Tarjei's Villmark: Kjentmannsmerket: Kollbakkene På Joessingkollen

lørdag 4. mai 2019

Kjentmannsmerket: Kollbakkene På Joessingkollen

Det er lite som er like ødeleggende for en vandrer som å oppleve et problem med føttene eller beina. Etter en lengre joggetur ble det en lengre pause fra all fysisk aktivitet, ankelen var den store synderen. Idag tok jeg sjansen på å ta meg en tur, med en ankelstøtte som en hjelpende hånd der nede. Planen var ikke å gå så langt, men det er ikke alltid like lett å holde seg i skinnet. Det var i grunn bare opp til toppen av Barlindåsen jeg hadde tenkt meg, men puttet kjentmannsheftet i sekken likevel. Kanskje ikke den lureste idéen. En vet jo hvordan det går.

Gjennom skogen ved Midtodden.

Maridalsvannet.

Har bestemt meg for å gå rolig, prøve å ikke belaste ankelen for mye. Uansett hvor roligere enn vanlig det føles, så er det fortsatt utrolig deilig å komme seg ut og i bevegelse igjen. Toget til Movatn hadde kanskje vært en bedre avlastelsestur, men jeg velger å gå fra Kjelsås likevel. Rolig, på skogsbilveiene fram til der stien opp mot Barlindåsen starter fra nord, går så ned til Snippen og tar den lille stien opp igjen som jeg alltid har lurt på. Været har vært direkte schizofrent, og slik skulle det fortsette. Det har skiftet kontinuerlig, i bølger, fram og tilbake, mellom blå himmel og sol, til regn og vind. Nesten snø innimellom.

På skogsbilveien ovenfor Sandermosen, regnskur på vei.

Stien fra Snippen opp mot Barlindåsen.

Neste bølge kommer på vei opp bjergene mot Barlindåsen. Jeg kunne se veggen komme. En blanding av regn, hagl og snø. Det grønne blir gråere, dusere. Lengre nede kan jeg fortsatt se snø ligge, der skisporene går opp mot Sinober, men det er ingen milslukere å se. Av de nærliggende områdene av Oslomarka er dette definitivt en av mine favoritt-traséer.

På klippestien opp Barlindåsen.

Kantsti i lett snøregn.

Som ventet er jeg ikke alene på utsiktspunktet, kunne høre stemmene en stund før jeg kom dit. Her spiser jeg lunsj og overværer bølgene på himmelen. Drivende over Barlindåsen, Maridalen, Maridalsvannet og ned mot Oslo og så over Oslofjorden kan jeg se regnskyene flytte seg. Ser veggen av regn bevege seg over landskapet, på et tidspunkt er Oslo synlig, på det neste er byen skjult av regnet. Så står Oslofjorden for tur, der en ferge sakte tøffer utover. Det er temmelig dramatisk, men bare av utseende.

Siste rest av snø kan skimtes der nede, der hvor skisporene går opp mot Sinober.

Utsikten på Barlindåsen med en bølge av regn på vei over Maridalsvannet.

Ankelen har oppført seg eksemplarisk så langt. Turen tilbake går via et lite gjestespill på blåstien i retning Sinober, men tar av mot Monsetangen. Har bestemt meg nå. Går om Sander Gård. Det største regnskyllet kommer ved Nes Gård, men det er nok en kort og forbipasserende skur, som etterlater seg et flott dramatisk uttrykk på himmelen. Flott for ruinene av Mariakirken. Det er liksom litt passende med en dramatisk himmel når man besøker ruiner.

Regnfull horisont over Oslo.

Det var kanskje litt passende at det var blandet inn ørlite grann snø i regnbygene som har gått med jevne intervaller over Maridalen. Min første post i det siste kjentmannsheftet (for 2018-2021) er de gamle hoppbakkene som fantes på Jøssingkollen på vestsiden av Maridalsvannet. De har i grunn puttet disse hoppbakkene på de merkeligste stedene disse tidligere Oslo-beboerne. Eller, det føles nok bare slik ut nå, landskap, bebyggelse og natur har nok endret seg litt opp gjennom årene.

Dramatiske skylag.

Det er ikke mye hopp igjen å se her nå, men det er tydelig hvorfor man kunne ha et hopp her. Det er en ganske så passende bakke her å bruke som unnarenn. Jeg kom nedenfra og måtte gå opp den bratte bakken, det var tungt. På sin 'storhetstid' var det tre bakker her, med K-punkt på 30, 40 og 50 meter. Det første rennet gikk av stabelen senere på høsten i 1942. Mange av rennene som ble avholdt her var illegale. Snø eller ikke, her må man lage sin egen bakke nå om man har tenkt seg å hoppe.