Høyde (start / slutt / høyeste): 37moh / 306moh / 360moh.
Vær: Lyn og torden, så opphold med noe sol, før regn igjen.
Det er om morgenen, og ikke er det tidlig om morgenen heller, og jeg sitter her og venter på å få gå. Eller, jeg sitter her og venter på å få frokost, å kunne betale for meg, og så kunne gå. Det ble tydeligvis sent på vertene igår, og kanskje litt fuktig og. Magen er fortsatt trøblete og mens jeg sitter og venter føler jeg at motivasjonen ikke er på topp. Jeg stiller meg selv spørsmålet som nok mange stiller seg i løpet av en tur, hvorfor gjør jeg egentlig dette. Jeg vurderer å gi meg, å pakke sammen og reise hjem igjen, og det etter bare 6 dager.
Bungalowen jeg overnattet i ved Patara-stranden, på Patara Green Park.
Det kan likevel vise seg å være et lykketreff (de våknet til slutt opp), inn fra havet har det rullet mørke og dystre skyer, tordenvær på vei og det har gått rett mot der ruten går. En kan ikke se langt avgårde i den retningen. Jeg har et aldri så lite håp om at det kan ha fortsatt videre når jeg til slutt har kommet meg tilbake til Xanthos. Idet dolmuş'en kjører avgårde ser jeg noen andre vandrere på vei til å forlate Patara, jeg er glad jeg ikke trenger å gå den strekningen igjen.
På vei fra Xanthos, regnværet har startet, Tor brøler og lynene slår ned på hver sin kant av meg.
Klokken viser halv tolv når jeg til slutt passerer forbi ruinene av Xanthos igjen, kort tid etterpå kjenner jeg den første regndråpen. Og så er det bare å pakke seg sammen og gå, omringet av lyn og torden, jeg ser lynnedslag til begge sider for meg. Etter Xanthos har jeg og fått meg en følgesvenn, en liten hund følger etter meg. Når jeg krysser en kraftig traffikert vei er jeg nødt til å sørge for at den kommer helskinnet over og. Det bøtter ned. Hunden blir plutselig borte.
I Çavdir søker jeg ly i en kahve (te-hus). Tror ikke de er så vant til å se utlendinger der, jeg får en del merkelige (og nysgjerrige blikk). Jeg vil betale for teen, men jeg får den gratis. Det slutter å regne mens jeg sitter der, så jeg tar sjansen på å fortsette videre (tanken om å snu hadde slått meg). Kanskje det var akkurat dette jeg trengte, å få ristet av meg de tidligere tankene, når jeg går videre kjenner jeg at jeg går med fornyet vigør.
På vei fra Çavdir letter det, utsikt fra ruten i retning Patara-stranden og Pydnai i horisonten.
Det er delvis blå himmel over der ruten går, mørke skyer rundt. Ut mot Patara skinner det matt fra takene på drivhusene, det er en eiendommelig farge over landskapet. Det buldrer fortsatt, men denne gangen er lyden skarpere og krappere. Ikke torden, men jegere ute og jakter på fugl. Etter Çavdir har det vært en fin sti, og jeg kjenner at jeg er spent, gleder meg nå. For jeg vet hva jeg kommer til.
Drivhusene i området bak Patara får alle ett matt preg på takene sine. Drivhus på drivhus ned mot stranden, under vikende skyer. En annen blogg jeg har lest kalte området for Tomatostan.
Øverst i Alidere-dalen kommer jeg til en akvedukt som krysser dalen på en liten bro, og ruten går oppe på toppen av akvedukten. Det er et lite øyeblikk jeg har gledet meg stort til, å gå over denne broen. Rart, men det er av og til disse små øyeblikkene som er de største. Broen er 2.5m bred og 6m høy. Akvedukten utgjør underlaget til ruten videre og passerer senere nok en liten bro, nå nedenfor. Etter litt ruterot (igjen) i landsbyen Çayköy, er akvedukten byttet ut med en vannkanal. Vegetasjonen man må presse seg gjennom er omtrent våtere enn selve kanalen.
Høydepunktet på dagen. Den romerske akvedukten som går over en liten bro i Alidere-dalen. Ruten går oppå akvedukten.
Vann er stikkordet for dagen, med ettertrykk. Rett nedenfor Inpınar-kilden går ruten nede i et dalsøkk, ovenfor spruter vannet rett ut i løse luften fra en ledning. Selve kilden ligger lengre oppe, ovenfor ruten, inne i fjellet med en oppbygd inngang av stein. Man kan gå inn og følge vannet et godt stykke innover. Lengre opp bærer dalen opp i fjellene, hvor det nå igjen kan høres torden fra.
Temperaturen har vært fin å gå i etter uværet, frisk luft og ikke så varmt. Nå er ikke uværet helt over heller, jeg kan nå se mot Patara-stranden og Pydnai langt borte, og rundt området ligger det en vegg av mørke skyer. Siste strekningen mot Üzümlü går på en vei. Og selv om jeg merker at jeg ikke har gått så langt idag, så føler jeg meg fornøyd med dagens etappe. Jeg kan se tårnet på moskeen, det er bare en kort tur bort. Det er bare slik at ruten følger ikke veien som er den raskeste veien bort dit.
Akveduktrute. The Lycian Way følger vannets vei idag, her går den på en vannkanal.
Istedet drar den oss vandrere på en noe meningsløs tur gjennom forfalne hager og dårlig merket sti midt inne i landsbyen. Ankommer til slutt moskeen og landsbyens senter likevel. Det er ikke så mye her, to butikker og en pide-restaurant, i tillegg til moskeen. Jeg har ikke omtrent kommet fram før det begynner å hølje ned igjen. Hvor jeg kan overnatte her vet jeg ikke.
Inne i Inpınar-kilden.
Den lokale kjøpmannen vinker meg inn i butikken og lar meg sitte der mens det holder på som verst ute. Han ringer litt rundt, men av det jeg forstår så finnes det ikke noe sted, eller så er det ikke noen ledige senger. Kunne såklart ha gått videre, men det frister ikke nå. Kjøpmannen tilbyr seg å kjøre meg ned til Kalkan for 30 lira, og hente meg igjen i morgen, jeg slår til på tilbudet.
Mørke skyer, men over Patara-stranden er det et opphold og pustepause. Pydnai ligger helt i enden av stranden, der fjellene i horisonten kommer ned.
Med Olüdeniz friskt i minne er jeg noe usikker på hva som venter meg i Kalkan, ikke klar for å vasse opp og ned i overfylte turistbarer og restauranter. Det er nok av turister her, men det føles langt unna den anmasende tilstanden i Olüdeniz. Valget av sted å overnatte på viser seg også å være et lite lykketreff, Gül Pansiyon. Stedet drives av en hyggelig vert og har en terrasse på taket man kan sitte og se utover Kalkan og havet fra.
Utsikt mot Yalı Burun fra terrassen på gjestehuset i Kalkan (Gül Pansiyon). Om to dager vil jeg gå rundt odden nærmest de to øyene.
De sedvanlige restaurantene lar jeg være i fred når jeg går for å spise middag, istedet finner jeg et sted hvor det bare sitter lokale folk. Ett godt tegn, selv om det ikke selges øl der. Jeg får selskap av Christina og Laura fra Østerrike som også vandrer på The Lycian Way, de bor også på samme gjestehus og startet fra Akbel som jeg mot formodning vil komme til imorgen. En stor porsjon med pide med salat og ett stort glass med ferskpresset appelsinjus blir middagen min.
Fremfor å gå til en bar for en øl etterpå, bestemmer vi oss for å kjøpe med oss en øl og sette oss på terrassen til gjestehuset. Stille og rolig og med fin utsikt (selv i mørket). Det er hyggelig å møte andre vandrere som går ruten, bare synd at disse ligger noen dager foran meg i løypen.
Middag i Kalkan. Pide med salat på en lokal restaurant. (Den lille figuren er Lycia-Bill, en legofigur jeg tok med på turen, han har sin egen lille historie fra ruten).
Denne dagen ble en solid opptur for mitt vedkommende og jeg er glad jeg ikke hørte på min motivasjonssvikt. Det går ikke så raskt fremover som jeg hadde trudd (og tenkt), men det klarer jeg fint å leve med. Etter å ha følt meg litt likegyldig til ruten de to forrige dagene, kjenner jeg at jeg igjen er litt spent på fortsettelsen. Ett godt tegn. Likevel lurer jeg litt på hvorfor jeg så fort begynte å få tanker om å gi meg, det har jeg ikke opplevd på mine tidligere vandringer.
<- XanthosGelemiş ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar