Starten på vandringen gikk fra Sandar kirke i Sandefjord.
Her er deler av gruppen på vei gjennom Sandefjords gater.
I sin helhet er denne pilegrimsleden tenkt å danne en forbindelse til pilegrimsledene som går gjennom Europa. Fra Larvik kan man ta fergen til og fra Hirtshals, hvor Hærvejen leder en gjennom Danmark til Tyskland. Fra Helgeroa kommer man til Hirtshals via Langesund om sommeren, ellers er det en kort busstur ut fra Larvik. Følger man leden nordover (fra Larvik) til Oslo, har man da altså ett knytningspunkt til St. Olavsveien til Nidaros.
Dette huset har sett sine bedre dager, her har taket gått og det er nok ikke lang tid før resten av huset følger etter.
Mot Marumskogen gikk vi gjennom denne flotte bjørke-alléen.
Oppmøte var ved Sandar Kirke i Sandefjord, man måtte selv sørge for å komme til kirken, som var åpnet opp for anledningen. Ledet av Reidar Kjær, en av initiativtakerne til den nye pilegrimsleden, satte rundt 28 pilegrimer i vei fra kirken. Været var over all forventning. Skulle en klage på noe, ville det vært at det kunne bli for varmt å gå i.
En pilgrim på vei gjennom en bjørkeallé.
Rester av gamle steingjerder i Marumskogen.
Det var ikke lange tiden eller turen før vi befant oss i mer landlige omgivelser, etter å gått gjennom trebebyggelsen i Sandefjord og gått forbi den gamle milesteinen som anga at vi nå var '11 mile fra Christiania'. En av tankene bak dette forslaget til hvor Tunsbergleden skal legges er at ruten bør gå slik at en får med seg både kulturelle, historiske og religiøse åsteder på sin vandring. I gamle dager var det og viktig for en pilegrim å besøke kirkene underveis og dette bør gjenspeiles i hvor ruten går. Gamle ferdselsveier kan nå være vanskelig å finne, samt kunne gå, men en bør kunne følge noen så godt det lar seg gjøre.
Gruppen med pilegrimer på vei mot Istrehågan.
På en nydelig blåmerket sti til Istrehågan.
Derfor var det første stedet som vandringen gikk til Istrehågan, ofte kalt for Norges stonehenge. For å komme dit fra Sandefjord var det lagt opp en flott rute, hvor det var minimalt med vandring på vei, med unntak av de første få kilometerne ut fra Sandefjord. Fra der turen forlot veien, ledet en allé av bjørk oss inn på en nydelig sti gjennom Marumskogen. I skogen kunne vi se flere eksempler av steingjerder, laget med slit for å markere grensene mellom gården, samt avgrensing av beiteområder. Over åsen gikk stien på blanke svaberg. Utenfor skogspartiene gikk ruten på fredelige landeveier. Også poengtert og debattert var et sett med helleristninger som skulle finnes i området, men som man ikke hadde hatt noe hell med å finne.
Istrehågan, en gammel gravplass fra jernalderen, her ser vi deler av steinsettingen som danner det store skipet.
Etter Istrehågan gikk turen gjennom landlige omgivelser.
En siste fin skogsstrekning bragte oss ut til Istrehågan, med sine steinsettinger. Her stoppet vi og spiste lunsj, før Edgar Skow, en kjentmann som vi var så heldig å ha med på vandringen, fortalte om gravplassen. Det er artig å se at to av ringene med steinsettinger har form som et skip, hvor den største har en lengde på ca 25m og en bredde på rundt 9m. Hele atten steiner danner skipet. De tre andre steinsettingene har form som retterringer eller domarringer. Istrehågan er en gravplass fra jernalderen, hvor steinsettingene stammer fra et sted mellom 400–600 e. Kr.
Gruppen på vei over runde klipper.
Her danner en trevelt nesten en stor nok hule til å søke ly under, Kim prøvesitter hulen.
Ferden fortsatte videre i et flott spor. Reidar tok oss over et flott klippeparti forbi falne trær og trivelige skogspartier før vi tok pause ved en gapahuk på Sølabota. Her var bakken dekket av et teppe av stemorsblomst (eller natt-og-dag blomst). Etter pausen fikk vi et innblikk i hvilke problemer en kan møte på når en skal legge opp en rute, eller forslag til en rute. For der det var ønsket å gå, skar et stort steinbrudd gjennom naturen. Det er et mindre hyggelig bakteppe og vanskeligere å ta seg gjennom, så her måtte vi gå utenom.
Gjennom flotte skogspartier gikk turen.
Ved Sølabota var det et pledd av stemorsblomster på bakken, som noen av vandrerne ble overlykkelige av.
Neste åsted var Santrahelleren. Også her fikk vi og en innføring fra en lokal kjentmann, Berit Lund. Her danner en kjeft i fjellet en stor og lang, men ikke dyp, hule. Det er mer en nok plass til at flere kan omtrent bosette seg under klippetaket. Noe det også har vært gjort, for utallige år siden. Det har blitt funnet både flintredskaper og keramikkbiter etter mennesker som bodde her for 4000-5000 år siden. På den tiden var utsikten deres sjø og skjærgård. Vannet sto nemlig 20-25 meter høyere på den tiden enn det gjør nå.
Vandring i kulturlandskap.
Eiving og Tormod tar seg en pust i bakken, på vei mot Sandtrahelleren.
Etter å ha gjort vårt for å holde helleren oppe var det en kort vandring til Tjølling kirke. Dette er en steinkirke fra middelalderen, som også er tenkt å ha ligget på det som har vært et lokalt maktsentrum for søndre Vestfold. Opprinnelig bygget i basilikaform, men etter å ha blitt restaurert etter skadene som kirken ble påført av både brann og jordskjelv, mistet kirken dette preget. En av kirketjenerne holdt her et foredrag om kirken før vi gikk over til Borgarstuen ved den gamle prestegården hvor vi ble servert kaffe og kjeks. Været var fortsatt nydelig, men nå hadde det begynt å blåse litt og i horisonten var det litt mørkere. Det samme imidlertid ingen demper på stemningen i vandringsgruppen. Stort sett kan jeg bare huske å ha sett smil og glade ansikter hele veien,
Santrahelleren, omtrent hele gruppen samlet under klippesteinen, slik at den står oppreist i mangfoldige år til.
Tjølling kirke.
Og regnet det kom, en rekke med pilegrimer skiftet på løpende bånd om til regntøy. Lenge varte det imidlertid ikke. Og når vår kjentmann hadde ledet oss til Valbysteinene var det igjen opphold. Vi hadde før vært ved sirkulære og skipsformede steinsettinger, nå var det en rektangulær. Det er få som er hundre prosent sikker på hva steinene egentlig er, om det er et gravmonument eller et hedensk seremonisted. Uansett, så hadde den ene steinen en grop på toppen som gjorde at man kunne gjøre visse antagelser.
Lysekronen i Tjølling kirke.
Inne i Tjølling kirke, legg merke til kirkeskipet i taket.
Enden på vandringen var på Tollerodden i Larvik, ved Larvik kirke. Et passende sted å avslutte en flott vandring. Slitne, men godt fornøyde ankom pilegrimene langkirken fra 1677. For de som ønsket det ble vi enige om å møtes på Spiseriet Indisk Tandori for middag senere på kvelden. Jeg hadde ordnet meg rom på Trudvang Gjestegård, som lå et lite stykke unna Tollerodden, men det ga meg en mulighet til å få en kort titt på den kjente bøkeskogen i Larvik på veien.
En kjentmann beretter, Edgar Skow, her ved Valbysteinene.
Fornøyde var vi og med valget av restaurant. God mat med forskjellige styrke ble inntatt. Og vi tømte like så godt Spiseriet for det de hadde igjen av nan-brød. En flott vandring fra Sandefjord og Larvik. Så får vi bare håpe på at pilegrimsleden kommer i gang, slik at flere pilegrimer kan få oppleve den samme flotte turen som vi hadde gjort.
Larvik kirke, her endte vi vandringen for idag.
Et glimt av bøkeskogen i Larvik.
I Larvik, veggmaleri reflektert i vann.
Ett kart over ruten som vi fulgte finner du her.
Flott å "gjenoppleve" vandringen når jeg leser dette, Tarjei!
SvarSlett