Veimerking: Stort sett god.
Vær: Overskyet, så sol og klar himmel.
Den andre uken min på GR1 hadde sluttet med spørsmålet om jeg ville være i stand til å gjennomføre hele ruten. Om morgenen på starten av den tredje uken satt jeg ikke igjen med noe klart svar, foten føltes noe bedre, men det ga ingen garantier. Noe mer svar på søvnproblemene i teltet hadde jeg heller ikke fått. Alt hadde ligget til rette, temperaturen hadde vært fin og det hadde vært stille, men til lite hjelp. Jeg hadde sovet litt bedre enn tidligere, men ikke godt nok.
Himmelven var grå om morgenen på vei mot Peñacerrada i bildet.
Ferden hadde idag fortsatt videre i skyggen av kalksteinsryggene som ligger nord for Ebro-dalen. Den markerte også et påbegynt savn etter de tidlige dagenes vandring høyere oppe. I det siste har ruten sunket ned i dalene, fremfor høyt oppe med utsikt, unntaksvis når ruten krysser ryggene. Idag klatret ruten et stykke opp i Sierra Toloño, men utsikten uteble for det meste.
Fra det etnografiske museet i Peñacerrada.
Jeg gikk til Bernedo, som var så langt som jeg kom for dagen. Til da hadde det gått greit med foten, men ett lite stykke før landsbyen begynte det å skjære seg. I ett forsøk på å ikke legge for mye press på forsiden av ankelen, som det virket som at var årsaken til smertene, hadde jeg endret på hvordan jeg snørte lissene. Det hadde hjulpet langt på vei, men jeg hadde nok gått lengre enn det som var bra for foten. I Bernedo ble jeg strandet, da det ikke var noe aktuelt å gå videre (eller tilbake).
En av portene i muren fra Middelalderen i Peñacerrada.
Om morgenen ved Alto de Molino derimot, kunne jeg krype trøtt ut av teltet og kjenne at foten for øyeblikket holdt stand. Det var småkjølig og jeg gikk hurtig de fem kilometerne til Peñacerrada forbi Payueta. Over meg var det grått. I Peñacerrada var jeg overlykkelig å finne baren nede ved veien åpen. Å sitte og nyte en kopp med café con leche er en av de små gledene som blir store på en tur som dette. Landsbyen bød på mer enn bare morgen-kaffe, i midten av landsbyen var det oppført en stor og snodig skulptur av bøyde stålrør som nesten ikke lar seg beskrive. Åpent, men under tak, var det et etnografisk museum med diverse jordbruksgjenstander fra oppetter tidene utstilt.
Vandringen etter Peñacerrada kunne deles inn i to skogvandringer, en lavtliggende nede i dalen og en høyere oppe i åsen. Av de ti kilometerne gjennom skogen til Pipaón, var den første delen den hyggeligste, en grønn verden hvor bakken under trærne var dekket av raslende løv. Pipaón var en liten landsby som lå og sov.
Trærne bretter seg over GR1 gjennom skogen på vei til Pipaón.
Nede i dalen lå Sierra Toloño dekket av skyene, etter å ha begitt meg opp i dem etter Pipaón, hadde det begynt å lette. Når jeg smøg meg inn skogen, den andre skogsvandringen for dagen, stakk de taggete toppene fram på toppen av åsryggen, jeg så dem ikke. Jeg var omkranset av grønn vegetasjon, fascinert av lyset som slapp gjennom bladene på trærne høyere oppe, fokuserte stråler av lys som endret seg i forhold til hvor jeg sto. Dalen nedenfor var skjult av trærne.
Lystråler gjennom trærne i Sierra Toloño.
Framfor en kort del ikke langt fra Bernedo, var alt av utsikt bare sporadiske glimt gjennom trærne. En kurios installasjon derimot skulle gi meg en annerledes utsiktsopplevelse. Dypt inne i skogen gikk jeg forbi noe som lignet et stillas, som strakk seg oppover blant trærne og opp til taket av skogen, med en trapp inne i strukturen. Hele installasjonen var festet til bakken med fire solide vaiere. Jeg hadde ikke sjanse til å motstå fristelsen til å klatre opp. Stillas-tårnet vaiet sakte når jeg klatret opp i det, aller øverst kom jeg til en luke. Når jeg klatret opp av luken, kunne jeg stå på en liten plattform med et lite bord og benker og leke titt-tei akkurat over toppen av skogen. Rundt meg kunne jeg se toppen av trærne som en grønn eng bortover. Langs bakken lå det tomme hagle-patroner. Litt lengre bortenfor sto nok et slikt tårn. Må være brukt til jakt.
Det var andre installasjoner i skogen og. Gamle kølabonner, som her nede er kjent som en carbonera. Jeg gikk forbi noe som måtte ha vært en nødbu av et slag, men inne i den var det lite trivelig, rasert og fullt av skriblerier på veggene.
Midt inne i skogen i Sierra Toloño kom jeg over dette kuriose tårnet, sikret med vaiere på alle kanter. Etter alle hagle-hylstrene som rundt på bakken, et jakttårn.
Også her gjorde ruten ett merkelig valg. Istedet for å holde høyden og gjøre det lettere for vandrere, gikk ruten to ganger ned til ett stikryss hvor man kunne forlate GR1 hvis man ville. Først ved ett kryss med en sti som ledet til Lagran, hvor det var reklamert for at det skulle finnes en bar i guideboken. Dit var det 2.5km å gå, det var på ingen måte aktuelt å gå 5km for det. Andre gangen gikk avstikkeren til Villafría. Begge gangene resulterte i en stigning etter at man hadde gått ned til stikryssene. Det hadde vært bedre å kunne holde høyden, så kunne man heller laget tilførselsstier ned til stikryssene, slik at de som ikke ønsker å forlate ruten slipper opp- og ned-stigningene.
På toppen av tårnet. Jeg kunne såvidt se over trekronene og utover skogen ovenfra, en liten plattform å stå på. Titt-tei.
Når jeg så ankom Bernedo, ble jeg som nevnt strandet. Med foten vond igjen, var det ikke aktuelt å gå noe videre eller tilbake. Og i landsbyen virket alt stengt. Alle barene og det var fullt på Casa Rural'en jeg forhørte meg om plass på. Hvor var neste sted? Jeg var en anelse nervøs. Noen av beboerne i landsbyen kom til unnsetning, jeg tenkte å spørre om det var enkelt å komme seg til et sted eller om jeg kunne telte et sted i landsbyen, de tipset meg om at det var et herberge rett ved utkanten av landsbyen. Baren åpnet om litt over en time.
En carbonera under en paviljong i skogen.
Blinkskudd, i det store ungdomsherberget fikk jeg lov til å overnatte og fikk et rom med køyesenger for meg selv, selv om det egentlig var beregnet for grupper. Middag fikk jeg med på kjøpet. En stor familie overnattet også på herberget, de hadde en slags gjenforeningsfest, sikkert derfor det var åpent nå. Ett lykketreff, og nok et eksempel på gjestfrihet man møter på slike turer.
Det var ikke tvil om at foten min plaget meg og var til gjenstand for nervøsitet rundt det å kunne fortsette. Når jeg slappet av utenfor baren med en kald øl, mens solen forsvant i vest med ett fargebrak, gikk jeg gjennom alternativene mine. Det var ikke så mange. Jeg kunne prøve å fortsette så langt det gikk. Jeg kunne komme meg til ett større sted og ta noen dagers pause, men da ville jeg sannsynlig ikke rekke å gå hele turen. Eller jeg kunne si at jeg hadde nådd veis ende og reise hjem.
Utsikt over dalen nedenfor Sierra Toloño, med Nuestra Senora de Okón i forkant.
Staheten min seiret og jeg fikk et lite svar på hva jeg ville gjort hvis jeg sto foran valget om å avbryte en tur. Jeg valgte det første alternativet, det var uansett morgendagen som ville gi det endelige svaret på det og det hadde gått relativt greit med foten idag etter at jeg hadde gjort om på snøringen. Fin dag ellers.
Solen på vei ned i Bernedo.
<- Alto de MolinoSantuario de Nuestra Señora de Codés ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar