Kjentmannsmerket: Den Store Sarabråtbakken og Gullsmedgrana, Oslo Kommunes Høyeste Tre og Der Oslo Skiklub Hadde Sin Hytte

Jeg hadde ikke merket noen flere problemer med ankelen etter gårsdagens tur, så jeg tok sjansen på en ny tur. Ankelstøtta skulle fortsatt støtte meg på min vei, men jeg er i bedre tro på at ting var på rett vei nå. Kastet meg over Østmarka denne gangen, der lå det noen kjentmannsposter godt samlet nær hverandre.

Mini-blåsti mot Rustadsaga.

Skullerud har liksom blitt mitt vante startsted på ferdene inn i Østmarka, men jeg skulle retningen derfra være ny. Gikk mot Rustadsaga (på en bitteliten blåsti-strekning) og derfra opp ovenfor Nøklevann i retning Ulsrudvannet. Mange folk ute, men her er jeg nær bebyggelsen så det var ikke så uventet. Det føltes bare godt å kunne kjenne at beina føltes bra igjen.

Ulsrudvannet.

Første post på programmet var nok en hoppbakke, på nok et uventet sted. For å komme dit måtte jeg gå forbi Østmarksetra, komme med rundt nordenden av Nøklevann og opp til Sarabråten. Her var det først en bakke, Båthusbakken, som ble flyttet grunnet at den etterhvert ble funnet for liten. Den ble flyttet til et sted du nå ikke vil tenke på at har huset en hoppbakke når du går forbi, uten at du vet om det. Jeg visste ikke om det før jeg leste om det i dette heftet. Rett ved krysset der skogsbilveien går videre mot Mariholtet lå den. Tenk det.

Opp mot Sarabråten.

Den veien eksisterte jo ikke der på tiden bakken ble bygget, i 1918. En klopp over bekken og motbakken på den andre siden ble brukt til å dempe farten etter man hadde satt ut over hoppet. Det ble hoppet rundt 40 meter i bakken. Oppe i åsen, eller bakken, er det heller ikke noe som skulle tilsi at det en gang var folk som satte ut på en hoppbakke her. Ganske så artig.

Den store Sarabråtbakken.

Jeg tar meg over Sarabråtåsen, eller roter meg mer over, for å komme inn på blåstien mot Mariholtet, som jeg igjen forlater for å komme inn på blåstien mot Haukåsen. Det er litt delvis utsikt å finne fra Sarabråtåsen.

Utsikt fra Sarabråtåsen.

Lar Haukåsen forbli Haukåsen og beveger meg i retning post, som ligger sør for Mariholtet. Det blir blåsti igjen, over Bestemorsåsen, men det er ingen bestemødre å se. Derimot er det å gå litt utenfor stien og finne seg en plass med utsikt over Nord-Elvåga helt ypperlig når det er tid for lunsj.

Over Bestemorsåsen.

Urd veltet i romjula 2016 Tryvannsgrana, mange trudde kanskje at det var det høyeste treet i Oslo kommune, men det stemmer ikke. Ikke så langt unna Gullsmeden ligger Gullsmedgrana. Denne ligger bedre gjemt enn det Tryvannsgrana lå, og mer krøkete å komme til og. Men så er den altså høyere og, men ikke så mye. I 2010 ble den målt til å være rundt 4 meter høyere, nå kan den kanskje anses å være rundt 47m høy.

Lunsj med utsikt over Nord-Elvåga.

Ikke langt unna hadde Oslo Skiklub lagt sin hytte, Gullsmedgrana eksisterte nok lenge før den ble bygget i 1931. Grana står, men her er det bare grunnmurene av den lille tømmerhytta på rundt 60 kvadratmeter som er igjen. Nok en gang puttet man en hoppbakke ute i skauen, rett ved hytta, Oslobakken. Oslo Skiklub ble for øvrig stiftet den 4. mars i 1891.

Gullsmedgrana, Oslo kommunes høyeste tre.

Med alle postene stemplet ut legges kursen tilbake, om Langvannet og Breidåsen og ned mot Rustadsaga igjen. Det har vært fint turvær mesteparten av turen, men fra Rustadsaga og ned mot Bogerud kommer regnet. Og skyller meg vekk fra Østmarka denne gangen. Fin tur.

En liten odde ute i Nord-Elvåga ved Gullsmeden.

Dramatisk over Gullsmeden.

Gullsmeden.

Der Oslo Skiklub hadde sin hytte.

Trestammetroll.

Klopp over myr.