Kjentmannsmerket: Myrsætra og Nordøst På Søndre Kytetjern

Som det var meldt, var det grått vær utenfor Bøvelstad dagen etter nasjonaldagen. På hytta var det oppbud, etter at frokostene ble spist i tilfeldig rekkefølge. Først ut på vei var fiskerne. Så gikk jeg, men jeg ville møte på de resterende senere. Tilfeldigheter gjorde at alle vi kjentmannspostjegere som lå på hytta skulle finne samme poster idag. Og den første posten på dagen lå litt videre på flyktningeruta, så jeg ville møte på de to 'flyktningene' igjen på vei tilbake til Bøvelstad.

På vei til Myrsætra, et lite hummustjern.

Flyktningeruten og den blåmerkede stien følger hverandre videre fra Bøvelstad og inn den mer villere delen av Østmarka. Det er tettere her, mer urgammelt på et vis. Dette er virkelig området å gå i hvis man ønsker å trene på orienteringsevnene sine i skog og mer kronglete terreng, samtidig som man ikke er i fare for å dumpe over en blåmerket sti. Dem er det få av herfra. Stier og tråkk finnes det derimot.

Der stien klamrer seg til siden langs Støttumfjorden.

I det lette duskregnet, for det regner ikke mye foreløpig, er det og en atmosfærisk vandring. I den nordlige delen av Støttumfjorden klamrer stien seg fast til sidene. Også her er det gule flater på vannet skapt av all pollen-regnet. På en tidligere tur startet jeg å gå fra Enebakk, en fin tur som også tok meg forbi Myrsætra, dagens første kjentmannspost. Jeg husker dermed avstanden fra Bøvelstad og dit som kortere.

Steingangvei mot Myrsætra.

Myr ved Myrsætra.

Myrsætra var en gammel husmannsplass og setervang beliggende dypt inne i Østmarka, og har en historie som stemmer tilbake fra før 1800-tallet. Det farer også diverse myter rundt stedet, her skal de underjordiske også ha ferdet. Den siste familien bodde her fram til 1920, fire år senere ble sætra revet og når jeg nå kommer til gressvollen der Mysætra lå er det bare grunnmuren som er igjen. Låven som sto her ble flyttet til Bøvelstad. Det hviler noe trollsk over stedet definitivt.

Myrsætra.

Det regner mer på tilbaketuren. Som ventet møter jeg på de andre på turen tilbake, først flyktningene og så kjentmennene (eller damene). Og så Bøvelstad igjen, stille nå. Jeg henter sekken (ingen mening i å ta den med til Myrsætra og tilbake igjen).

Bøvelstad.

Neste post på programmet ligger ved Søndre Kytetjern. Veien opp dit går forbi Deliseterkoia, og det er en kronglete vei, noe jeg vet av erfaring. Det er bare å forberede seg på å bli våt på beina, gjøre krumspring her og der, men det er en liten, vill og vakker tur. Forrige gang jeg tittet inn i den lille koia, som man jo kan overnatte i, ville det vært lite fristende å sove over der. Det virket litt muggent der inne, og skulle jeg ha slått på de madrassene som lå der vet jeg ikke hva som ville ha endt opp i luften. Nå ser det betydelig friskere ut der inne, lurer på om det har vært noen der og rengjort litt.

Opp gjennom ville Deliseterdalen.

Det er skisporene som følges og de går nesten helt opp til der vannet jeg søker ligger. Søndre Kytetjern er et nydelig lite tjern, som jo ligger fredsommelig og avsondret til da det ligger utenfor de vanlige vandringsrutene i marka. Jeg har ikke vært her før og det burde jeg nesten ha vært, det er fint her. Dette er hva man kan kalle en vellykket kjentmannspost, jeg får lyst til å komme tilbake hit med teltet en gang. Det er tydelig at andre liker seg her og, ettersom hva man kan se av en utpreget teltplass. Rett ovenfor vannet finnes det og rester av en gammel koie, men det er bare grunnmuren som er igjen og ingen som vet noe om hvem som har bygget og brukt den.

Søndre Kytetjern.

Nordøst for Søndre Kytetjern.

Nede ved Deliseterfjorden igjen møter jeg på de to andre kjentmannspostjegerne igjen, de tar en pust i bakken før de og skal opp til Søndre Kytetjern. Jeg setter kurs gjennom skogen mot Øvresaga, nok en DNT Oslo markahytte jeg har gått forbi, men ikke overnattet i. Jeg skal ikke overnatte i den nå heller. Å kunne krysse av stier jeg ikke har gått før liker jeg, nå kan jeg krysse av blåstien mellom Øvresaga og Mosjøen.

Ved Bråtan.

Pollen på Mosjøen.

I viken der stien går over mot Bysetermåsan, er det så tett med hummus at hele viken er gulfarget, en kan ikke se vannet i det hele tatt. Det er så tykt at en tror en kan gå på det. På himmelen har det begynt å tykne tilsvarende. Jeg har tenkt meg opp på Kjerringhøgda, og velger å ta en umerket sti som jeg kan se på kartet oppover. Om jeg var våt på beina etter å ha kommet ned fra Søndre Kytetjern, blir jeg nå våt på buksebeina og. Stien den forsvinner og blir til et tråkk, som igjen forsvinner. Lyngen tar over. Jeg kommer opp på blåstien mot Kjerringhøgda på et helt annet sted.

Ett tett lag med hummus, ser nesten ut som maling.

Utsikten fra tårnet på toppen av Kjerringhøgda er tøff nå. Grått i alle kanter, men jeg kan likevel se langt. Kan og se regnskyene som danser rundt omkring Østmarka. Og som nærmer seg. Et teppe av regn kommer i stor hastighet fra sør, når det ankommer for fullt ser jeg mitt snitt til å gå ned fra tårnet igjen og søke ly under det.

Utsikt mot vest fra Kjerringhøgda.

Tonekollen fra tårnet på Kjerringhøgda.

Årets 17. Mai-tur nærmer seg slutten når jeg er nede ved Bysetermåsan. Egentlig er den ferdig, ihvertfall den rene turen. Herfra følger jeg bilveien ned til Fjell for å ta bussen tilbake til Oslo. Heldigvis så går bussen relativt ofte og jeg trenger ikke vente i flere timer på den, men rekker å spise lunsj på bussholdeplassen mens bilene farer forbi i høy hastighet. Så kommer bussen og jeg setter meg ned på et sete, det lukter regntøy. En fin tur har det vært.

Something wicked this way comes. Regn på vei fra sør.