Sollys gjennom trærne, på vei fra Skullerudstua og inn i Østmarka, å kjenne skuldrene senke seg.
Da var det ikke fritt for at jeg pustet ett lettelses sukk når jeg endelig tredde inn under skogens vinger fra Skullerudstua i Østmarka. Jeg følte meg med ett lettere, som om en tung vekt har blitt løftet fra skuldrene mine. Noen ganger er en mental bør tyngre å bære enn en fysisk vekt, jeg bærer nok litt mer med meg enn det jeg burde og. Kanskje både fysisk og mentalt. Det finnes derimot ingen bedre medisin enn natur, skog, fjell og mark. Ikke trenger man resept heller.
På Flyktningeruta på vei inn i Østmarka.
Rundvannet.
Det er ikke lange biten jeg skal gå idag, eller i ettermiddag rettere sagt, jeg har lagt meg inn på Dølerud for natten. Selv om jeg startet relativt seint, tar jeg det rolig, trenger ikke stresse for å komme fram heller. Trenger kanskje tiden i stillheten for å få all bylarmen på avstand. Fredelig ved Rundtjern, de som er der har og belaget seg på å være i roen. Det er et telt på andre siden av vannet, en jente slapper av på en rasteplass med hunden sin. Fortsatt kan jeg se solen gjennom trærne. Ved Sølvdobla har det kommet opp en liten brygge, den har jeg ikke sett før. Derfra er det bare en kort kilometer gjennom skogens ro før jeg er ved den gamle husmannsplassen.
Sølvdobla.
Dølerud om kvelden.
Dølerud har jeg gått forbi flere ganger før, både før og etter at DNT overtok stedet for å drive markahytte der. Nå skal jeg overnatte. Det er stillhet som teller nå, bare fuglene som lager lyd, men de er sjelden sjenerende. Den beste tiden etter å ha kommet fram til et sted er kanskje akkurat den tiden hvor man sitter ned og slapper av etter å ha kommet fram. Jeg kan ikke påstå at jeg er veldig sliten, så langt har jeg ikke gått, men det føles deilig å bare sitte utenfor hytta og slappe av. Nyte skumringstiden, høre på lydene fra skogen. Se stearinlysene lyse opp vinduene med et varmt lys, før jeg trekker inn til lysene for å tilberede og spise middag. Så bytte om, sitte inne i det varme lyset fra stearinlysene og se ut i mørket som har senket seg over Østmarka.
Dølerud om morgenen.
Nasjonaldagen våkner til liv, i stillhet. Fra Dølerud skal jeg gå litt på kryss og tvers gjennom Østmarka, men hovedsakelig sørover til Bøvelstad. Dølerud var et trivelig bekjentskap, nå er jeg spent på neste stopp. Jeg er også spent på om jeg vil være alene på Bøvelstad, som jeg var her. Både den mentale og fysiske vekten er lettere idag. Så har jeg jo og spist og drukket opp noe av sekkens innhold i det jeg legger ut på vandringen.
Trollvannet.
Østmarka er kjent for sine rygger som går fra nord til sør, som gjør det lett å vandre i den retningen, men byr på opp og ned om man legger ruten på tvers. Med flagget blafrende går kursen østover, himmelretning-messig altså, min rute går litt mer på kryss og tvers. Går forbi Smørhullet, har alltid lurt på hva dette navnet kommer av, jeg forventer ikke å finne et hull med mye smør i her. Jeg hadde flere alternativer for hvor jeg skulle legge ruten i retning første obligatoriske punkt for dagen, men endte opp med å ta turen nordover fra helt sør i Sør-Elvåga og Søndre Skytten. Nesten helt opp til Nordre Skytten. Langsmed Sør-Elvåga er det smårotete, men samtidig fint.
Langs Sør-Elvåga fra Søndre Skytten.
Navn på steder er ofte fascinerende, hva ligger bak et stedsnavn? Ofte er de selvforklarende, men av og til er de ikke det. Purkemyrene, Skråbakkhølet. Jeg er rett ved det som er det første målet på veien. En ny kjentmannspost. Av beskrivelsen antar jeg at posten der er lagt på grunnlag av hvor fort et område nå gror igjen. Det burde uansatt ikke være vanskelig å finne posten. Jeg finner fort stien merket på kartet, som nesten er mer en bekk enn en sti. Etter en stund tar jeg av bekkstien, og overlater navigasjonen til mitt indre kompass. Det går som regel fint, men ikke alltid, men idag gjør det det.
Opp mot Mortvassåsen.
Mortvassåsen 358.
Mortvassåsen er en igjengrodd ås mellom Sør-Elvåga og Drettvannet. En gang i tiden kunne man se Norefjell, Blefjell og Gaustatoppen herfra, men det er fjerne tider nå. Det var et tårn her, det falt ned og borte ble det. På kartet er det merket med et utsiktspunkt ikke langt unna selve toppen, men det stemmer jo ikke helt med beskrivelsen. Kjentmannsheftet stemples og så prøver jeg likevel lykken og ser om jeg kan finne nevnte utsiktspunkt. Jeg finner ikke mye, men jeg finner en rusten spade. Gjennom trærne derimot kan jeg skimte Holmenkollen og Tryvannstårnet, ikke akkurat Gaustatoppen men. Nedover ender jeg opp som jeg av og til gjør, med å ta turen gjennom kratt og alt annet som finnes på veien utenom stiene.
Ensomt 17. Mai tog gjennom Østmarka.
Skogsbilveien følges herfra og helt ned til Mønevannet forbi Drettvannet. Jeg går så i mine egne tanker en stund at jeg ikke ser huggormen som ligger eller kryper midt i veien, og merker den ikke før jeg hører den hisse. Det var litt for nære på. Ved Mønevannet og Fløyta er det litt mer aktivitet. Jeg spiser lunsjen min ute på tuppen av Geiterudtangen, men ikke helt ute på tuppen, den er okkupert av en camper som verdsetter komfort høyt. Ute på vannet padler folk i kano videre innover. Jeg tar en snarvei innom Finland.
Morterudkoia traséen.
Biritjernet.
I vinter gikk jeg traséen som går forbi Morterudskoia på ski, da var det mye overvann på Biritjernet. Det er det nå og, men av helt andre grunner. En annen ting det er merkbart mye av, er pollen, eller rettere sagt hummus fra grantrærne. Det ligger en gul hinne over vannene, spesielt inne langs kanten. Man får med seg noen ekstra stoffer når man drikker av vannet nå. Det er og folk på Røyrivannskoia.
Skogvelt i motlys.
Stokkesti etter Røyrivannskoia.
Jeg er i argumentasjon med meg selv, jeg har lyst til å nå en kjentmannspost til før jeg gir meg på Bøvelstad, den som ligger ved Søndtre Kytetjern. Men stien opp til Tonekollen er fristende å følge. Føler litt at det vil være et bra sted å vifte litt med flagget fra, så jeg tar turen opp. Tonekollen har jo en av de aller beste utsiktene i Østmarka. Flott sted å feire nasjonaldagen på det og. Når jeg ser ned mot Tonevann kan jeg og se en svak dirring fra et grantre, før en sky av hummus blir utskilt ut i luften og flyr som en gul sky videre over Østmarka. Fra toppen kunne jeg teknisk sett ha gått i vei gjennom terrenget til Søndre Kytetjern, men jeg kjenner og terrenget her, det er kronglete.
Stien opp til Tonekollen.
Istedet blir det blåruta og flyktningeruta, som forsvinner ned i urskogen før Deliseterfjorden. Det er merkbart mer villt i denne delen av Østmarka enn i den nordlige og nordvestlige delen, ett blikk på kartet er igrunn nok til å stadfeste det. Det er ikke mange blåmerkede stier her. Jeg lar det kronglete skisporet vente til imorgen og går rett til Bøvelstad. Der blir jeg ikke alene om ettermiddagen og kvelden.
17. Mai på Tonekollen.
Utsikt fra Tonekollen.
Som med Dølerud har jeg bare gått forbi Bøvelstad, men aldri overnattet. Dette er også en veldig trivelig hytte, og så har den en fin utsikt over Støttumfjorden. Det blir igrunn ganske så folksomt på hytta, tatt i betraktning av hvilken dag det er. På hytta er det to fiskere (som er i Østmarka for å fiske), to flyktninger (som går flyktningeruta) og tre kjentmenn (meg inkludert, som sanker kjentmannsposter). Av de som går flyktningeruta finner vi lederen for Pilegrimsfellesskapet St. Hallvard, Kristin. Noe som er hyggelig, vi har tidligere møtes, da jeg sitter i styret for Pilegrimsfellesskapet St. Jakob.
En gås lager spor gjennom pollen.
En flott tur gjennom Østmarka ble det og en hyggelig kveld på Bøvelstad. Gratulerer med dagen, Norge!
Utsikt mot Støttumfjorden fra Bøvelstad.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar