Høyde (start / slutt / høyest): 85moh / 339moh / 431moh.
Vær: Sol, klar blå himmel, varmt.
Offisielt så er starten på The Lycian Way utenfor Ovacık, men jeg har likevel valgt å legge starten for min lykiske vandring fra Fethiye. Fra Fethiye går det en merket rute til Ovacık, som i tillegg er markert som den lykiske veien på kartet. For å spare tid (jeg har om morgenen allerede brukt en del tid på å skaffe meg en gassbeholder til brenneren min) og krefter velger jeg å ta en dolmuş til starten, men istedet for å gå forbi mitt ønskede startsted går bussen den lange veien om Ovacık og setter meg av i nærheten av den offisielle starten på ruten. Jeg tar en taxi tilbake igjen til Fethiye ovenfor Telmessos, for slik å kaste bort rundt 75 tyrkiske lira på en unødvendig rundtur. Det hele passer fint inn etter at jeg allerede hadde tatt fly til feil flyplass.
I Fethiye, ovenfor Telmessos. Den uoffisielle starten på the Lycian Way.
Mitt startpunkt er ovenfor ruinene av Telmessos-borgen i Fethiye. Selv om ruten jeg har tenkt å gå i starten offisielt ikke er den lykiske veien, så er det et stiskilt her merket med Likya Yolu. Jeg kunne fra taxituren se hva som venter meg, det går relativt bratt oppover i starten, men heldigvis er stien god å gå på og delvis i skyggen. Det er varmt. Stigningen ender på 381moh, ved en liten kirkegård (Küllü Sarnıç) og noe som ligner en falleferdig plattform man kan sitte i. Her kalles denne type plattform for en kösk og jeg benytter anledningen til en pustepause, mens jeg føler meg elevert av nok engang ha begitt meg ut på en ny vandring.
På vei opp fra Fethiye, ruten går både på sti og på en bredere gammel kjerrevei.
Jeg dukker fram fra skogen og skyggen til en utsikt over området jeg skal gå gjennom, i bakgrunnen troner silhuetten av Baba Dağı (Pappa-fjellet). Ruten går over en større flat slette, men det er de tomme bygningene i åsen ovenfor sletten som fanger min oppmerksomhet. Spøkelsesbyen ved Kayaköy.
Küllü Sarnıç, på det høyeste punktet etter Fethiye kommer man til en kirkegård i skogen og en slitt kösk (sitteplattform). Kösk'en minnet noe om jeongja'ene i Sør-Korea, men fortonte seg mye mer slitt og lite bemerkelsesverdig i forhold til de mer ornamenterte plattformene der borte. Fint sted å ta seg en pause i skyggen uansett.
På vei opp fra Fethiye møtte jeg på en jente som var på utkikk etter noen steingraver, hun kunne ikke finne dem og måtte snu grunnet vannmangel. Ved Belen finner jeg gravene, hugget inn i fjellet ved siden av ruten. Det er mitt første møte med ruiner på vandringen. De forseglede veggene til gravene har blitt brutt åpen og alt av innhold i gravene har blitt røvet for lenge siden. Så nær som alle antikke graver har lidd en lignende skjebne.
Etter å ha kommet ned fra åsen kommer man til en vannsisterne. Åpningen er stor nok til at omtrent hva som helst kan komme inn til vannet, noe som gjør meg rimelig skeptisk til å drikke noe av det.
I Kayaköy stopper jeg for lunsj på en restaurant, men får beskjed om at de ikke kan servere meg. Har noe mat i sekken så jeg spiser den istedet. Kort tid etterpå kommer det en større gruppe med turister, og da kan stedet plutselig lage mat likevel. Jeg får melding om at jeg kan få mat da, men da har jeg allerede spist noe og føler helt ærlig ikke for å bestille noe mat der. Så drar jeg på spøkelsesjakt.
Steingraver ved Belen, hugget ut av fjellet. Alle gravene åpnet opp og plyndret for lenge siden.
Ved Kayaköy ligger ruinene av Karmylassos, en landsby dannet som en del av befolknings-utvekslingen mellom Tyrkia og Hellas i 1924. Landsbyen var opprinnelig lykisk, nå en spøkelsesby som inneholder rundt 3500 omtrent identiske steinhus. Det er en merkverdig følelse å vandre mellom de forlatte og tomme bygningene, dype sukk fra fortiden blåser gjennom de øde gatene. På en høyde ovenfor ruinene av kirken kan jeg både speide utover stedet og tilbake over sletten jeg har gått. En stor årsak til at jeg ville starte fra Fethiye var dette, det har vært en fin start på vandringen min.
Spøkelsesbyen ved Kayaköy, Karmylassos. En forlatt landsby bestående av nær identiske firkantede steinhus. Til høyre ruinene av kirken i landsbyen.
Etter Karmylassos går ruten på en behagelig sti gjennom skogen i åssidene nedenfor Geymene Dağı. Ruten er skyggefull, noe som er velkomment. Den lykiske veien er imidlertid kjent for å ha en noe uberegnelig merking og det får jeg merke. Inne i skogen befinner jeg meg plutselig på en sti uten merker. Etter å ha letet litt finner jeg igjen merkingen ovenfor meg, jeg kunne ikke se hvor merkingen avvek fra stien.
Rester av en vannsisterne i Karmylassos, kirken kan sees i bakgrunnen. På vei ut av ruinene, sukk fra fortiden blåser gjennom de åpne husene.
Jeg ankommer veien nedenfor Ovacık der bussen satte meg av. God tid igjen av dagen så jeg tar turen bort til det offisielle startstedet for the Lycian Way. Det er tydeligvis en taxi-holdeplass rett ved siden av (det ligger noen store hoteller rett i nærheten), så jeg tar meg en pause sammen med sjåførene. Jeg får fyllt opp vannflasken min før jeg går videre, tanken er å gå et stykke videre på ruten og gå ned til Olüdeniz på en sti senere. Jeg har ikke nok mat eller vann til å telte, så jeg må komme meg ned dit eller gå tilbake til Ovacık.
Sti og utsikt der ruten går i åssiden nedenfor Geymene Dağı.
Utsikten over Olüdeniz og sjøen fra ruten er fantastisk, men den gir meg og en forståelse av hvor bratt ned jeg må gå. Jeg stopper ved en fjellknaus og nyter utsikten, og bestemmer meg for ikke å gå ned. Gjør helomvending og går tilbake til taxi-sjåførene og skiltet som markerer starten på ruten. På veien møter jeg tre unge franske gutter som akkurat har startet å gå. Jeg føler meg litt fjern som snur, men avviker ikke fra å ta taxi ned til Olüdeniz.
Utsikt over Olüdeniz med tilhørende bukt og sandstrand.
Når jeg kjørte gjennom Ovacık idag morges slo stedet meg som et ekstremt turisthøl, så jeg ville heller prøve lykken i Olüdeniz. Det er ikke noe bedre her, et sted komplett rettet mot turister. Heldigvis så tror jeg at jeg finner det eneste hyggelige stedet her, Secret Garden Pansiyon. Rommet mitt har fem senger, eneste ledige. Tilhørende gjestehuset (eller omvendt) er det en trivelig og stille restaurant. En kort tur gjennom byen bekrefter bare inntrykket mitt, store bråkete strekker med restauranter og butikker rettet mot turister, som vandrer i hopetall her.
Jeg søker tilflukt i restauranten og baren ved gjestehuset og spiser en rimelig god middag der. Godt fornøyd med første dagen, som bød på en rolig start på vandringen min. Det er varmt og jeg er spent på fortsettelsen. Imorgen er jeg offisielt avgårde.
Olüdeniz, neonlys i mørket blant turister i hopetall.
<- ForberedelseFaralya ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar