Høyde (start / slutt / høyeste): 187moh / 17moh / 514moh.
Vær: Fint vær om morgenen, regn og tordenvær utover dagen.
Natten blir som ventet varm, jeg ligger rett oppå liggeunderlaget og lytter i løpet av natten på lyden av regndråper mot duken. Siden jeg vasket klærne mine igår og de henger ute til tørk, må jeg en rask tur ut i mørket for å hente dem. Det blir likevel ikke mye til regn og om morgenen har blå himmel fordrevet det meste av det som var av skyer om natten. Som jeg gleder meg til temperaturen synker såpass at det blir levelig å sove skikkelig i teltet, jeg savner det.
På vei opp fra Sura, Andriake og Çayağzı-stranden ved sjøen.
Planen min for den kommende fjellvandringen er nå klar. Å bære med seg all det vann man trenger for tre dager ser jeg for meg at blir alt for tungt. Når jeg ser på kartet så ser jeg at ruten passerer en liten landsby, Belören, som det går en vei opp til fra Demre. Min plan er å gå dit idag og så komme meg ned igjen via veien, for så å komme meg opp igjen imorgen med vann for to dager. Det blir tungt, men burde gå. En kan si at jeg nesten kjøper meg ut av problemet.
Ved Gürses, utsikt ned mot dalen jeg har klatret opp fra.
For å komme tilbake til stikrysset ved Sura velger jeg og å ta taxi. Fra start av er det bare å begynne å bruke musklene i beina, det går bratt oppover kløften ovenfor veien. Utsikten bakover er bra i starten og så lukker den seg bak meg når jeg kommer lenger opp. Og med den borte er det heller ikke mye spennende på denne delen av ruta. Merkingen tar som før ferie en gang i løpet av vandringen og jeg bruker mye tid og krefter på å finne den igjen, det er nok av stier å velge mellom.
Geiter overalt, ved en liten gård etter Gürses.
Til slutt fører de hvite og røde stripene meg opp til en vei, Gürses ligger rett nedenfor, et skilt angir 7km til Myra. Hvor jeg er samsvarer ikke med beskrivelsen i guideboken, skiltet peker mot høyre, boken peker mot venstre. Kartet er litt utydelig, men jeg er og litt det og i tankene mine. Ihvertfall skal stien i henhold til boken ta av fra veien igjen etter 100 meter til venstre, som sagt, skiltet peker mot høyre. Jeg går de hundre meterne og mer og det er ingen merking å se. Helomvending.
Ruinene av borgen ved Myra. Demre med sine drivhus i lavlandet nedenfor.
Etter en pause i en liten kiosk i Gürses tar ruten av fra veien og følger en grusvei forbi noen drivhus (som det ikke er få av her). Det er en ting jeg ikke har hatt lyst til å møte her nede og det er akkurat hva jeg gjør her. Det er mange løshunder i Tyrkia, noe som er et problem for dem, og en god del av dem kan være aggressive. Plutselig står jeg ansikt til ansikt med en hund som er alt annet enn rolig, det lyser ut av øynene på den. I tillegg så er det nok en gang ingen tegn til stimerkingen og jo mer jeg prøver å finne ut hvor ruten går, jo mer aggressiv blir hunden.
Det er langt fra en trivelig opplevelse. Den begynner å flekke tenner og for meg så virker det som at den kan komme til å angripe når som helst. Til slutt bestemmer jeg meg for at jeg må vise den hvem som er sjefen, selv om jeg på det her punktet såklart ikke er hundre prosent sikker. Så jeg samler kraft i lungene mine og brøler alt hva jeg har mot den. Min uvanlige aggressivitet fører delvis frem, hunden løper og gjemmer seg, men så fort jeg fortsetter videre kommer den fram igjen.
Mørke skyer på vei ned fra fjellene. Til venstre i bildet ser man der ruten går opp mot Belören.
Jeg gir opp stien, går tilbake og tar veien istedet, jeg kan ikke holde den aggressive hunden i sjakk samtidig som jeg leter etter ruten. Noen hårnålssvinger senere dukker ruten opp igjen rett ved siden av veien. Jeg tror ikke jeg har gått glipp av mye på min lille omvei.
Det går fra vondt til verre. Ned mot Myra går ruten gjennom det verste tornekrattet, av typen maquis som man finner rundt Middelhavet, jeg noensinne har gått i. Stien er overgrodd av og forsvinner i krattet, noe som følger til at jeg ofte går feil og må brøyte meg vei tilbake igjen. Etter å ha kuttet meg til blods her og der, så tar jeg endelig til fornuft og zipper på meg buksebena. I retning Belören er det bekmørkt. Jeg har det ikke artig for øyeblikket.
Ruinene av Myra sett fra borgen ovenfor.
Å si at jeg har hatt en bra vandring idag vil være en løgn, det kan trygt sies at dette har vært den verste dagen på turen min så langt. Likevel så er det å komme ned til ruinene av borgen til Myra ett plaster på såret (mulig jeg hadde trengt noen ekte plaster på beina og). Borgen ligger på toppen av en ås rett ovenfor Demre, fra murene kan jeg se omtrent rett ned på ruinene av selve Myra. Amfiteateret i Myra er vitterlig imponerende. Takene på alle drivhusene rundt Demre lyser hvitt imot meg, men bak meg er det nå langt fra lyst. Mørke skyer driver fort nedover fra fjellene.
Nede i ruinene i Myra, amfiteateret bak og ovenfor ruinene av borgen under de mørke skyene.
Ned fra borgen er det heldigvis slutt på tornekrattet og stien går på en grei sti på stein. Vel nede skremmer jeg opp en skilpadde som løper det den kan vekk fra meg, jeg setter kursen mot Myra og lar meg velvillig bli omringet av turister. Lisa, Tobias, Sasha og Alice er i ruinene. Besøket mitt der blir derfor av den korte sorten, jeg slår følge med dem istedet. Regnet ankommer i det vi forlater fortiden til Myra.
Myra nekropolis, graver hugget ut av fjellsiden.
Fra Demre tar Sasha og Alice en buss til Antalya, Tobias og Lisa returnerer til Andriake. Når jeg ser mot det mørke skyhavet som ligger over fjellene jeg har kurs mot, og med vandringen så langt i bakhodet tar jeg en kjapp avgjørelse om å droppe å gå videre. Demre har jeg som kjent blitt advart mot å overnatte i og jeg ønsker ikke å overnatte i teltet mitt for å unngå at det blir vått. Jeg bestemmer meg for å dra til Kaş, hadde først tenkt å reise til Ûçağız, men det er for lang tid til den neste bussen dit går. Det buldrer fra himmelen.
På bussen til Kaş, en vegg av regn over Demre.
Etter dagens vandring føles det merkverdig godt bare å sitte og se på utsikten fra bussvinduet. Regnet kommer med full styrke idet bussen kjører ovenfor Demre, en synlig vegg som forflytter seg over drivhusene. I Kaş er det klar og blå himmel. Jeg tar inn på samme gjestehus som sist. Spiser middag på Blue House, nydelig mat, men jeg føler jeg ikke helt hører til klientellet her.
Solnedgang i Kaş.
For en dag. Jeg er glad jeg kom unna hunden uten store problemer, selv om det er fullt mulig at situasjonen virket verre enn den kanskje var. Ved å se på kartet så burde jeg nok ha kunne forstått hvor jeg kunne ha kommet inn på ruten som er beskrevet i guideboken, likevel burde det være tydeligere merket på stien hvor den nye og gamle ruten skilte lag.
<- SuraBelören ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar