Veimerking: Fraværende.
Vær: Lettere overskyet og noe blå himmel.
Nok en dag i det flate Navarre uten veimerker lå foran meg. Olite var allerede valgt ut som endestasjon og distansen dit skal i utgangspunktet være kortere enn den opprinnelige lengden for gårsdagen. En kortere dag heldigvis med andre ord (selv om 28km knapt kan kalles kort), men så er det ikke godt å vite hvilke overraskelser jeg har i vente når det gjelder navigasjon.
Utsikt fra kirken i Larraga om morgenen.
En ting som ihvertfall overnattingen på et fire stjerners hotell ga avkastning av, var størrelsen på frokosten. Prisen på rommet viste seg heller ikke være så mye som jeg fryktet, jeg betalte 10 euro for hver stjerne. Gårsdagens kveld hadde vært hyggelig, men slike kvelder føles ofte bedre når man har en hard dag bak seg. Det slo meg denne morgenen at jeg ikke hadde merket noe til fotsmertene fra tidligere igår, selv etter den lange dagen, noe jeg kunne si meg veldig fornøyd med.
Larraga, kirken tar opp en betydelig del av småbybildet.
Jeg oppdager at en av årsakene til at jeg sleit med å finne hotellet igår, som egentlig ville vært veldig enkelt, er at Larraga føles som en labyrint. Jeg hadde siktet meg mot kirken, og gått meg bort i de trange gatene på kryss og tvers. Fra Larraga ville jeg starte fra kirken og gikk meg bort igjen når jeg prøvde å finne ruten derfra.
Ett tomt Navarre-landskap, på en kort avsporing før jeg kom til Cañada real.
Det var ikke mye spennende med dagens rute. Der jeg tidligere har brukt begrepet øde om omegnen, selv om det og kan sies å være en noe relativ betegnelse, kan dagens landskap bedre karakteriseres som tomt. Som Berbinzana, neste småby en kommer til, stille, bare noen få folk ute og ruslet, alt virket stengt. Ingen utsikter til noen café con leche før jeg kommer til Olite for å si det sånn, det er ingenting mellom Berbinzana og Olite.
Merkestein for Cañada real ruten GR1 går på gjennom Navarre.
Med unntak av store og tomme åkre og jorder, som ruten nesten går som en rett strek gjennom. Veimerkingen holder stand i sin ikke-eksistens. I horisonten stiger det opp en grå søyle av røyk, får håpe at ruten ikke tar turen midt inn i den. Jordsmonnet rundt er goldt, og det er tørt, ild vil spre seg raskt gjennom området. Som med gårsdagens vandring, tror jeg at det vil være hyggeligere å gå her tidligere på året, når fargene er grønne og ikke den lysebrune tørre fargen landskapet er kledt i nå.
En dansende brennende linje som kommer i min retning, lyden av flammene som knitret var klar og tydelig.
Dagens historie-leksjon lå ikke i rester av gamle bosteder eller forsvarsverk, men gjemt og samtidig synlig flatt på bakken. Uten veimerking var det ikke åpenbart hvor ruten tok av og inn på en av de gamle transhumance-rutene som går gjennom Spania. Jeg gikk først feil, men kom meg så på rett spor igjen. GR1-veimerkene har her forlengst falmet, men de gamle steinstøttene som det står CR på har tålt tidens tann bedre. Disse rutene kalles for Cañada real og ble lovfestet av Alfonso X i 1273. Formålet var å frakte mennesker og beitedyr. Jeg hadde gledet meg litt til å gå på en av disse gjennom et innholdsløst landskap.
Brenning av jorder ved siden av Cañada real transhumance ruten.
På toppen av Cañada real går GR1 rett mot røykskyen som velter opp fra andre siden av en lav åskam. Etter åskammen står jeg omtrent midt i det. Svarte røykskyer velter over ruten. Jeg kan høre knitringen fra ilden som kommer nærmere og nærmere, en dansende rød og brennende linje i min retning. Svart jorde. Ett inferno i miniatyr. Ilden virker heldigvis å være kontrollert. Inne i røyken jobber to traktorer ustanselig. Ikke så mye som skal til for å en gjøre en dag spennende igjen.
Et tomt landskap med regn i horisonten.
Etter brannen er det tomt for folk, og det samme tomme landskapet rundt. Resten av turen til Olite foregår uten de store overskriftene, selv om den opprinnelige ruten på et tidspunkt har blitt ødelagt og jeg må gå en omvei rundt. Ved innmarsjen til Olite kan man se tårnene og spirene til kongepalasset og bymurene en god stund, dessverre kan man også se motorveiene og området rundt Olite som ikke er så veldig spennende.
Bymurene og kongepalasset i Olite.
Det er den nittende dagen på turen og Olite er langt på vei den fineste byen jeg har vært i så langt, og det kan jeg si før jeg har blitt kjent med byen og. Det er et nær perfekt sted for en hviledag, stort nok til å holde en okkupert utover en dag, så gitt problemene mine med den ene foten og den lange dagen igår designerer jeg morgendagen til å bli en dag jeg lar kroppen og spesielt beina få hvile. Det lot seg enkelt gjøre å få seg en plass å sove, fikk ett fint rom med balkong i Hotel Garcia Ramirez.
En liten plass i Olite om kvelden.
Jeg er fristet til å besøke kongepalasset allerede idag, men gitt at jeg tar en hviledag imorgen lar jeg det vente. Istedet går jeg bare veldig rolig rundt og ser på bygningene, som det ryktes om at har noe av den beste gotiske arkitekturen i Europa. Oppsøker ikke tingene idag, jeg lar dem eventuelt oppsøke meg. Jeg finner en trivelig restaurant som virker som at benyttes mer av lokale folk enn andre, helt i min stil.
Plaza Carlos III El Noble i Olite om kvelden.
En begynner nå å tenke på at det allerede har gått noen dager siden jeg satte ut ifra Puerto de Tarna, men mer presserende er det å tenke på at det er fortsatt atskillig mange dager igjen. Det er likevel best å la slike tanker forsvinne, det er fortsatt en dag om gangen som gjelder. I Olite kan jeg bare sitte og nyte stunden.
<- LarragaOlite ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar