På skitur i sjøormens rike

Det er omtrent ikke en farge å spore i landskapet, men det er vakkert. Over sjøormens rike strekker fjellene seg mot skyene og forsvinner inn i dem, et tykt skylag skjuler for solen og dens fargegivende virkning. En skal likevel bevege seg ned noen høydemetere for å komme dit der sjøormen selv skjuler seg i dypet. Om ikke ormen sjøl har funnet veien opp gjennom tunnelene vannet fosser ned gjennom fra Sundsbarm og ned til kraftverket ovenfor der elven renner ut i Seljordsvannet.

Video fra skituren ned Hanekamjuvet, noe vinglete og den artigste delen av turen kom ikke med da minnekortet gikk tom for plass.

Når jeg var liten føltes skituren fra Tippen og opp til demningen ved Sundsbarm lang og evigvarende. Nå fyker den unna på langt raskere tid. Skorve kan knapt sees der skyene bretter seg nedover fjellsidene og klær verden i hvitt. Bare trærne stritter imot og gir en svartfarge tilbake. Store istapper klynger seg til fjellsidene.

På vei opp Millionvegen ovenfor Sundsbarm er det et kongelig følge en får øye på. Over isen på vannet tråkker det to elg, jeg følger dem med øynene før de forsvinner ute av synet nedenfor meg. Sundsbarm er et langt vann å gå langs, sporene leder helt til Manndalen, hvor de stopper ved siste veistubbe opp til hyttene i dalen. Føret er vekslende. Nedfartene er harde og har bratte svinger. Jeg snur ved veien.

Tilbake ved sørenden av Sundsbarm krysser jeg over demningen, og sporene til elgene. Store hull i snøen bortover. På andre siden er det kjørt opp helt inn til Lomma. Årdalssåta er skjult i skyene ovenfor meg, men nå er det lysere i nordenden av vannet. Jeg snur, igjen, og går tilbake i retning Tippen. Skyene har lettet litt nå. Skorve viser fram mer av fjellsidene sine. Mektige revner og is som forsvinner opp i det grå.

Jeg snur igjen og igjen, først ovenfor Tippen og så igjen der Millionvegen tar av. Nedover går ferden gjennom Hanekamjuvet. En enslig skiløper har gått der før, men ikke idag. Snø har lagt seg over sporene, det er ikke oppkjørte løyper ned juvet. På nedsiden av svingene har små ras laget en skrå bakke man krysser over. På Gullnesvegen er det fint vinterføre og brøytet, men ikke strødd, kan skli avgårde til der bakkene begynner for fullt ned fra Heimkleiv. En flott tur, selv om ikke solen skinte. Den trenger ikke alltid det for å få en fin tur.

Senere kjører det to stykker på ski ned fra Hattefjell gjennom bratthenget og skauen, har jeg fått høre. Hvordan det gikk, vet jeg ikke. Kanskje sjøormen vet.

Når rim, is og snø fester seg til trærne blir det ganske så flotte teksturer å se, her ved Tippen.

Denne gamle løa ligger nå tynget ned av all snøen som har kommet.

Tåken henger tykt over fjellsiden ovenfor Trassimot.

Elgen trasker over isen, på Sundsbarm.

Skiløypa på Millionvegen ovenfor Sundsbarm.

Skyer, fjellsider og is....Sundsbarm.

Skisporene mellom trær og nedenfor fjellsider i skylaget.

Ovenfor Sundsbarm ved demningen.

Utsyn fra demningen mot fjellene.

Sundsbarm med Millionvegen der skiløypa går i bakgrunnen.

Vinterlandskap og fjell.

Mektige Skorve, fjellsidene forsvinner opp i skylaget.

På uoppkjørte løyper ned siste delen av Hanekamjuvet.

En skitur......igjen

Bilder fra en skitur som fulgte noenlunde denne ruten: Hakadal, Stormyra, Trehørningen, Gørjefløyta, Helgeren, Myrtjern, Rottungen, Kamphaug, Nordseter, Nedre Blanksjø, Brekke.

Skispor ved Loppetjern.

Loppetjern.

Elvassmyra.

Opp mot Delebekken.

Ved Trehørningen.

Trehørningen.

Snøport.

Opp mot Stuttandersdalen.

Videre opp mot Stuttandersdalen.

Klipper og myr ved Stuttandersdalen.

Helgeren.

Helgeren.

Myrtjern.

Ned mot Gåslungen.

Skjersjøelva.

Sol oppe, tåke nede, På kronglete spor gjennom Krokskogen

Krokskogen ble besøkt denne lørdagen. Også her er det en merkbar vinter og da har det dukket opp mange ukjente løyper fra snøen. Jeg ville benytte sjansen til å gå terrengløypa som starter å gå fra Øvre Fjølhytta og går over Fuglemyra, samt Kusteintjern før den kommer inn på løypa siste strekket til Løvlia. Starten gikk da fra Skansebakken og nede var fargene få og sikten grå. I takt med at skisporene ble smalere og smalere, skiftet himmelen farge til blåere og blåere. Det ble aldri helt klar blå himmel over meg, men nydelig var det der terrengløypa buktet seg mellom trær kledt i snø. Mye snø gjorde at det ble litt strev med å komme seg opp de bratte motbakkene, nedover ville en ha landet godt og mykt om det hadde blitt et fall. Oppover sank stavene ned i snøen og førte til noen merkelige former på en skiløper midt inne i skauen. Dette var en særdeles nydelig skiløype.

Fra Løvlia var det mer tilbake på kjente trakter, og Løvliflaka er alltid fine de. Damtjern derimot, kunne man ikke se. Selv om man sto midt ute på vannet. Her gikk alt i ett. Det var stor forskjell mellom høyt og lavt i dag, nesten som flo og fjære. På klatringen opp til Borgersætra stakk hodet opp av skyene igjen og ved utsiktspunktet ovenfor var det et flott skue der skylaget lå og fløt over resten av Krokskogen. På vei ned mot Storflåtan over Stormyra forsvinner kraftledningene og blir borte i skyene.

Det bærer over Storflåtan, men på Vesleflåtan må planene endres. Her var den lille løypa direkte ned mot Svarten snødd igjen, så da ble det den seige omveien om Bleiksjøen og Butleren istedet.

Fra Kringla har jeg på ski aldri gått rett ned til Sørkedalen. Når jeg sjekket status på løypa ned dit før jeg bega meg ut på turen, sto det at den var oppkjørt. Det var den ikke, men en eller to ildsjeler hadde gått der og laget spor. Det gjorde jobben noe lettere, men det er fortsatt tungt å brøyte seg vei gjennom løs snø. Så da føltes løypa som at den aldri ville ta slutt. På et tidspunkt føltes det og som at jeg var i et ingenmannsland, jeg ante ikke hvor jeg var, ikke hvor langt jeg hadde igjen. Det ble ikke bedre når jeg leste at det var 7km igjen, for så en god stund senere se at det var 5.5km igjen. Det går ikke unna tenker jeg, men jeg kom ned til slutt. Og var fornøyd.

Grått nede i Sørkedalen, men oppe på traséen over Kusteintjern mot Løvlia er himmelen blåere.

Fra traséen mellom Storebekkhytta over Kusteintjern til Løvlia.

Såvidt sløret letter...men fint er det.

Solen bryter frem fra skylaget.

Bærumskollen.

Tåkelagt Damtjern, sterk kontrast til sikten høyere oppe.

Tåken ligger over 'lavlandet', fra utsiktspunktet ovenfor Borgersetra.

Ved Stormyra forsvinner kraftledningene inn i tåken.

Storflåtan.

På traséen ned til Sørkedalen Skole fra Langli, snødd igjen, en eller to andre hadde tråkket opp spor, turen ned virket uten ende....

Østmarka kaller

Østmarka kaller. Har blitt en stund siden jeg har tatt turen der på ski nå. Østmarka kan være snøfattig, men i år har den nytet godt av snøfallet som har rammet Østlandet. Planen var å somle seg en runde fra Skullerud og så ende opp på samme sted igjen. Heldig som jeg var fikk jeg med meg noen traséer som jeg ikke har fått gått på ski før og. Har aldri gått over Nøklevann på ski før, nå for jeg over istedet for å se på de andre som gjorde det. Terrengløypa over Hauktjern og opp mot Haukåsen har jeg heller aldri gått på ski. Det var en morsom og fin tur, ikke kjørt opp, men folk før meg hadde laget gode nok spor til å gå i. Isklatrere i klippeveggene ovenfor Kroktjernbekken. Et besøk til gigantenes golfball på toppen av Haukåsen før jeg suste ned til Mariholtet.

Før turen gikk videre i retning Halssjøen og Drettvannet. Det er fra Mønevann at jeg har kommet til indrefileten, så og si. Her kommer vannene og de koselige små skogsløypene som perler på en snor. Over Knurra og Røyrivannet, susende over Krokvannene, og ned til Dæliseterfjorden og Børtervann. Da takler man den korte turen på vei opp mot Raudsjøen. Og å ta feil ved Nordre Kjerrmåsatjern etter å ha gått forbi Vangen, hvor ulene fra hundene på Skjelbreia sier til meg at nå er jeg på villspor. Askevann og Løkensetermyrene. Nå går ruten i en slags frem og tilbake variant, først i retning Skjelbreia igjen og så på en ny bue for å komme i retning Sandbakken, men ikke helt dit.

En fin tur har alltid en slutt den og, og den nærmer seg etter å ha passert Smørholet og Grønmo. Så tennes lysene i lysløypa på siste stavtakene ned og tilbake til Skullerud. Dette skulle egentlig bare være en liten og kort bildeserie over turen, men det ble da en slags liten historie om turen av det og.

Nøklevann.

En gammel sisterne? Nesten skjult av snøen, på vei opp mot Hauktjern.

Hauktjern.

Klippene ved Hauktjern.

Nedsnødde scooterspor oppgått av skiløpere over mot Haukåsen fra Nøklevann.

Fore!

Skiløypa over mot Halssjøen.

Mellom alle vannene fra Mønevann og nedover til Børtervann.

Børtervann.

Tilbake fra bomtur, ved Nordre Kjerrmåsatjern.

Skitur i Romeriksåsene

Lenge siden jeg har vært på ski i Romeriksåsene nå, så denne lørdagen tok jeg turen. Været lovet bra for en fin skitur og det ble det. Toget lastet med skiløpere tok meg til Harestua, der jeg på vant vis måtte forsere noen høydemetere i starten. Opp mot Råsjøen gikk det og så mot Hakkim. Der var det kjørt opp på veien, men til min glede var det laget en ny skitrasé fra Bakkholtjerna og ned til Hakkim, en nydelig løype var det og. Fra Hakkim gikk jeg sporenstreks sørover forbi Setertjernet og til et skispor i nærheten av Kirkebyvangen. Der pekte kompasskursen nordover igjen, langs Storøyungen, Bjertnessjøen før jeg kom opp til Råsjøstua for en rask vaffel og noe å drikke.

Jeg prøvde å være rask, for å sjekke om det hjalp mot idiotfingrene mine. Til ingen nytte. Det føles rimelig teit å ha fingre som kniper igjen blodårene, når resten av kroppen er varm, for slik å unngå å bli varme selv. Det gikk over en time til jeg klarte å bli varm i fingrene igjen. På hele den ellers så nydelige turen fra Råsjøen til Snellingen (vannene) gikk tiden med til å skifte mellom å stå stille og leke helikopter (slenge rundt med armene for å prøve å få slengt blodet videre gjennom blodårene), og å gå videre uten å bruke stavene. I overkant lenge. Joda, det var en kald dag og, men likevel.

Når hendene og fingrene endelig føltes gode og varme igjen, gikk solen ned. Det var vakkert. Jeg hadde egentlig tenkt å gå til Grua, men la om turen ved Store Snellingen til å gå mot Harestua igjen, kunne ikke huske å ha gått den ruten før. Førti minutter til toget går når jeg er nede ved stasjonen, så for å holde varmen, blir det noen ekstra kilometere frem og tilbake i lysløypa.

En flott tur, til tross for raynaud. Mest gledelig var likevel at jeg ikke kjente noe til albuen som jeg slo hardt når jeg gikk i asfalten torsdag.

Kontraster mellom himmel og snødekte trær over mot Hakkim.

Vesle Elsjø.

Skisporene langs Vesle Elsjø.

Bakkholtjerna.

Ny og nydelig skitrasé mot Hakkim fra Bakkholtjerna etter Råsjøen.

Åpent og flott snølandskap på den nye traséen mot Hakkim.

Videre på den nye traséen.

Setertjernet.

Nær Kirkebyvangen.

Over mot Snellingen fra Råbjørn.

Skisporene nedenfor Storvasshaugen.

De siste solstrålene forlater Romeriksåsene.