Høyde (start / slutt / høyeste): 842moh / 497moh / 1045moh.
Vær: Klar og blå himmel.
Jeg og Serkan bestemte oss for å gå sammen fra Gökçeören. Hvor langt vi vil gå vet jeg ikke, det er et åpent spørsmål, i guideboken ender denne etappen i Çukurbağ. Jeg har slitt med nattesøvnen en del her nede, men i natt sov jeg veldig godt. Mer gledelig er at jeg nå ikke kjenner noe til mageproblemene jeg hadde tidligere.
På vei ut av Gökçeören, ruten beveget seg langs stien og ned mot dalbunnen i enden av bildet.
Dagene med regn og tordenvær ser ut til å være over når vi går, over oss har himmelen glemt skyene. Vi har heldigvis ikke kommet så veldig langt, er fortsatt innenfor grensene til landsbyen når jeg finner ut at jeg har glemt igjen mobilen på gjestehuset og vi må snu for å hente den. Det første som møter oss ut fra Gökçeören er noen kilometer på en skogsbilvei.
Serkan, på skogsbilveien etter at vi har forlatt Gökçeören.
Selv om det er behagelig å gå på skogsbilveien, er det ikke det mest spennende. Det sier sitt at det mest interessante med vandringen var en fyr som putret og humpet forbi på en holk av en motorsykkel. Ved Hacioğlan (selve landsbyen ligger skjult høyere oppe) er vi ved veis ende. På ett tre henger det en lapp hvor det står Wait på, hva vi skal vente på er det ikke godt å vite. Vi ser teltet til Sasha og Alice lengre inne i skogen, men det er nok ikke de som har hengt opp lappen. Hacioğlan er en avsidesliggende krok her nede, selv om man tydelig kan se en større vei høyere opp og lengre unna.
Mose på vei til å dekke til et stimerke på en stein.
Man føler seg mer som at man er på en ren transportetappe (er man ikke alltid det?) idag, ruten har ikke klart å følge opp det spennende landskapet fra igår. Det bedrer seg heldigvis i stigningen opp fra Hacioğlan hvor jeg og Serkan får belønningen vår i form av synet av det hvite fjellet Akdağ. Den hvite fargen står i sterk kontrast til den blå himmelen og den grønne fjellryggen fjellet stikker opp av, man kunne tatt det for å være snø.
Ruten på vei opp fra Hacioğlan.
Ruten leder opp til et steinete pass nedenfor Eren Tepe. Og forsvinner. Forfatterne av bloggen Hike the Lycian Way er ikke langt unna sannheten når de skriver at det nesten er nødvendig med GPS på denne ruten. Etter å ha saumfart de mest åpenbare utgangene fra steinsletten finner vi til slutt ruten videre, uten at det var de røde og hvite stripene som ledet oss på rett vei. Andre vandrere har tydelig støtt på samme problem og prøvd å hjelpe med å bygge varder der stien går.
Det hvite fjellet Akdağ.
Det blir ikke enklere etter passet, skogsarbeid gjør at vi må leke detektiver eller kanskje mer korrekt indianere (de skulle jo ha vært flinke stifinnere). At ruten er vanskelig er finne er nok ikke årsaken til at en seter med et relativt stort hus er forlatt, inne er det tegn til at hytta brukes sporadisk av forbipasserende vandrere og omstreifere. Vi passerer flere provisoriske leirer som ser ut til å ha fått hard medfart i det dårlige været som var, men det er også mulig at de bare har blitt forlatt og at ingen har brydd seg om å rydde opp etter seg.
En steinete slette nedenfor Eren Tepe. Ruten kan sees, før den forsvant i steinene.
Ruinene av Phellos ligger oppe på toppen av en rygg. Fra her har man hatt god utsikt til området rundt, men det må og ha vært tungvint å komme seg til og fra stedet. Jeg er mest imponert over den store firkantete graven med de tre plomberte dørene i fronten, som dessverre såklart har blitt brutt åpen. Samme syn og skjebne deler neste store grav, ved en titt inni kan man se at gravrøverne har hogget seg videre inn i rommene bak. Gjemt rundt omkring inne i trærne på toppen av ryggen finner man rester etter bygningene på stedet. Jeg tar meg selv i å glemme å lese litt om ruinene når jeg er på stedet, denne gang gikk jeg glipp av å finne en relieff av en okse i full størrelse.
Fra innsiden av en forlatt seter, nå mer brukt som ett oppholdssted for omstreifere.
Fra ruinene kan vi se ned mot der ruten går mot Kaş. Selve byen kan vi ikke se, den ligger ute av syne nedenfor klippene i horisonten. En stor slette rett før klippene peker seg ut som et mulig mål for dagen, men jeg er fortsatt i tvil om det er god nok temperatur til å overnatte i teltet. Vi klatrer ned fra ruinene til Çukurbağ hvor en flokk geiter kommer oss i møte. Grunnet usikkerheten rundt hvor varmt det blir om natten sjekker vi litt om det finnes overnattingsmuligheter her, vi finner ingenting og beveger oss videre i retning Kaş.
Phellos, en stor firkantet grav med Asas Dağı-fjellet i bakgrunnen.
Solen er faretruende på vei ned bak fjellene når vi kommer til et sted som heter Eflatun, her er det overnatting. Stedet virker hyggelig, men det koster litt å overnatte der, da jeg vurderer å bli fortsetter Serkan videre alene. Og kort tid etter fortsetter jeg etter, jeg lurer litt på hva det er jeg driver med. Serkan har vært hyggelig å gå med, så jeg synes det ville vært kjipt å latt han nå være igjen alene om kvelden. Jeg går heldigvis generelt sett fortere enn han, så jeg tar han igjen. Han blir litt overrasket når jeg dukker opp.
Utsikt fra Phellos. Den store sletten Gedikefe Ovası kan ses til høyre oppe i bildet, Kaş ligger nedenfor klippene bortenfor.
Vi kommer ut på den store sletten som vi kunne se ovenfra fra Phellos, som på kartet er avmerket som Gedikefe Ovası. Høyere oppe på fjellryggen bak oss kan vi se Phellos som vi kom ned fra. En stund lurer jeg på om det vil være vanskelig å finne et godt sted for teltene våre på sletten, overalt ligger det steiner. Vi er likevel heldige og finner et bra sted rett ved siden av et stort tre, her har det tydelig vært noen før, for bakken har blitt ryddet for stein. Teltene settes opp og vi går på jakt etter fyringsved.
Teltplass med bål på Gedikefe Ovası.
Jeg angrer ikke på at jeg droppet å overnatte på Eflatun, når mørket har senket seg er bålet fyrt opp. Rundt oss er det lyder i mørket, kvister som brekker og ul i det fjerne. Serkan må også gjøre meg oppmerksom på at jeg burde være forsiktig når jeg flyttet på steiner her, det kan være skorpioner under dem. Til middag koker jeg nudler, ikke helt standard mat her nede, men det er enkel og lett mat å ha med seg i sekken. Det å sitte ute under den klare stjernehimmelen foran bålet ble det definitive høydepunktet på en dag som ellers bød på en fin, men ikke den mest spennende vandringen.
<- GökçeörenKaş ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar