Å komme seg til Oviedo bød ikke på de store problemene, problemet lå i skaffe seg det jeg trenger til turen underveis. Da snakker jeg om gass til kokeapparatet og proviant (burde være en smal sak i en by på størrelse med Oviedo). Fra Oslo fløy jeg til Gatwick og tilbragte en alt for lang og uendelig kjedelig venting på flyet videre til Asturias. Ved sen ankomst til Asturias hadde jeg valgt å tilbringe en kveld og natt i Aviles, så fikk jeg tatt en titt (om enn kort) på den byen og.
Fasaden på en bakgård i Aviles, sett fra hotellet.
Selve Aviles forekom meg rimelig slitt og rufsete på ett vis, men gamlebyen var utelukkende trivelig. Været var grått, men det gjorde bare kvelden i gamlebyen i Aviles mer atmosfærisk. Den foregikk på en hyggelig måte med tapas og noen kalde cerveza'er for å slukke den skjelvende følelsen av å ikke vite helt hva en har begitt seg ut på. Tanken på den lange turen som ligger foran en, er nesten like vanskelig å begripe som den er å forsone seg med.
Plaza Espana i Aviles.
Neste morgen våknet jeg opp til Asturias-dagen og med den feiringen kom problemene seilende. Noe jeg ikke skulle oppdage før jeg sto i Lugones, etter å ha tatt bussen dit fra Aviles, hvor det er en Decathlon-butikk som jeg kan kjøpe gass til kokeapparatet i. Siden det er feiring er alle butikker stengt, noe som også gjelder matbutikker. Hva nå? Utsette avreisen opp mot Picos de Europa? Burde gått fint, hadde man bare ikke bestilt og betalt hotellet allerede.
En av de smale gatene i gamlebyen i Aviles. Legg merke til pilgrimsskjellet på den ene søylen. Camino del Norte går gjennom Aviles. Ikke til å nekte for at synet av kamskjellet bragte fram et par minner og en liten trangt til å la ruten jeg skal gå ligge og bare gå derfra langs pilegrimsruten til Santiago.
Det første, av mange, problemet på turen løste seg ved at jeg finner en gassbeholder i en innvandrersjappe av alle ting. Gassbeholderen var derimot ikke av det vanlige slaget, betydelig større og klumpete enn den ønskede typen, og vil derfor ta opp mer plass i sekken. Akk ja. Det andre problemet byr på større hodebry, proviant. Ingen matbutikker åpne, men turistbutikkene er det. Ikke akkurat elegant, men dyr turist-skinke blir første nødutvei. Så går jeg tilfeldig forbi en liten matbutikk, som nok grunnet størrelsen kan holde åpent. Jeg finner det jeg trenger (pasta, supper, sjokolade og de andre enkle gledene en tar med seg på telttur) og kan glad vandre videre til neste problem.
Utsikt nedover dalen fra hotellet i Campo de Caso, Hotel Rural Reciegos, et trivelig og lite hotell med en veldig hyggelig vertinne.
Siden det er Asturias-dagen går heller ikke bussene til samme tid som vanlig, så bussavgangen jeg hadde pekt meg inn for å komme til hotellet i Campo de Caso går heller ikke. Istedet tar jeg bussen til Lallana, noe uvisst hvordan jeg skal komme meg videre derfra. Jeg får sitte på med noen som tar taxi et stykke opp i dalen og overtar så taxien resten av turen opp til Campo de Caso. Turen opp blir dyrere enn først planlagt, men fram kom jeg til slutt.
I sentrum av Campo de Caso under ett grått skylag.
Buss- og taxi-turen opp var av det slaget hvor en bare kan lene seg tilbake å nyte det en ser, kjenne spenningen på å sakte stige høyere opp i fjellene, kjenne spenningen på hva som venter en rundt neste sving, se hvordan det ser ut i området en skal starte fra. Vel framme kan jeg endelig bare slappe av. Eneste som gjenstår er bare å gjøre klar sekken til morgendagen. Ute hviler skyene tungt over landskapet, men selv om mye er skjult, er det ikke godt nok skjult til ikke å avsløre at det er i et tøft fjellområde ruten starter fra. Jeg frykter litt at det derimot vil være en grå dag å starte i. Nå er det bare atmosfærisk.
Gammel reklame på en vegg i Campo de Caso.
Middag må jeg spise nede i landsbyen, men det gir meg bare en kort og fin rusletur på sti ned til det lille stedet. Jeg sitter ute på terrassen på en lokal bar og restaurant, mørket er på vei til å senke seg. En kald Ambar på bordet, nytt øl jeg ikke har smakt før, godt. Stille. Hva venter morgendagen meg? Pissregn? Tåke? Sol og blå himmel? Hva venter meg de nærmeste to månedene på veien? Spørsmål jeg ikke klarer å svare på. Jeg går inn og spiser en relativt god middag. Følger lysene langs stien opp til hotellet igjen. Det er mer høst, men jeg har sommerfugler i magen.
Hotellet jeg bodde på driver også et eget ysteri hvor de lager Casin-osten. Quesería Redes.
Neste morgen våkner jeg opp til nesten blå himmel og frokosten stående klar på bordet. Opp til Puerto de Tarna er det en ny taxitur. Nok engang sittende og titte nysgjerrig ut av vinduet, der taxien snor seg oppover smale fjellveier forbi små grender og fjellgårder. Hvem bor her? Jeg forsvinner opp i tåken, opp i skyene og mitt morgenhåp om en vandring under en klar blå himmel får seg en knekk. Turen opp er likevel tøff, knudrete og forvridde trær forsvinner i skyene rundt meg. Som om de fortvilet klamrer seg til livet så høyt oppe.
Framme ved starten på ruten, Puerto de Tarna.
Så dukker vi opp over skyene. Ved Puerto de Tarna er det klar luft og klar sikt, ikke en sky i sikte i retningen jeg skal gå. Skyene ligger igjen bak meg i nord. Lyset er eiendommelig. Litt kjølig. Jeg betaler taxisjåføren som snur og forsvinner ned i skyene igjen. Alene på toppen av passet, 1250 og mer kilometre å gå foran meg. GR1 Sendero Historico.
<- Forberedelse til GR1 Sendero HistoricoCollado del Pando ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar