Høyde (start / slutt / høyeste): 6moh / 301moh / 405moh.
Vær: Klar og blå himmel.
I så godt som alle bloggene om Likya Yolu jeg har lest, har man tatt minst en hviledag i Kaş. For meg ble gårsdagen en halv hviledag, så idag vil jeg videre. Det kommer til å bli en varm dag, det merket jeg allerede igår, da varmen steg betraktelig når vi kom ned. I henhold til guideboken burde jeg ta båten over til Limanağzı, det er ikke aktuelt.
Den greske øyen Castellorizon (Meis) som ligger utenfor Kaş. Det er en liten flyplass på øyen og den ligger så nær Tyrkia at jeg fikk velkommen til Hellas-melding på mobilen min.
På vei ut av Kaş går jeg blant turister klare for sine dagsturer, idet jeg er ute av byen er de ikke å se. I guideboken er neste etappe bare den korte turen til Limanağzı, to timer etter dens beregninger. Er det fordi forfatteren mener at det generelt er for langt til neste sted hvor det er muligheter for overnatting? Jeg blir ikke klokere av turen.
Nedstigning mot Limanağzı, turkis vann nedenfor.
Etter en snau time kommer jeg til det som boken i mine øyne nesten beskriver som en death defying experience (ok, smører litt tykt på her men). Jeg har blitt advart mot å gå denne ruten alene, i vått vær og med en stor ryggsekk. Jeg kan krysse av for at jeg er alene og igrunn at jeg bærer på en stor sekk. Været er derimot langt unna å være vått, over meg steker solen ubønnhørlig, blir det vått er det fordi jeg svetter.
Graver hogget ut i fjellet ved den bratte nedstigningen til Limanağzı.
Ned mot stranden går stien bratt ned, så på det punktet er jeg enig med guideboken, innimellom er det tau som man kan holde seg fast med. Jeg fant ikke noe behov for tauet. Klatringen ned er av typen enkel klyving, omtrent ikke klatring. Personlig mener jeg at man må vokte seg litt vel for å beskrive en rute som dette på det viset som guideboken gjør, det skremmer bort folk som nok sikkert ville kommet seg ned helt fint. Nedstigningen er langt unna det man møter på GR20 på Korsika blant annet, Cirque de la Solitude er av en helt annen grad, likevel gir boken inntrykk av dette. Jeg hadde ventet meg en utsatt klatring hvor jeg sto og halvt balanserte på vei nedover for å kunne få med meg sekken min.
På den andre siden så skal jeg ikke klage, jeg likte klatringen ned. Turkis vann rett nedenfor, historiske graver hogget ut i fjellsiden og litt artig klyving.
Mot Çoban Plajı går ruten på en smal hylle ovenfor vannet.
Det er et litt mer øde område ruten beveger seg inn i etter Limanağzı, vann skal man ikke stole på at man finner. Stien blir steinete og røff, buskene tørre, jorden rød. Fra bukt til bukt. På et punkt hører jeg plutselig lyden av bølger som slår mot klipper på innsiden av meg. Viser seg at jeg går på en liten naturlig bro. Under meg går havet inn under klippene, på innsiden kan jeg se ned i en dyp ravine, vannet spruter opp langs klippeveggene med små drønn. Videre går ruten på en tynn hylle over vannet, før den fortsetter over kranglete klipper mot Çoban Plajı.
Ufakdere, tidligere et utgravingssted for et skip fra bronsealderen, nå et overnattingssted og kafé.
I nesten hver bukt jeg kommer til ligger det en båt, alt fra yachter til ornamenterte seilbåter, det er populært å leie seg båt med mannskap her nede. I Ufakdere var det alt annet enn en moderne båt man fant, der gravde man ut et båtvrak fra bronsealderen. Om bord på skipet fant man amforaer (krukker) fylt med harpiks, barrer av kobber, tinn og blått glass, samt luksusvarer som strutse-eggeskall, elfenben, ibenholt, drikkebegre av bronse og kopper, perler av amber og glass. Skipet befinner seg ikke lengre her, det ligger (omtrent komplett) i et museum i Bodrum.
Deveçikaralan, en liten bukt. Ovenfor bukten lå det flere hus som var ulovlig bygget, nå jevnet med jorden av gravemaskiner.
Bygningene brukt under utgravingsarbeidet er nå gjort om til et overnattingssted og en kafé. Det blir en lengre pause her. Med unntak av regnskyllet på vei opp mot Bezirgan, og det kan vel knapt kalles for et bad, har jeg ikke fått tatt meg en svøm siden jeg var i Gelemiş. Det er på tide, vannet er avkjølende, selv om det ikke er kaldt.
Ved enden Üzüm Iskelesi, en enslig palme stikker opp av steinene, i bakgrunnen kan man se restene av det romerske tårnet på Dinek Tepe.
Sasha og Alice er ved Üzüm Iskelesi (drue-havnen), vi ser ut til å passere hverandre jevnt og trutt (ikke uvanlig på langdistanse-ruter). I motsetning til ryktene så er det en god vannkilde rett ved her, så de ser seg fornøyd med dagen og vil bli her. Jeg joiner dem for et bad før jeg fortsetter videre, mens Sasha får prøve fiskestangen til en lokal fisker.
En salamander ser ikke videre fornøyd ut med min tilstedeværelse.
Kysten med sin steinete sti forlates til slutt og jeg beveger meg innover i landet. På Dinek Tepe står restene av det romerske tårnet, bare tre av hjørnene holder stand. Vet et stiskille er det et kaos av stimerkinger, noen har gått til store lengder for markere at ruten fortsetter videre langs grusveien og ikke inn på en som leder vekk fra den. Det er malte kryss over alt. To tyske damer som har en pause ved siden av rydder opp i forvirringen og sier at ruten følger stien og ikke grusveien. Vinden har tatt seg opp og det er litt tak i den på det siste tørre strekket inn til Boğazcık.
Sisterne med en egen akvedukt til å samle opp vann i.
I Boğazcık sier jeg meg fornøyd med dagen. I Ali's House møter jeg igjen Melike. Hyggelig, men noe overraskende i mine øyne, til hun forteller at hun hadde droppet å gå ruten mellom Kalkan og Kaş. Jeg får lov til å slå opp teltet mitt i hagen for få tørket det, som fortsatt er vått etter gårsdagen morgen selv om jeg la det ut på rommet mitt på gjestehuset i Kaş. I vinden tørker teltet fort. De to tyske damene kommer også hit, de er og på der Lykischer Weg.
Ali's House i Boğazcık, hyggelig opphold med hyggelig gjester og verter.
Stedet er hyggelig. De er litt opptatt at det skal være rent her i motsetning til i Bezirgan, kanskje litt i overkant, men også i motsetning til i Bezirgan så har de Efes her. Jeg er fornøyd med dagen idag, men likevel er det noe som har manglet uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Etter Limanağzı var det fint, men ikke så veldig spennende, varmen får kanskje ta skylden for det. To uker har gått.
<- KaşKaleköy ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar