Veimerking: God, men mangelfull rett etter Angostina.
Vær: Pent.
Idag var det følelsene mine som ble satt på prøve. For fem år siden gikk jeg Camino Frances fra St Jean Pied de Port til Santiago de Compostela, det var turen som tente gnisten for de lange vandringene mine. GR1 krysser Camino Frances i Los Arcos og jeg vet på forhånd at det vil bli følelsesladet å komme dit, minnene sitter fortsatt sterkt i. Omstendigheter skulle føre til at jeg skulle møte på disse følelsene en dag før ventet, men det var ikke i Los Arcos de kom.
I Bernedo om morgenen.
I Bernedo om morgenen våknet jeg opp til en fot som ikke føltes helt god, jeg var en anelse resignert. Jeg hadde lite håp om å kunne fullføre. Ungdomsherberget serverte frokost, og så gikk jeg videre med en anelse usikkerhet, det var ikke en bra følelse. Foten skulle vise seg å bli mer samarbeidsvillig så fort jeg hadde kommet et lite stykke på vei.
Samarbeidsvillig var derimot ikke veimerkingen, etter den lille stille landsbyen Angostina gikk jeg feil ikke bare en gang, men to ganger. Først hadde jeg kommet på avveier og fulgt en klar definert skogsbilvei ned til noen jorder. Med rette gjennom ett riktig så trivelig skogsparti med sollys blinkende mellom bladene på trærne, men akk så feil vei. Ved jordene kunne jeg se det lille vannet som var avmerket på kartet i guideboken og konstatere at lokasjonen ikke stemte overrens med hvor ruten gikk. Tilbake, høyere opp, fant jeg igjen røde og hvite striper, gjemt bak en overgrodd sti.
På feil vei etter Angostina, en hyggelig vandring, men akk så feil.
Glad for å være tilbake på rett spor, fortsatte jeg videre. Forbi en slange som lå uforstyrret på stien. Så begynte en tanke å surre mer og mer i bakhodet mitt. Når jeg kom til ett stikryss fikk jeg bekreftet antagelsen min. Jeg hadde tatt feil GR1 variant etter Angostina, hvor ruten deler seg og en rute går til Santa Cruz de Campezo via San Roman de Campezo. Det var på den ruten jeg befant meg, og det var ikke den anbefalte ruten i guideboken, men det var for sent å snu. Fire kilometer å gå tilbake til Angostina, ikke aktuelt.
Balsa de Sota, på vei mellom de to variantene av GR1.
Ikke gikk jeg til San Roman de Campezo heller, på skiltet i krysset var det merket av en rute til Cabredo, den landsbyen lå på den anbefalte GR1 varianten. Ok, så måtte jeg godta at jeg ikke gikk på ruten for en liten stund og at puristen i meg fikk noen dype skrammer i lakken. Nå hadde den skaden allerede blitt gjort tidligere på ruten, så ingen tårer ble felt av den grunn. Sett med positive øyne, var det nesten ett bedre valg, omveien gjorde at jeg fikk tatt det lille vannet, Balsa de Sota, i nærmere øyesyn.
Små blomsterpotte-figurer i Genevilla.
Høyt oppe i et tilbaketrukket område av Sierra de Codés ligger Santuario de Nuestra Señora de Codés, det var ihvertfall det jeg så for meg etter å ha lest om stedet. Jeg så får meg en kirke på et isolert sted som det var tungvint å komme seg til, et sted som i visse forhold ville føles mystisk. Det skulle være mulig å overnatte der, på Hospederia de Codés. Noe jeg hadde lyst til, men etter å ha kastet bort tid på å gå feil og av hensyn til foten min, var jeg usikker på om det ville være en god idé.
En gribb følger med mellom Genevilla og Santa Cruz de Campezo.
Det var ikke bare av overnattingshensyn jeg ønsket å krysse over Sierra de Codés idag, det var fint vær og fjellryggen lovet gull og grønne skoger når det gjaldt utsikt, imorgen skulle været bli dårlig. I en livlig Santa Cruz de Campezo prøvde jeg å ringe opp Hospederia de Codés, men det var ingen som svarte. Servitrisen på baren snakket med noen, som sa at det var ett stille og fredelig sted, hvor jeg bare kunne sove i peloton-banen. Jeg fant det rart at det var en peloton-bane på det tilbaketrukne stedet jeg så for meg. Med så mye liv, i tillegg til en kald og god serveza con limon, var det vanskelig å ta på seg sekken å gå videre igjen.
Gjennom skogen etter Santa Cruz de Campezo på vei opp i Sierra de Codés.
Kryssingen av Sierra de Codés var utrolig. Oppstigningen var fin, men det var først når jeg kom opp på selve ryggen at magien begynte. Jeg formelig skrek av glede der jeg gikk over ryggen med uhindret utsikt til begge sider, noe som virkelig skrev under på savnet mitt av å gå høyt oppe. Vinden var ikke nådig der oppe, men det var lite som kunne ødelegge humøret mitt da. Ryggen bølget sakte opp og ned i retning av de to toppene Laplana og Joar. Utsikten viste også hva som ventet meg videre, i retningen ruten gikk lå de flate slettene til Navarre og ventet meg.
På toppen av Sierra de Codés med fjellryggen foran meg med Laplana og Joar i bakgrunnen.
Nedenfor Laplana og Joar lå det omriss av veggene til en gammel seter, teltplasser jeg angret på at jeg ikke benyttet meg av i øyeblikket. Når jeg kom til passet mellom toppene hadde jeg lyst til å snu og gå tilbake over ryggen igjen, som å spole tilbake for å se om igjen en del av en film man liker. Klipper reiste seg opp nedenfor, stien gikk bratt ned nedenfor dem, jeg kunne se toppen av helligdommen nedenfor. Eneste lille skuffelse, stedet lå mye lavere nede enn det jeg hadde sett for meg.
Ved Santuario de Nuestra Señora de Codés var jeg ved veis ende, jeg trasket sliten inn i Hospederia de Codés, det var folk der. Ett selskap av et slag, så restauranten var åpen, men noe overnatting var ikke mulig. Ikke telte heller. Å klatre tilbake opp den bratte stien igjen var utelukket. Stedet var fint, det ville ha vært supert å kunne blitt på stedet. Jeg tok meg en kald øl mens jeg lurte på hvilke muligheter jeg hadde.
Sierra de Codés, en fabelaktig ryggvandring.
Det er da det som er så herlig med slike vandringer som dette og møtet med folk oppstår. Noen av gjestene er fra Torres del Rio og kan kjøre meg dit eller innom Los Arcos hvis jeg vil. Jeg merker allerede en liten klump i halsen med tanke på å overnatte i Torres del Rio, så selv om det kanskje ville vært smartere å overnatte i Los Arcos kan jeg ikke gi fra meg denne muligheten (drar jeg til Los Arcos kan jeg legge igjen sekken der og gå uten den i morgen, slackpacking, jeg bryr meg ikke). De ringer og ordner plass i det samme herberget jeg overnattet i når jeg gikk Camino Frances, La Pata de Oca.
I passet nedenfor Laplana og Joar, der stien går bratt ned til Santuario de Nuestra Señora de Codés.
Så på samme dag som for fem år siden går jeg inn portene til herberget. Det føles veldig rart og jeg går sikkert med et teit glis om munnen forbi stolene hvor pilegrimene sitter og hviler seg. Jeg går forbi der jeg satt og leste og fant ut at jeg hadde blitt bitt av en flått. Noe tid til å sette meg ned og bearbeide følelsene fikk jeg ikke, jeg ble vinket bort til et bord og med ett var jeg en del av pilegrimsverdenen igjen. På bordet satt Johan fra Sverige, en fra Latvia og to spanjoler. Det ble gjort noen miner når jeg fortalte at jeg ikke gikk Caminoen, men var på en helt annen type rute og stort sett gikk helt alene.
Santuario de Nuestra Señora de Codés.
Å kunne snakke på norsk igjen føltes godt, Johan bodde i Barcelona og skulle bare gå en del av Caminoen, han hadde startet i Pamplona. Jeg spiste middag sammen med gjengen, et gjensyn med menu del peregrino. Lærte at den lille baren der Nathalie danset salsa og koreanerne danset til karaoke fem år siden var stengt, synd. Til slutt fikk jeg litt tid helt for meg selv, da pilegrimene gikk til sengs, og kunne innta alle opplevelsene og følelsene som dagen hadde gitt meg.
<- BernedoLos Arcos ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar