minste.

Ned mot Haut Asco. Bratt.

Refuge de Ascu-Stagnu er en trist murbygning og den er like trist på innsiden. Godt da at gardien'en her er en fantastisk varm og hyggelig imøtekommende dame. Hytta lover varm dusj, men den er som ventet iskald. Tipper de smiler godt på hotellet som ligger rett ved siden av. Det er likevel hyggelig å ta seg en kald øl på terrassen utenfor. Like hyggelig er ikke nyhetene gardien'en kommer med, det er meldt storm i fire dager fremover. Værutsiktene er dystre med andre ord. Stormen som skulle komme idag, så jeg ingenting til.

Jeg spiser middag sammen med Laurits, Agnes, Gro og Odd på hotellet. Velger a la carte og går for melon med korsikansk skinke til forrett, and med pommes frites, ratatouille og salat til hovedrett og tiramisu som dessert. Maten smakte utsøkt. Og et godt plaster på såret for de dårlige nyhetene, ruten er stengt i morgen. Det skal være forbudt å gå. Det er meldt om storm, regn, kraftig vind, torden og til og med snø de påfølgende dagene. Ikke vær å gå opp til Monte Cinto i eller gjennom Cirque de la Solitude akkurat.

Utsikt mot dalen nedenfor fra Haut Asco neste morgen.

Dagens etappe var en fin tur, med Spasimata steinblokkene som høydepunkt. Men tross det så var ikke dette en like spennende dag som de to forestående.

<- CarozzuIntermission ->

(GR20) Dag 2: Ortu di u Piobbu - Carozzu

Lengde: 8km, høyde start: 1570moh, høyde slutt: 1270moh, høyeste punkt: 2020moh.

Morgenen gryr og mange har allerede tilbakelagt et stykke når jeg står opp og går opp til hytta for å innta frokost. Inne i hytta står frokosten klar, på et brett med mitt navn på. Frokosten skal vise seg å være typisk for hva man kan vente seg på turen, loff, syltetøy, varm drikke og kanskje appelsinjuice. Men i tillegg har gardien'ene her vært så elskverdige å legge med tre store kakeskiver. Jeg setter meg på terrassen og inntar frokosten mens jeg nyter utsikten fra hytta.

Avreise fra Refuge d'Ortu di u Piobbu om morgenen.
En flokk med geiter kommer ned fra fjellet og invaderer hytten.

Nedenfor pakkes telt og sekker sammen og atter andre legger i vei mot Refuge de Carozzu. Enkelte går mot Calenzana og for dem enden på deres eventyr på GR20. En dame hyler hysterisk når en løs hest blir for nærtagende. Hesten hadde forøvrig gått til angrep på matposen til noen andre tidligere. Mens hesten gumlet plastikkpose, lå det porsjonskaffe strødd utover bakken. Nesten ingen skyer på himmelen, alt ligger til rette for en fin dag.

Etter å ha passert vannkilden til hytta, som ligger litt utenfor området, går stien oppover og inn i skogen. Når jeg ser tilbake på hytta har en stor flokk med geiter nesten omringet hytta. Ruten går rundt ryggen ovenfor hytta og så nedover gjennom bjørke- og lariccio-trær. Jeg passerer ruinene av en seter (Bergeries de la Mandriaccia) mens solen slikker toppene rundt meg, så begynner jeg på stigningen opp mot Bocca Piccaia. Flere geiter gresser i fjellsidene.

Utsikt fra Punta Piccaia (nesten) og ned mot Bocca Piccaia. GR20 går opp mot toppen på den andre siden og bukter seg så videre langs kanten i retning Bocca Innuminata.

Oppe ved Bocca Piccaia (1950moh) har solen innhentet meg og utsikten er formidabel. På den ene siden går det bratt ned til dalen under, ikke at det ikke var bratt opp. Et utpreget sted for en pause, for her sitter det andre vandrere overalt. Det går noen murringer gjennom flokken i det jeg legger i vei opp mot Punta Piccaia (2012moh), nysgjerrigheten min har tatt overhånd igjen. Men det viser seg å være et fånyttes forsøk, fra denne siden krever det å komme opp til spissen som danner toppen vesentlig mer klatring enn det jeg er klar for uten utstyr. Utsikten tilbake og i retningen GR20 strekker seg sørover er derimot enda tøffere enn nede ved Bocca Piccaia.

Utsikt ned mot Bocca Piccaia, Punta Piccaia og Calvi i det fjerne. Jeg klatret nesten opp til toppen av Punta Piccaia, men måtte gi tapt for den bratte siste delen.

Så følger man de røde og hvite merkene langs kanten nedenfor Capu Ladroncellu (2145moh), fra Monte Corona kan man enkelt komme seg til den toppen og så komme ned på stien derfra igjen. Nedenfor strekker skogene rundt Bonifatu seg rundt fjellsidene. Monte Cinto troner nærmere og nærmere for hvert skritt, ruvende i bakgrunnen.

Tøft fjellandskap mellom Ortu di u Piobbu og Carozzu.

Stien går et stykke langs fjellsiden nedenfor Capu Ladroncellu.

Etter at Capu Ladroncellu har passert ovenfor, bukter stien fra Bocca Piccaia til Bocca Innuminata seg på hver sin side av ryggen. Utsikten endrer seg fra side til side, man blir belønnet med utsikten til fjell og daler på hver sin side. Det er en berg- og dalbane i fjell og stein. Ved Bocca d'Avartoli er det tid for litt mat, utsikten smaker nesten bedre enn maten.

Ned mot ryggen og Bocca d'Avartoli som befinner seg mellom Bocca Piccaia og Bocca Innuminata.

Ved Bocca Innuminata, på 1865moh, kan jeg se tilbake der stien tydelig viser seg mot fjellsidene og tvinner seg rundt ryggen og fører til passet hvor jeg står. Herfra går det bratt ned mot Refuge de Carozzu. Ur, og løse steiner danner grunnlaget for turen nedover fjellsiden. Jeg tar igjen Laurits og Agnes på vei ned, de hadde gått tidlig for å slippe unna den verste varmen.

Refuge de Carozzu var som forrige hytte ganske stusselig inne, men den har en utrolig hyggelig terrasse utenfor. Utsikten ned mot Bonifatu er flott. Campingplasser derimot, er ikke lett å finne. Siden jeg startet senere enn andre og igjen tok meg litt tid under turen, kommer jeg senere enn andre og de beste (og fleste) plassene er opptatt. Jeg finner til slutt en rimelig skjev plass inne i skogen (kommer det regn blir det kaotisk).

Bocca Innuminata, også kjent som Bocca Carozzu. Tilbake kan jeg se stien der den går nedover fjellsiden nedenfor Capu Ladroncellu, for så å bukte seg langs ryggen til den ender opp ved dette passet som ligger ovenfor Refuge de Carozzu.

Dessverre er ikke det å finne en plass til teltet det eneste problemet her. De sliter med tilgang til vann, og antall vandrere gjør det ikke enklere. Etter å ha stått i en time i dusjkøen (en dusj og folk bruker 10 min på å dusje) gir jeg opp. Istedet fyller jeg camelbak'en og vannflasken min med vann, og lager meg min egen dusj ute i skogen. Plystrende går jeg forbi køen som ikke virker til å ha flyttet seg en meter. Etter en og en halv time gikk det tomt for vann.

Middag ved Carozzu, jeg spiser middag med samme gjeng som jeg spiste middag med på Ortu di u Piobbu: Bruno, Francoise, Veronique, Pascal og Brigitte. Pasta med noe tørr saus til.

Også middagen bærer preg av mangelen på vann, pastasausen er noe tørr. Godt man har Pietra til å stille tørsten da. Tross det kaotiske på stedet blir det en fin kveld. Himmelen farges rødrosa når solen går ned bak fjellene. Bønneflaggene vaier i vinden. Mørket senker seg, fra skogen kan man høre stemmer ifra de forskjellig teltene skjult mellom trærne.

Skyene dekker åsene ovenfor Bonifatu.
Lariccio-trær stiger frem fra tåken.

Etappen mellom Refuge d'Ortu di u Piobbu og Refuge de Carozzu var en utrolig flott tur der stien buktet seg på hver sin side av ryggen med nydelig utsikt til fjell og daler på hver side.

Kveldsstemning fra Refuge de Carozzu.

<- Monte CoronaHaut Asco ->

(GR20) Dag 1: Monte Corona

Lengde: 5km, høyde start: 1570moh, høyde slutt: 1570moh, høyeste punkt: 2144moh.

Framme ved Refuge d'Ortu di u Piobbu hadde jeg mye tid til overs før middagen ble servert. Hjemme i Norge hadde jeg på papiret lagt ut en plan om å gå opp til toppen av Monte Corona etter endt første etappe, usikker på om det var en ambisiøs plan eller ikke. Det skulle vise seg at det ikke var å være sliten etter å ha gjennomført første etappe som ville stikke kjepper i hjulene for en topptur. For det var jeg ikke så veldig. Men været.

Refuge d'Ortu di u Piobbu sett fra veien opp til Monte Corona. Fortsatt skyer over landskapet.

Sigende inn fra havet kom skyende drivene og la seg over hytta og landskapet rundt. Toppen forsvant bak et grått teppe, utsiktene til å kunne se noe fra toppen så små ut. Men så er det tiden fram til middag da. Mye tid å slå ihjel. Så jeg bestemmer meg for å prøve likevel. Uansett, bare gå litt oppover og se hvordan forholdene er.

Utsikt fra Monte Corona i retning sør. Spisse fjell danner bildet jeg vil se i de nærmeste dagene.

Jeg forlater hytta og legger i vei gjennom bjørkeskogen ovenfor hytta, ved siden av meg siver det skydotter forbi trærne. De gule bladene en anelse mattere. Stien bukter seg frem og tilbake oppover mot Bocca di Tartagine. Gule merker viser vei blant de gule bladene. Oppe ved Tartagine har skyene oppløst seg selv og solen steker ned på meg. Utsikten brer seg utover, bakover og ned mot hytta jeg har forlatt og over til dalen på den andre siden av åsryggen. En vei bukter seg frem langt der nede.

Opp mot toppen er det enkelt og så på 2144moh kan jeg speide utover landskapet i alle retninger. Et kamera er festet til et solcellepanel, jeg påspanderer det et smil. Nede i dalen kan jeg se hytta med alle teltene som små prikker nedenfor. Calvi igjen i det fjerne, skal ikke bli det siste jeg ser av byen.

Utsikt fra Monte Corona i retning Calvi, hytta ligger nedenfor omtrent midt i bildet.

Men først og fremst ligger spenningen sørover, og hva som venter meg på de nærmeste dagene. Fra her jeg står stikker den ene spissen opp etter den andre, med noen små rygger innimellom. Det er bratt og flott. Jeg kan se Monte Cinto strekke seg mot skyene, forhåpentligvis så står jeg på toppen der om noen dager og kan speide tilbake. Monte Corona er kanskje ikke like spektakulær som andre topper her, men den dannet kronen på verket første dagen.

Monte Corona.
Utsikt mot toppen fra Refuge d'Ortu di u Piobbu. Fjellsiden er grønnkledt inntil den steinkledte toppen bryter seg fram.

<- Ortu di u PiobbuCarozzu ->

(GR20) Dag 1: Calenzana - Ortu di u Piobbu

Lengde: 12km, høyde start: 275moh, høyde slutt: 1570moh, høyeste punkt: 1570moh.

Det er grytidlig om morgenen en sen august dag i Calenzana. Viserne på uret gir fra seg et lite sukk før de signaliserer at klokken har blitt fire, utenfor teltet kan jeg allerede høre stemmer i mørket. Folket er allerede oppe og er nervøse for å komme seg avgårde. Det er jeg også, men det er alt for tidlig tenker jeg og trekker meg lengre ned i soveposen. På det tidspunktet jeg står opp har allerede flere lagt i vei.

Jeg er ikke den eneste fra Norge her. I Calenzana har jeg møtt på Laurits og Agnes, samt Odd og Gro, to par som også er her for å gå GR20. De skal imidlertid bare gå den nordlige delen, Odd og Gro har fra før av gjennomført den sørlige delen.

Tidlig om morgenen.
Folk gjør seg klar til å gå fra Gîte D'Etape i Calenzana.

Så er jeg ved starten av GR20, den smått ikoniske ruten som går over fjellene i Korsika fra nord til sør. Foran meg ligger 190km med fjell. Det er ikke til å skjule at jeg er spent der jeg legger på vei ut fra Calenzana i retning Conca. Men der vil jeg ikke være før om flere dager. Idag går turen til Refuge d'Ortu di u Piobbu, og det er oppover hele veien. I morgenlyset, solen er fortsatt skjult bak fjellene over meg, følger jeg de røde og hvite markørene oppover åssiden blant maquis, furuer og kastanjetrær. Jeg er endelig på vei, snart dukker Calvi (som skal følge meg på avstand lenge) opp i horisonten. Calenzana ligger nedenfor og ser opp på meg der jeg beveger meg mot fjellene, som for å si 'det er fortsatt ikke for sent å snu'.

Calenzana.
På vei opp mot Ortu di u Piobbu og min første dag på GR20.
Fint vær, vandring i skygge i starten av dagen.

Etter noen timer etter å ha rundet den taggete ryggen til Capu di u Ravalente og beveget meg opp gjennom skog og stein kommer jeg opp fra skyggen og til Bocca a u Saltu (1250moh) og, endelig, solen. For sent til å møte på fremmedlegionen, som hastet avgårde på sin sju dagers traversering av ruten, men ikke for sent til å kunne nyte den flotte utsikten uforstyrret av skyer. I horisonten farger sjøen og himmelen bakgrunnen blå. Opp fra landskapet strekker armene fra fjellene seg. Jeg møter igjen Laurits og Agnes, og tar meg en pause i det nydelige været, før vi slår følge omtrent resten av veien.

Opp mot Bocca a u Bassiguellu møter jeg på det første partiet som krever lett klatring (scrambling). Jeg lar kjettingene ligge, i pent vær er det ikke noe bruk for dem. Det er firfisler overalt. Solen varmer nå, men det er og skyer på vei innover landskapet, drivende og ruvende. Passerende under Crête du Fucu troner Monte Corona på den andre siden av dalen, emerald-farget. Refuge d'Ortu di u Piobbu ligger nedenfor, fra her jeg står kan jeg allerede se at det er mange som har kommet til hytta og slått opp teltene sine. Ikke annet å vente. Ruten var stengt mellom Calenzana og Haut Asco i tre dager før min ankomst grunnet skogbrannfare, og det sier seg selv at da blir det fort flere som starter samtidig. Noen trosset forbudet og gikk likevel.

På vei opp mot der stien runder Capu di u Ravalente.

Ved stiskillet mellom GR20 (Fra Li Monti) og Tra Mare e Monti. Ved å følge Tra Mare e Monti kan man følge en lavere liggende rute til Ortu di u Piobbu, via Bonifatu. Jeg legger kursen mot hytta via GR20 og den høyere liggende ruta.

Når jeg ankommer hytta har skyende drevet inn over fjellene, jeg finner en grei teltplass et stykke nedenfor hytta. Fra teltet kan jeg altså se opp på hytta med Monte Corona i bakgrunnen og skyene med sine grå pledd. Selv om jeg tok meg god tid, kom jeg forhåndsvis tidlig til refugen. Hytta er definitivt mer 'basic' enn det jeg er vant med fra her hjemme. Neste ikke noen sitteplasser inne, men det er en terrasse utenfor med sitteplasser og bord hvor man kan nyte utsikten nedover dalen mot Bonifatu og ryggen man kom over fra Calenzana.

Utsikt fra Bocca a u Saltu.
I bakgrunnen kan man se Calvi og sjøen.

Etter å ha gått opp til Monte Corona er det endelig på tide å nyte hva hytta har av fasiliteter. Først ut er å stå i kø for å få en dusj, og her snakker vi ikke om noe spa. For langs GR20 hører varme dusjer til sjeldenhetene, men det er dusj å få i det minste. Den er bare iskald. Og man kan høre folk puste tungt innefra. Da gjør det seg bedre å slappe av i solen med en kald Pietra, for øl har dem fraktet opp hit til hyttene.

Bocca a u Saltu.
Stien fortsatte videre langs ryggen inne i skogen før den går over ryggen og fortsetter videre mot Ortu di u Piobbu på den andre siden.
Monte Corona i bakgrunnen.

Middagen blir servert inne, nå er det bord og stoler på plass. Jeg blir plassert sammen med en gjeng franskmenn og fransktalende som jeg ikke er, forstår jeg ikke mye av hva som blir sagt. Men etterhvert så kommer det noen engelske gloser og jeg kan ta del i en samtale. Maten var god, korsikansk suppe til forrett, linser med figatellu (pølse) til hovedrett og en kraftig sjokoladekake til dessert.

Vandrere på vei mot Bocca a u Bassiguellu.
Enkelte partier krevde litt lett småklatring.

Mørket senker seg og når månen med sine undersåtter lyser ned på Ortu di u Piobbu har de fleste krypet inn i teltene sine og lagt seg. Jeg setter meg på klippene ved siden av teltet og nyter den klare stjernehimmelen, stille og fredsomt, det er tid for litt ettertanke på denne første dagen av GR20. På andre siden av dalen, fra der jeg kom fra, kan jeg se en ensom løper på vei tilbake mot Calenzana. I mørket kan jeg følge lyset fra hodelyktene bevege seg i takt med landskapet. Rett etter at lyset forsvinner over ryggen dukker det opp seks nye vandrere på vei. Sakte, men sikkert, beveger det seg seks små lys langs en kam jeg ikke kan se konturene av.

Stien bukter seg langs Crête de Fucu.
Monte Corona ruvende med sin grønne fjellside til høyre i bildet.
Refuge d'Ortu di u Piobbu ligger nedenfor toppen.

Refuge d'Ortu di u Piobbu.

Før jeg selv kryper inn i soveposen til min første natt på ruten, kan jeg se tilbake på en fin start på turen. Ruten opp til Ortu di u Piobbu er variert og byr på flotte utsiktspunkter, men den byr også på hyggelige partier gjennom skog. På langt nær så hardt som ventet. Stødig oppover, men ikke ulikt Norge. Turen opp til toppen av Monte Corona satte prikken over i'en for min første dag i fjellene på Korsika.

Solnedgang sett fra Refuge d'Ortu di u Piobbu.

<- IntroduksjonMonte Corona ->

Forberedelse til ny langtur: GR20

For noen år siden kom GR20 (Grande Randonnée #20) meg for øre, dette er en fjelltur som strekker seg fra Calenzana i nord til Conca i sør på Korsika. Ruten lurer med å være 'the toughest long distance trail in Europe', så mye at den nå har lurt meg til å planlegge å gjennomføre den. Når man har gjennomført fjellturen har man tilbakelagt omtrent 180km og akkumulert nok høydemetere til å ha klatret tilsammen omtrent 10000m. Normalt sett bruker man circa 15 dager på turen.

Terrenget er veldig steinete og kupert, men belønningen skal være en helt fantastisk natur og utsikt. Turen er klassifisert som hard ikke bare på grunn av dette, i tillegg til den harde stigningen så er det lite vann langs etappene og det kan være varmt i fjellet. Og man får føle det på kroppen allerede på første etappe, når man starter venter det en stigning på 1600 meter fordelt på 12km.

Kart over Korsika og GR20.

Enkelte deler krever noe klatring, på de mest utsatte stedene er det festet kjettinger for å sikre vandrerne. Som på den delen av GR20 som de fleste ser fram til med gru, spenning eller glede. Alt ettersom. Vi snakker om Cirque de la Solitude. Dette er en dyp kløft som når man står og ser utover den finner det vanskelig å tro at det går en sti der i det hele tatt. Her må fjellvandrene klatre ned 300m før man klatrer opp igjen den samme høyden på den andre siden av kløften.

GR20 består av to deler, en nordlig del som går fra Calenzana til Vizzavona og en sørlig del som går fra Vizzavona til Conca. Den nordligste delen er regnet for å være den mest krevende, men som da i tillegg byr på den mest spektakulære naturen. En god del velger å splitte opp turen og ta de to delene hver seg for på forskjellige tidspunkter.

Lac de Capitellu med Lac du Melo i bakgrunnen som man
passerer ovenfor når man går GR20.
Bilde tatt fra Geo.fr.

Korsika er en fjelløy og har et stort antall fjelltopper på over 2000 moh. Det høyeste fjellet er Monte Cinto som er 2706m høyt. GR20 passerer denne toppen og det ligger da i kortene at jeg ønsker å bestige dette fjellet når jeg er der. Andre kjente topper som ligger langs ruten er Monte Corona (2144moh), Paglia Orba (2525moh) og Monte Ritondu (2622moh).

Man går fra hytte til hytte, siden det ikke er tillatt å slå opp telt fritt på Korsika som det er her i Norge. I tillegg til å kunne campe ved hyttene er det også mulig å overnatte inne på dem, men dette må bookes på forhånd. Regner igrunn med at hvis en hytte ikke er fullbooket så kan må få plass, men da gjelder en først-til-mølla prinsipp. Hyttene serverer mat og selger proviant (begrenset utvalg), og det er i tillegg mulig å lage sin egen mat. Ikke helt ulikt Turistforeningen med andre ord.

Mer om GR20 kan leses om her.

Det som går igjen når jeg leser om hva å pakke i sekken til en tur som dette er to ting, nok plass til vann og lett vekt. For en som er vant til å pakke litt mer for å kunne dekke forholdene i norske fjell, så ble dette en liten utfordring i seg selv. Ble en del veing av utstyr på vekten gitt.

For å gjøre det kort så gikk jeg til innkjøp av en del lettere turutstyr enn det jeg hadde. Gikk til det skritt og kjøpe Helsport Ringstind Superlight telt, med en vekt på 1kg. Veide bort min vanlige sovepose (1.8kg) til fordel for min lille lettvekter på 0.7kg. Blir det for kaldt om natten får jeg bare pakke meg inn i ekstra klær. Jakke, liggeunderlag, håndkle og annet led samme skjebne. Totalt slanket jeg meg med noe rundt 6kg (ikke iberegnet utstyr som jeg lar ligge igjen).

Forberedelse til langtur. En øvelse i kunsten å pakke lett, vil si at jeg klarte det sånn halvveis.

Men selvsagt, alt dette her blir jo gjort til latter og til skamme når jeg putter det som er den store stygge ulven i sekken. Nemlig kameraet mitt, som jo veier litt for mye. Men jeg skal si at noen av pakkelistene jeg har lest virker litt ekstreme, det frister ikke mye å sove i en bivy-bag.

Jeg har planlagt å bruke omtrent tre uker på turen. Årsaken til at jeg tenker å bruke lengre tid enn normalt (vel, enkelte dobbler etappene enkelte ganger og fullfører enda raskere enn vanlig), er at jeg ønsker å bestige nevnte topper når jeg først går forbi dem. Siden jeg da legger inn litt ekstra slit i beina, tar jeg og høyde for noen hviledager. Og viktigst av alt, jeg ønsker ikke å ha noe stress med å gjennomføre dette. Forøvrig så er den raskeste gjennomføringen av GR20 til nå er gjort av Kilian Jornet, han løp hele ruten på 32 timer og 54 minutter.

Utsikt fra Refuge de d'Ortu di u Piobbu.
Bilde tatt fra følgende sett på flickr av Martin Naroznik.

Så får en se hva som skjer når jeg når Cirque de la Solitude.

Noen videoer fra GR20:
Corsica GR20 North: Memories of a trekker
Corsica GR20 South - Memories of a trekker 2: Return to the island
GR20 Corsica | June 2012 | 2 Friends 1 Goal | PARTy 1

Noen fortellinger fra GR20:
joannastravelblog.com
GR20, Corsica - June 2007
Hannah's GR20 Mountain Blog
Journal of a hike on the GR20: north
Journal of a hike on the GR20: south
Hiking: GR20 - Corsica, France

Kjentmannsmerket: Ved Midtre Trillingtjerna

Jeg trenger å få litt avveksling fra all planlegging og pakke-forberedelser til en lengre langtur, så jeg setter ut i Krokskogen for å gjenoppta jakten på en kjentmannspost som jeg oppga ifjor. Den gang ble posten liggende igjen i glemselen blant tåken og skyggene over myrene.

Et lite tjern på vei opp mot Oppkuven.

Men nå var det på tide å ta Trillingtjerna fram fra glemselens slør, borte er fortidens skygger. Solen svir sine stråler over Krokskogen. Før jeg er inne på selve blåstien opp fra Skansebakken har de første svetteperlene gjort sin entré.

Ved Midtre Trillingtjerna.

Ved Nedre Lysedammen campes det, men det er ingen på Smedmyrkoia når jeg passerer forbi. Bare en jogger som passerer i flukt forbi. Opp mot Oppkuven kan jeg for første gang se konturene av landskapet rundt, tidligere har det vært skjult for meg i værets skygger. Men surklingen fra underlaget har ikke forlatt åsen, det er fortsatt vått oppover. Jeg går ikke til toppen, ikke ennå. Den får ligge og lokke, enn så lenge.

Skog og myr på vei opp mot Oppkuven, mørke skyer bryter mot den ellers solfylte himmelen.

Ved Store Oppkuvvann skjærer jeg inn i skauen, pilen på kompasset min ledestjerne. Skremmer opp en stor skogsfugl som braser inn gjennom greiner og trær vekk fra meg. Jeg vandrer inn i myrene igjen, vannet kjøler ned den ene foten min. Et knøttlite vann lurer i myrene, det er ikke Trillingtjerna. For smått, jeg fortsetter videre mot sørvest. Går igjennom kratt. Så blinker det i vann gjennom trærne. Solen skinner over det ene av Trillingtjerna.

På andre siden av tjernet står posten, lengre bortenfor sitter det en annen vandrer. Har nok ligget over fra igår, fikk ikke være i fred. Hunden bjeffer misfornøyd. Tjernet var en gang avbildet på et frimerke fra tilbake i 1984. For å finne ut av hvor bildet som var brukt opprinnelig var tatt fra, måtte man grave i fortidens minner. Og fram dukket fiskeren som var avbildet på frimerket og, så senere ble det altså plassert en post ved dette vannet. 28 år senere og så dukker jeg opp.

Ny trapp på Oppkuvtårnet.

Sitter en og en halv time ved vannet og bare nyter det som har vært en mangelvare tidligere i sommer. Varmt er det fortsatt opp gjennom skogen på veien til Oppkuvens topp. Tårnet har fått ny trapp opp, den snirkler seg oppover til bedre utsikt. Ser langt idag. Glemte å flytte på sjokoladen, den ligger og flyter inne i pakningen.

Utsikt fra tårnet på Oppkuven.

Nedover og tilbake til Skansebakken, camperne ved Nedre Lysedammen har blitt byttet ut med syklister som bader. Burde ha badet selv. Ved veien er det en halvtime til bussen går, jeg følger asfalten til Sørkedalen Café. Så står jeg på bussholdeplassen og venter med en is i hånden og en varm og fin tur bak meg.

Sandungene sett fra Oppkuven.

Troll I Eske (05.08.12): Take This Waltz

Denne gangen skal jeg innrømme at det falt meg vanskelig å skrive en anmeldelse av denne månedens troll i eske, ihvertfall en god en. Nå er jeg heller ikke det jeg vil kalle for en dreven filmanmelder heller, men å sette ned noen gode og beskrivende ord om denne filmen gikk bare ikke helt. Det slår meg at jeg kanskje likesågodt bare kunne vise et stort bilde av et eventuelt terningkast jeg ville gi filmen.

Filmen var imidlertidig en av mine kandidater til denne visningen, men jeg klarte ikke å gjette meg til at det var denne etter innledningen. Kanskje ikke etterpå heller. Filmen hadde visstnok en lik steming som Drive av Nicholas Winding Refn over seg (ikke mine ord).

Take This Waltz.

Over skjermen sto det med klare bokstaver: Take This Waltz. Regissert av Sarah Polley, som kanskje er mest kjent som skuespiller (Dawn Of The Dead, Don't Come Knocking). Jeg tenkte mest på Leonard Cohen sangen. I filmen møter vi Michelle Williams som Margot, som tilsynelatende er lykkelig gift med Lou (Seth Rogen), en forfatter av kokebøker om kylling. Tilsynelatende, inntil hun møter kunstneren Daniel (Luke Kirby) som bor på andre siden av gaten.

For å starte med det negative så la oss hoppe rett uti salaten med engang, filmen bikket over i å bli for lang. Når det gjelder enkelte scener så stoppet de innimellom ellers opp en god flyt. Det sagt, så inneholdt filmen et stort sett med kostelige scener med utpreget god dialog. Med tanke på filmens trekant-drama, så synes jeg og det var vanskelig å finne ut hva filmen egentlig ville si, uten å måtte avsløre slutten. Og det skal jeg ikke gjøre, jeg slutter her. En god film, men noe ujevn.

Terningkastet? En solid firer.