Veimerking: God.
Vær: Sol og klar blå himmel, noen veldig få forvirrede skyer.
Det er vanskelig å beskrive den følelsen en har når en til slutt befinner seg på det stedet en har gått og ventet på og planlagt for så lenge. Når de siste dagenes sommerfugler i magen har forlatt kroppen. Noe de har en tendens til å gjøre når en står ved startstedet for en lang tur. Terningen er kastet, det får briste eller bære. Når en har fått svar på det en har lurt på så lenge, hvordan ser det ut fra der ruten starter, hva slags vær vil man starte i? På Puerto de Tarna, som GR1 Sendero Historico starter fra, var det ikke en sky på himmelen i den retningen jeg skulle gå i og de flotte fjellene sto i klar kontrast mot den blå bakgrunnen. Luften frisk, utsikten fantastisk, noe kjølig.
Puerto de Tarna i Picos de Europa, 1490moh, startpunktet til GR1 Sendero Historico. Ruten starter fra et litt merkverdig pass mellom Asturias og Castilla y Leon.
Jeg kan i så måte ikke nekte for at det var pur lykke å stå på passet, som ligger på 1490moh, og skue utover Parque Regional de Picos de Europa. Det var som å ankomme indrefileten på ruten med engang. Når jeg tok de første skrittene på turen, var det likevel ikke uten en viss sitrende følelse i kroppen. Tross alt så hadde jeg en vandring på over 1250km foran meg og hva som ventet meg var av uviss art.
På sti ned fra Puerto de Tarna i et fabelaktig landskap.
Fra Puerto de Tarna gikk jeg til Collado del Pando, et lite pass mellom Salamon og Las Salas, det hadde vært en fabelaktig tur dit og det eneste problemet jeg kunne komme på var om resten av ruten kunne klare å følge opp denne dagen. Skulle det være noe som helst negativt med denne første dagen, ville det vært at den siste delen av ruten gikk på en asfaltvei fra Lois og ned til Salamon.
Parque Regional de Picos de Europa.
Før det hadde jeg omtrent gått med stjerner i blikket. De første seks kilometerene fra Puerto de Tarna til Maraña var ren og skjær glede, selv om stien jeg gikk på i starten etter kort tid ble byttet ut med en grusvei. Rundt meg steg fjellene opp av en grønn og kobber-aktig vegetasjon og i starten frostrøyk opp fra bakken der solen hadde begynt å varme. Det var stille og jeg kunne knapt ha bedt om en bedre start på en lang vandring.
En merkverdig ku-fontene i den lille landsbyen Maraña.
Ikke det at vandringen etter Maraña ikke var bra, den var storartet, men det er alltid en nyhetens interesse i starten som etterhvert bærer av. Jeg hadde kommet i gang, var på vei og problemene jeg hadde hatt så langt hadde blitt lagt bak meg. Jeg kunne fokusere helt og holdent på den enkle gjerningen og leve i nuet og at det eneste lille som betød noe var å komme fram til kveldens mål. I Maraña stoppet jeg for en kort stund og benyttet sjansen til å kjøpe meg noe kaldt å drikke i det lille herberget der. Landskapet fordret også til at man måtte sitte ned og nyte det.
På vei mellom Maraña og Acebedo, nedenfor flotte fjell gikk denne delen av ruten på en lang slette.
Jeg var forunderlig alene på ruten, hvor jeg følte at jeg mer delte stien med kuene og hestene enn andre mennesker. Kumøkk over alt dannet små hindringer, noe som skulle prege underlaget hele dagen. Jeg passerte gjennom fire små landsbyer på min første dag, Acebedo, Lois, Salamon og nevnte Maraña. Noe som skulle tilsi at jeg burde møte flere mennesker, men det var merkverdig stille. Acebedo gikk jeg bare gjennom og Lois fikk jeg for meg selv, i Salamon skulle jeg møte flere, men nok om det senere.
Opp mot Collado de Lois. Lang stigning opp fra Acebedo, men ruten var hyggelig og utsikten ble bare bedre og bedre jo høyere opp og nærmere passet en kom.
Dagen var heller ikke uten stigning, jeg var i fjellene tross alt. Fra Acebedo gikk det jevnt oppover til Collado de Lois og det ble mer og mer bratt etterhvert, men med det kom også belønningen i form av flott utsikt. Ruten hyggelig, den tunge børen ble glemt. Collado de Lois var det høyeste punktet på vandringen, på 1585moh, og et passende sted for lunsj. Med stigning kommer også nedstigning og en litt uventet, men trivelig vandring gjennom skog.
Lokal merking av rutene med tegninger av severdigheter for de forskjellige stedene.
Jeg nærmet meg dagens mål når jeg kom til Salamon, i mangel av at den lokale baren var åpen ble jeg invitert inn i hagen til noen av de få landsbyboerne. Undrende over min adkomst ble jeg bevertet med frukt, skinke og noen øl. Gjestfrihet er som regel ikke blokkert av landegrenser. Om vinteren er det bare en som fortsatt bor i landsbyen.
Etter nedstigningen fra Collado de Lois på vei til Lois, seende tilbake mot der ruten går.
På passet som jeg hadde sett for meg å overnatte på, Collado del Pando, gjorde de frittgående kuene og hestene i sitt fravær det vanskelig å finne en egnet teltplass. Kumøkk over alt, på den mest egnede plassen er det ikke ett sted hvor jeg kan få plass til teltet. Jeg må nøye meg med en plass i det høye gresset på den andre siden av gjerdet som deler passet i to. Så var spørsmålet, ville jeg våkne opp til dyr på beite rundt meg.
Catedral de la Montaña i Lois, størrelsen på kirken rimelig stor i sammenligning med resten av landsbyen.
Så gikk solen ned bak fjellene i vest, himmelen antok en mørkere tone. Etter middag (suppe med pasta og serrano-skinke) satt jeg og så over mot andre siden av dalen. Jeg kunne se lysene bli tent i en liten landsby høyt der oppe, antok at det var Remolina som ruten går forbi i morgen. Rundt meg kunne jeg høre hjortene kalle ut sine parringsrop i mørket. Når landskapet rundt forsvant i mørket krøp jeg inn i teltet og etter en herlig dag i Picos de Europa ønsket jeg natten velkommen.
Collado del Pando. Om kvelden, seende over mot Remolina og passet jeg vil klatre over imorgen, Collado de Mostagerosa (Tejerina).
<- Puerto de TarnaBesande ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar