Veimerking: God.
Vær: Vekslende, noe lett yr, lett blanding av overskyet og blå himmel.
En dag som bød på alt fra å vandre i våt kumøkk til å møte enestående gjestfrihet. Og hvor startet man fra oppe i alt dette? Vel, åpenbart startet jeg fra hver jeg ga meg igår, i den lille landsbyen Salazar. Vent, det er ikke helt korrekt. For dagen min startet i byen Villarcayo. Og derfra måtte jeg komme meg tilbake til Salazar, og taxi-sjåføren var ikke helt klar for mitt første forslag om når jeg ønsket å bli kjørt tilbake.
Regnbue over Salazar i begynnelsen av dagens vandring. Det var lett antydning til regn i starten og etterhvert ble det mer og mer mørke skyer.
Ved å studere kartet i guideboken hadde jeg sett meg ut et mulig mål for dagen, en liten høyde utenfor Paresotas som het Alto de la Frontera, det er bare det at kartene i boken ikke er veldig detaljerte (de er gode som oversiktskart). Noe som betyr at jeg kunne komme dit og finne noe helt annet enn ventet. Nå er det ikke akkurat å gå dit som er det viktigste, men jeg liker å ha et litt klart mål for dagen, så får jeg heller ta ting som det kommer og endre på det underveis.
På toppen av Peña Horrero.
Alto de la Frontera ble det aldri noe av. Når jeg kom til den lille grenden Návagos møtte jeg på Raquel og Maria som lurte veldig på hvem jeg var og hva jeg gjorde der. Etter at jeg hadde forklart at jeg gikk GR1 Sendero Historico og at ruten gikk gjennom grenden, spurte de meg overraskende 'Vel, hvis du vil, kan du stoppe her, få en dusj, få noe mat. Hvis du vil'. Dette kunne jeg umulig si nei til, da hadde jeg ikke gått så langt som jeg hadde ønsket, men man kan ikke si nei til sånn fremragende gjestfrihet. De lot meg sette opp teltet i bakgården deres, jeg fikk meg en dusj og etterpå lagde de middag til meg. Fabelaktig.
Utsikt fra passet ovenfor Peña Horrero, Canales de Dulla kan sees i bakgrunnen.
Etter Salazar var det ikke et like spennende landskap å vandre gjennom. Passet bra under monikeren transportetappe, det blir alltid noen av disse på en så lang vandring som dette. Rundt var det mer grønne åser med rette og flate rygger, lite fjellformasjoner å spore. Solen skinte over meg i starten, men mørke skyer drev forsiktig inn, små dråper i luften. Jeg gikk hele tiden med en følelse av at det ville starte å regne.
Lagunas de Gayangos.
Likevel var det noen taggete klipper som var det første interessante jeg kom til på vandringen, Peña Horrero. Da hadde jeg passert gjennom to av de mange små landsbyene som ruten gikk gjennom idag, Villanueva de Blanca og Torme, og følte på en liten likegyldighet til turen. Opp til dem var det en trivelig dal. Kunne legge fra meg sekken og klatre opp. Fra toppen av klippene kunne jeg skimte Canales de Dulla der bak. Små jettegrytter hadde formet seg på klippene.
Blant landsbybeboerne i Quintanilla de Pienza, i den lokale baren El Lavadero. Ble mødt med stor gjestfrihet her.
Det andre var Lagunas de Gayangos, som jeg kunne se fra avstand, vandrende på en liten rygg med solsikker på begge sider. Disse innsjøene er viktige og unike våtmarksområder for fugler. Der og da følte jeg at dagen var på vei til å ta seg opp. Til jeg kom til Bárcena de Pienza, som virket som nok en litt trøtt landsby med mye kumøkk.
Ikon langs veien i den lille grenden La Riba. Om piggtråden er ment å symbolisere som kronen av torner som ble satt på hodet til Jesus vet jeg ikke.
Nok engang havnet jeg midt i samlingstidspunktet for landsbybeboere å møtes på den lokale baren. I Quintanilla de Pienza dukket det plutselig opp en bar (El Lavadero), noe uventet, da det ikke sto noe om den i guideboken. Som i Ahedo de las Pueblas ble jeg her og påspandert mat og drikke. Igjen så varmet gjestfriheten jeg møtte veldig mye. Disse barene virker litt på meg som at er mer lokale samfunns-barer, som ikke er åpne alltid, men åpnes på gitte tidspunkter når landsbybeboerne pleier å samles. Jeg ankom muligens på rett tidspunkt.
På vei mot Salinas de Rosío, kalksteinsryggen ruten går over bak.
Var det noe jeg merket meg tidligere på ruten, var det all kumøkken. Støtt og stadig måtte jeg gå på tå for å komme meg rundt all skiten. Etter Quintanilla de Pienza var ikke det mulig, her var det bare å hoppe i det. Ut fra landsbyen gikk ruten rett gjennom ett delvis dypt dyretråkk. Det var umulig å komme unna, der det var noe plass på siden av, var det piggtråd. Heldigvis kom jeg til en fontene etterpå, hvor jeg kunne vaske skoene i vannet som rant utenfor.
Ruten over kalksteinsryggen etter Salinas de Rosío.
Dagen tegnet til å bli lang, en stund gikk jeg og tenkte på om jeg ville finne et sted å campe på Alto de la Frontera eller ikke. Over kalksteinsryggen etter Salinas de Rosío ble dette for øyeblikket glemt, både å gå mot åsen og over den var en av de finere delene av dagens tur. Det ble mer øde etterpå. Og så ankom jeg Návagos og min usikkerhet rundt teltplass ble gjort til skamme.
Raquel, Maria og meg i Návagos om kvelden, her har de servert meg en rusty nail.
Raquel og Maria var begge pensjonerte og hadde kjøpt dette store huset i den lille grenden Návagos, som de jobbet med å pusse opp. I motsetning til vanlige spanske hus, med mange små rom, hadde de valgt å lage store åpne rom. Det var hyggelig inne hos dem, i likhet med oppholdet. Til middag ble jeg servert spaghetti med kjøttboller, med rødvin til. Jeg kan jo ikke gjøre annet enn å bøye meg i støvet for gjestfriheten. Jeg kunne fått sove i bobilen deres, men da dette kom opp hadde jeg allerede slått opp teltet, så gjorde ikke mer ut av det. Jeg krøp inn i teltet mitt meget fornøyd med kvelden, litt mindre med dagen.
Návagos, en liten grend dominert av et forsvarstårn fra middelalderen.
<- SalazarBóveda ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar