Kjentmannsmerket: Klevkollen 529

Å ski eller å ikke ski. Det ble beina og fottur i våt og råtten snø, men først buss. Til Sollihøgda. Lurte først om det fortsatt var mulig for en skitur herfra, men det så ikke slik ut. Snø var det. En god del. Våt og råtten. Det gjør at man ikke går så fort. Synker fort nedi. Det er likevel bare i første halvdel av turen jeg vet den vil plage meg, men til den turen kunne jeg nesten likesågodt ha bragt med meg skiene.

Snødekt dam ved Damtjern.

Spor i snøen, ser tilbake på mine egne spor gjennom skauen, å finne meg vil ikke være vanskelig.

Går fra Sollihøgda, delvis på skogsbilveiene, men hovedsaklig på blåstien. Setter spor for andre. Det går stort sett greit fram til Sørsetra og Jørgenhytta, hvor ingen er. Derfra overtar snøen alt, det store spørsmålet er hvor lenge skoene holder stand, de befinner seg stort sett under overflaten hele tiden. Bak meg kan jeg se de tydelige sporene etter meg selv. Følger blåstien og skisporene som går forbi Finneflakseter og vest for Geitstigen.

Nesten jomfrusnø på blåstien og skisporene som går vest for Geitstigen.

Utsikt i retning Gyrihaugen. Ingen spor i snøen foran meg.

Når jeg vasser opp gjennom snøen til første mål (post) for dagen, er skoene gjennomvåte. Og føttene iskalde. Litt trist da at det ikke er noen utsikt som venter meg på toppen av målet, Klevkollen. Kanskje jeg har brukt for lang tid opp, brukt for lang tid på å presse meg fram i snøen. Måtte nok ha kommet opp hit for utallige år siden, skulle det ha vært noe håp om utsikt. Likevel, på gamle kart finner man siktelinjer til kjente utsiktspunkter, så her oppe må man ha kunne sett langt før. Nå lukkes kollen inne av trær. Likevel så står det en varde på toppen. Jeg stempler i boken, synker ned i snøen og fortsetter videre mot et sted man vet at man får utsikt fra.

Klevkollen 529.

Kongens Utsikt, mer snø enn ventet på det utsiktspunktet.

Ute ved Kongens Utsikt ligger det merkverdig nok fortsatt snø. I horisontene og, det er ikke uventet. Blefjell og Norefjell har hvite rander. Jeg setter meg ned, tar av sokkene, ofrer en ullgenser som jeg putter føttene i og spiser så lunsj. Her blir man ikke alene. Det hadde jeg vært til nå. Før jeg går, vrir jeg opp sokkene og tar dem på igjen.

Utsikten til Kongen. Snø på fjellene i horisonten.

Langs Den Bergenske Kongevei.

Så venter den lange Bergenske Kongeveien meg. Noen synes at den er lang og kjedelig, men det er noe ved den som tiltrekker meg. Kanskje det akkurat er lengden og at strekninger føles tomme for innhold, men så dukker de gamle husmannsplassene innimellom opp. Plassene til folk, til hun Bente for eksempel (andre rundt er Tore og Mattis). På tørr grunn går jeg fort varmen inn i føttene igjen. Går fortere, men tar fortsatt tid. Kommer ned til Lommedalen på samme sted som før. Buss hjem. Tørre sokker.

Mer sein skiløping i Nordmarka

Snøfritt i sentrum, men det var har ikke vært store varmen å snakke om, så høyere opp har snøen fortsatt holdt stand. Selv om det enkelte steder har minsket noe etter tirsdagens skiløping, men jeg kunne fortsatt spenne på meg skiene rett ut ifra Frognerseteren t-banestasjon. Været var noe mer overskyet og lettere dystert, med noen få snøfnugg i luften, men etterhvert lettet det og ble ren og skjær ettermiddagssol-lykke. Noe færre skiløpere ute denne ettermiddagen enn på tirsdag.

Så skisesongen er enda ikke over...igjen.

Nikulpmyrene.

Fra Frognerseteren gikk igjen ruten over Nikulpmyrene til Tryvann og ned Heggehullet og opp mot Frønsvollmyrene. Tok ruten over lia denne gangen, men måtte over myrene, frem og tilbake. Nå kjørt opp uten spor. Oppe i bakkene opp mot Skjennungsstua satt det to jenter og nøt vårsola, strålende fornøyed med å komme seg ut på ski så sent de og. Oppe ved Skjennungsstua lyste nå sola like fint som på tirsdag.

Dessverre var nå veien opp fra Ullevålseter brøytet, men til gjengjeld var det nå kjørt opp på løypen som går ned fra Skjennungsåsen til Ullevålseter. Bare noen tuster å se opp for helt nederst. Ved Ullevålseter satt det også noen og nøt kveldssola. Kunne gå fra Ullevålseter til Frognerseteren på lysløypa hele veien, enkelte steder begynte det å minske såpass mye at grusen under dukket opp. Avsluttet turen med en liten runde i snøen på toppen av Tryvannshøgda. Deilig å kunne få seg en fin skitur såpass sent i april.

Frønsvollmyrene.

Frønsvollmyrene.

Skjennungsstua.

Skjennungsåsen.

Løypa ned fra Skjennungsåsen til Ullevålseter.

Ullevålseter.

Bakken opp mot Rishøgda, lysløypa mellom Ullevålseter og Frognerseteren.

Frognerseteren.

Oslo fra Frognerseteren.

Så var ikke skisesongen ferdig likevel

Så dalte det ned fra himmelen igjen gitt, nede i Oslo sentrum tung og våt snø, men som i høyden la seg som et fint hvitt teppe over skogen. Helt nord i marka kom det hele 40cm nysnø. I strålende solskinn måtte en da ut på ski etter jobb, i omtrent nyoppkjørte løyper fra Frognerseteren. Vi snakker 25. april og selv om det før har vært skimuligheter så sent, er dette sjelden vare, før måtte man som regel gå eller sykle ett stykke før man kom til der restene av snøen var. Ute i løypene var det bare blide fjes å møte.

Jeg gikk fra Frognerseteren over Nikulpmyrene mot Tryvann, men tok sporene ned Heggehullet før jeg satte kursen opp mot Frønsvollmyrene. Her var det bare sporene over den lille åsen som var kjørt opp, og ikke løypa over selve myrene. Turen over Frønsvollmyrene er likevel så hyggelig at jeg valgte her å bane meg i vei gjennom snøen, noen før meg hadde tenkt samme tanke, så jeg hadde noen spor å gå i. Nydelig sol og stille spor over myrene.

Oppe ved Skjennungsstua møtte jeg på andre fornøyde skiløpere som også nøt den strålende kveldssolen over Nordmarka. Trikkeskinner opp og ned fra Skjennungsåsen, og videre opp til Nordmarkskapellet. Når himmelen antok en mørkere lilla farge hadde jeg tatt turen ned til Midtstubakken med flott utsikt over Oslo, som ligger uten et snødekke. Tilbake på Frognerseteren var nok en skitur unnagjort, nok en bonustur, nok en fornøyd skiløper sittende på t-banen ned.

Nikulpmyrene.

Frønsvollmyrene.

Frønsvollmyrene.

Frønsvollmyrene.

Skjennungen.

Ved Skjennungsstua.

Ved Skjennungsstua.

Ved Midtstubakken.

Midstubakken.

Utsikt fra Frognerseterbanen.

Kjentmannsmerket: Skullerudseter og Milorghula Ved Åmotdammen

Østmarka ble valgt som åsted for denne dagens vandring. Den østlige av Oslomarkene er kjent for å ha korte snøvintre og siden denne vinteren var ekstra kort, regnet jeg med at det meste av snøen der ville være borte. Ikke at det gjør noe at den er der, det gjør det bare lettere å gå uten.

Rødt, blått og grønt.

Størstedelen av ruten jeg har lagt opp har jeg gått før, nærliggende Skullerud og Mariholtet som de er, men går ikke langs Nøklevann, i stedet gjennom skogen over Slettfjellet. Først etter at jeg har kommet til Halsjø bringer ruten meg til ukjent farvann, men før jeg kom dit skulle jeg besøke en kjentmannspost på veien.

Sykkelklopp og rotvelt.

Skullerudseter.

En gammel seter i drift fram til rundt 1850. Egentlig kalt Skulerudseter, som hørte til under Skulerud Gård ved Losby, men som nå har fått en ekstra l i navnet og gjør at man ikke må forveksle seteren med Skullerud som jeg startet fra. Nå er det ganske stille på seteren, det er bare tufter og steiner igjen etter den. Også stille nede ved Halsjø, noen få som nyter vårsolen langs vannkanten.

En naturlig dør merket med et blåmerke.

Stien fra Halsjø leder meg gjennom en dal mellom Tronfjellet og Svartåsen til Losby. Et navn som dukker opp her og der når det gjelder Østmarka, men hvor jeg aldri har vært eller sett. Golf er kanskje stikkordet i den sammenhengen, jeg hadde sett for meg noen veldig flate marker. Var ikke helt slik. Godset stikker seg ut, jeg vil bort og til skogs igjen.

Halssjø.

Veslevann.

Lurer på å gå opp til slottet i midten av naturreservatet jeg kommer til etter å ha gått forbi det lille islagte vannet Veslevann med sine klipper ovenfor. I stedet for Ramstadslottet så tar jeg turen opp til Bjønnåsen, markert med både varde og utsiktspunkt på kartet. Fra den vindfulle toppen kan jeg se utover alle forstadene mot Oslo, med tårnene på Tryvannshøgda i det fjerne. En liten overraskelse denne lille åsen. Spiser min andre lille lunsj her, den første var ved Halsjø.

La stå sto det på denne stubben med denne figuren på, på andre siden var det en annen profil.

Jeg har kanskje ikke gått like langt som gutta på skauen måtte gjøre for å skjule våpnene de fikk etter de to siste flyslippene under siste Verdenskrig. Men jeg har vært ved åstedet for flyslippene tidligere, Kåterudmåsan. Derfra sleit Milorg-gjengen seg nordover gjennom dårlig snø, turen tok to dager og de måtte møte opp på jobb om morgenen for ikke å vekke mistanke. Våpnene skjulte de inne i en liten hule ved Åmotdammen. Det er ikke store plassen inne i hula, men en kan faktisk krype inn og ligge i skjul der.

Utsikt mot Oslo fra Bjønnåsen.

Varden, tre og retningsskive på toppen av Bjønnåsen.

Turen ender opp nedenfor Blystadlia ved Sandbekken Ungdomsskole. Nå gjenstår det bare å komme seg hjem igjen, jeg aner ikke om det går noen buss herfra eller ikke. Problemet løses av seg selv kort tid etter. Det tok ikke lang tid før jeg fant et busstopp og etter ett minutt kommer bussen, som kjører direkte til Oslo. Melkerute, men det gjør ingenting, da får jeg meg en liten sightseeing gjennom Lørenskog kommune på veien hjem og greier.

Milorghula ved Åmotdammen.

En siste skitur likevel, Movatn til Holmetjern og tilbake

Tirsdag løp jeg fra Movatn til Hammeren over Tømteflaka, der lå det som ventet snø, men mer enn jeg hadde trodd. Så etter å ha gått med tankene om at jeg burde ha tatt med meg skiene på turen 2. Påskedag, ble idéen født på nytt.

Idag tok jeg skiene fatt, noe som ikke uventet vagte noe oppsikt der man står med ski midt blant folk som for lengst har gitt opp vinteren og skisesongen. Man må gå (eller løpe litt) fra Movatn for å komme til snøen, som begynner i bakkene litt ovenfor Lørenskog Gård. Så var det noen strekker med av og på. Noe før der skisporene fra Mobekken kommer opp var det derimot sammenhengende føre helt opp til Tømteflaka, ikke uten enkelte sår selvsagt. Føret var også trått, ikke noe snakk om blåswixføre, men bare gøy. Det var noen sår på grusveien fra Tømte Gård og fram til der ruten inn mot Holmetjern starter. Derfra var det sammenhengende hele veien til man kommer litt opp i bakken før Holmetjern, litt mer åpent der. Godt man har lekeplanker å bruke. På Holmetjern var det spor av at noen hadde gått over isen, men det gjør ikke jeg.

På denne sesongens kanskje aller siste skitur.

Fortsatt nok snø opp mot Tømte, men ingen oppkjørte løyper å snakke om.

Det blir likevel litt balansegang på ski innimellom.

Snøen smelter.

Stort sett greit på toppen og, noen sår her og der.

Så blid blir man når man får seg en bonustur på ski.

I bakkene opp mot Holmetjern ble sårene noe større, hva smører man med på sånt føre?

Holmetjern.

Flotte farger og skyer på himmelen på turen ned igjen.

Ferdig med skituren, kanskje den aller siste? .....men hvem vet.

Artig å få en (muligens) siste tur på ski. En kan ikke skryte av føret, men det var heller ikke ventet å være noe å skryte av.

Kjentmannsmerket: Vanntunnelutløpet Nord For Trehørningsrumpa Og Løypa 449 Stålmyra - Deledalen og Gørjehøgda 490

Det tok ikke lang tid fra jeg satte ut ifra togstasjonen i Hakadal til det knirket i snø under føttene mine. Etter mangelen på spor eller merker i snøen og var det snakk om nysnø i tillegg. Skisesongen er egentlig over for min del, men her går jeg og tenker på at jeg jo kunne ha tatt med meg skiene og fått meg en tur til. Målet for turen i dag er hovedsakelig å få meg en lengre tur, etter noen rolige, men også fine, dager i påsken.

Jeg følger bare veien i starten, dekket av snø, hvit og kald. Grønnere rundt, men noe dempet, og på bakken dryss av snø, tett og mindre tett. Fortsatt is på Langvann og Elvannet. Enda mer snø på veien som går til Gørja. Jeg skal til nordenden av Trehørningen, til Trehørningsrumpa. Der ble det i 1906 påbegynt en tunnel for å frakte vann over til Trehørningen, del av en større plan for å øke mengden av vann til Maridalsvannets nedslagsfelt. Tunnelen er 44 meter lang, og sykler eller går man på skogsbilveien mellom Trehørningen Gård og Måsjøene aner man lite om at man sykler eller går over den.

Tilbake på skogsbilveien i retning Gørja går igjen tankene til at jeg burde tatt skiene i stedet, en siste skitur. Bare konturer av de oppkjørte skisporene og knapt det igjen, men nok snø. Over Fuglemyrhøgda er det mindre snø, man kan se stien avtegne seg som en hvit stripe mellom den grønnhvite vegetasjonen. Dette er en relativ ny blåmerket sti i marka og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor, landskapet er mer åpent med variert terreng og vegetasjon. Innimellom synker jeg ned i våt og råtten snø.

Over Gørjahøgda er det enda mer snø på stien, her sitter og vegetasjonen tettere og det er mer inneklemt. Det er heller ikke mye utsikt å skryte av fra det høyeste punktet på 490moh. Gørjahøgda fungerer mest som et nedslagsfelt for vann til det østre Nordmarksvassdraget, for øvrig det eneste vassdraget i Nordmarka som renner i nordlig retning (før det snur og endrer retning og til slutt renner sørover det og).

Jeg renner sørover jeg og. På skogsbilveien ved Tømte er det ikke mye snø igjen, det er noe i skiløypene som går fra Kalvsjøen og ned til Øyungen som jeg følger. Også på Øyungen ligger isen. Nede ved Skar kan jeg gå rett inn på bussen som venter, god timing.

Ut fra Hakadal.

Snø på skogsbilveien.

Stormyra.

Gjess ved Langvann.

Langvann.

Elvannet.

Vanntunnelutløpet nord for Trehørningsrumpa og løypa 449 Stålmyra - Deledalen.

En sti av snø.

Emerging life.

Fuglemyrhøgda.

Postapokalyptisk nordmark.

Gørjehøgda 490.

Utsikt over Øyungen og bakover mot Tryvannshøgda.

Vannsti, Øyungen.

Øyungen.

Spøkelset i steinen.