På pilegrimsbefaring i Telemark: Dalen - Åmot

Den andre delen av vår befaring i Telemark skal ta oss tilbake til tiden da kårene var trange, til en tid kanskje ufattelig for de som vokser opp i den overfloden vi eksisterer i nå. La oss ikke starte helt der ennå, ta steget fram i tiden igjen. Til gårsdagen. Da gikk turen opp Telemarkskanalen på MS Victoria fra Skien til Dalen, vannveien fra verden til det indre av Telemark. En nydelig tur. Fra Dalen skal vi i dag gå den sidegreinen av Røldalsleden som går fram til Åmot. Pilegrimsveier knyttet sammen av føtter, stier, kanaler og båter.

I Dalen, Gry ved siden av Ruijentene.

Vi ser for oss å knytte Røldalsleden sammen med de andre pilegrimsrutene i Norge, her har vi hengt opp et provisorisk veimerke for å symbolisere dette, ved starten på sidegreinen til Røldalsleden i Dalen.

Været er ikke gjestmildt når vi våkner opp, over de steile fjellsidene ovenfor Dalen og Bandak ligger regnskyene tett i tett og konkurrerer om å slippe mest mulig vann over dalen. Ruten vår går rett opp mot dem. Sidegreinen til Røldalsleden går steilt opp bakkene forbi Rui og kommer først til Eidsborg med sin stavkirke og Vest-Telemark Museum. Derfra går det en sti over Djupedalen til Ravnejuv, ukjent for oss, og videre på skogsbilvei opp til europavegen og så på sti til der ruten kommer inn på hovedleden litt før Hyllandsfoss. Vi håper Vinje Kro i Åmot har varmen på, for vi kommer til å ankomme våte.

Gry i regnet på vei opp fra Dalen. Vi har en våt dag foran oss.

Snart dau? Langt att... Oppmuntrende ord langs stien.

Også til Dalen har trenden kommet, den trenden som nå har spredt seg for alle vinder i Norge. Fra høyt oppe i Nepal har sherpaene blitt innleid for å bygge trapper, tunge trapper av stein som snor seg oppetter de bratte fjellsidene. Og nå der veimerket for Røldalsleden, det såkalte Røldalskorset, peker inn under de våte trærne finner man kjennetegnet deres. En steintrapp som leder en opp og inn i historien, både ny som gammel, men for pilegrimer som gruer seg for de bratte bakkene opp er nok disse trappene en liten velsignelse. Fin er uansett turen opp, steg for steg, med regnvannet dryppende fra bladene rundt omkring oss. Innimellom små glimt av en våt Dalen.

Opp de bratte fjellsidene fra Dalen er det lagt Sherpatrapper.

En våt vandrer poserer på et lite utsiktspunkt ovenfor Dalen.

Så trer vi ut av nåtiden og inn i fortiden. Det er sånn det føles å ankomme Rui. Dette er en plass med historie og et liv som er vanskelig å forstå i vår bortskjemte plass i historiens tidsforløp. Her bodde Rui-søstrene, Ingerine og Gurine, og levde et sparsommelig og enkelt liv, med hardt arbeid fra tidlig om morgen til sent på kveld. Store var de ikke, målte 1 meter og 20 centimetere over bakken, men bar tyngre bør enn dagens ungdom. Da Kong Olav fikk høre om dem ble de invitert til slottet, kjørt dit i en stor amerikaner. Det finnes et helt utrolig bilde av de to Ruijentene stående krokbøyde foran en rakrygget gardist. Rui ligger helt nydelig til, men flott utsikt over Bandak. Her sitter historiene igjen i de gamle veggene og minner oss på hvor privilegerte vi er som lever i den tiden vi gjør.

Dalen nedenfor, fra Riahamaren.

Rui.

Oppe i fjellsiden ligger det gamle molybdengruver, men vi har ikke tid til å ta dem i øyesyn (og inn i dem bør man ikke gå). Vi ser i stedet det våte underlaget gjøre skoene våre våtere, men turen er fin og etterhvert så avtar de bratte stigningene. Ruten er ikke så verst merket, her og der dukker det kjente Røldalskorset i gult opp med rød bakgrunn. Under oss forsvinner dalen og Dalen i skyene. Ved Espelitjønn kommer vi ut på en grusvei som tar oss helt fram til der stavene i Eidsborg kyrkje reiser seg.

Rui med utsikt. Her bodde Ruijentene.

Utsiktspunkt, en kan nå såvidt skimte Dalen og dalen nedenfor.

Eidsborg stavkyrkje er den eneste av sitt slag som er igjen i Vest-Telemark. Av uviss årgang, men man regner med at den var bygd på 1200-tallet. Veggene lukter av nybeis. Dessverre kommer vi hit på et tidspunkt som gjør det vanskelig å få med seg en omvisning i stavkirken. Det er likevel mer å se her. Her finner man også den eldste profane trebygningen i Europa, og det sier ikke rent lite, det er et gammelt loft, eller stabbur. Vi tar de gamle gårdsbygningene i øyesyn, kan knapt forestille oss hvordan livet var når gårdene var i drift, ser på stavkirken og så søker vi midlertidig ly i kaféen på muséet. Det er godt med varm kaffe når kaldt regn søker å kjøle en ned. Tiden gir oss dessverre ikke det vi ønsker for å se hva muséet har å by på.

Gry på vei videre opp i tåka.

Vest Telemark Museum i Eidsborg.

Fra Eidsborg så går pilegrimsleden over Djupedalen. Vi stiger igjen inn under de våte trekronene, en kort og trivelig vandring opp og ned en kolle med utsikt over Eidsborg. Så tar seter- og støls-eng over og vi følger en sti opp lia. Stien har endret seg til en bekk. I nærheten finner man og brynesteinsbruddet for de kjente brynesteinene fra Eidsborg. Hvis en ønsker å bruke mer tid enn nødvendig kan en prøve å hoppe fra en tørr plass til en annen tørr plass, men de finnes ikke, så her er det bare å hoppe i det. La føttene få kjenne på vannet og skoene bli våte. Turen over er nydelig. På toppen går det i et trivelig hei-terreng, myrlendt, stort sett åpent, spredte trær og grå himmel. Nedover, blir det brattere og vi må følge litt med på hvor vi setter føttene slik at vi ikke gjør dette til et besøk i Telemark Sommarland. Der vi kommer ut på skogsbilveien, forsvinner den videre inn i tåken.

Gry og Eivind ved siden av det eldste verdslige trebygget i Europa, loftet til Uppistog Vindlaus fra 1167.

Europas eldste profane trebygning.

I nærheten ligger Ravnejuv, vi vet lite om det. Oppdagelsesinstinktet lever godt i oss, men vi har og en buss å nå i Åmot. På toppen av bakken står det et skilt som peker mot Ravnejuv, men det står ikke hvor langt det er dit. Er det en kilometer, en halv, to hundre meter? Jeg tar en kort tur inn på stien, og får fort et svar. Det er bare hundre meter, vi tar turen.

Eidsborg stavkyrkje.

Detalj fra Eidsborg stavkyrkje.

Og det er ingenting i verden som kan forberede oss på hva vi møter. Vi går gjennom skogen og når vi kommer ut av den er det som om at avgrunnen stirrer oss i hvitøyet. Fra der vi kommer ut er det bare et par steiner som skiller oss og ett fall på rundt 350 meter. Det er sjelden at jeg har møtt en mektigere opplevelse enn dette. Og været gjør det enda mer mektig. Rundt den overhengende klippen river og røsker skyene i fjellsidene. Nedenfor høres bruset fra elven som en sint rise. Det er mektig. Forsiktighet må vises, det er et overheng, steinene kan være glatte.

På vei opp mot Djupdalen.

Myrterreng over Djupdalen.

En gang i tiden sto det et hotell her og. Bygget i 1900, flyttet til Åmot da det gikk konkurs i 1909, brant der ned lille julaften 1923. Tenk om det hadde vært nok pilegrimer her til å kunne hatt et pilegrimsherberge stående ved siden av Ravnejuv.

Våt sti over Djupdalen.

Eivind er fornøyd.

Når vi har fått tilbake pusten bærer det tilbake på grusveien som nesten gjemmer seg i tåken. Veien blir fort triveligere, bukter seg opp og ned, rundt dalsiden. Underveis dukker det opp flere trivelige gårder, omtrent alle romantiske av natur. Mjaugedalsgårdene kanskje de fineste, nå innhyllet i regn og tåke. Der ingen skulle tru at nokon ville bu sies det, men her er det ikke vanskelig å forstå at noen vil bo. Slitte veimerker finnes på skrentene vi passerer, er det en gul pil vi såvidt også ser? Utsikt til andre siden av dalen åpenbares også. Vi går forbi en liten grend, Gøytil.

Bare å godta først som sist at man blir våt på føttene.

I tåka ligger leden.

Fra Ravnejuv er det rundt syv kilometer til man kommer til europavegen (E134). Herfra går sidegreinen videre opp mot Hyllandsfoss, men vi ser på tiden, været og regnet og tar 'motorveien' mot Åmot. Vurderer for en kort stund om det er mulig å få tak i en taxi, å gå langs en høy traffikert vei når semi-trailerne dundrer forbi så vannet spruter er ikke gøy. Merk, dette er ikke hvor pilegrimsleden går. Det er likevel ikke snakk om mange kilometerne og før Åmot har vi kommet inn på en gangvei.

En glad pilegrim på kanten av avgrunnen.

Fra bunnen av avgrunnen kan bruset fra elven høres.

I Åmot ligger Vinje Kro, her stopper også Haukeliekspressen. Det gjør godt å komme inn i varmen og få tatt en provisorisk tørk og skiftet til tørre klær. Jeg rekker å hive innpå en porsjon med kjøttkaker også før vi ser bussen rulle inn på parkeringsplassen. Signe stiger vi ombord på bussen, kan lene oss tilbake, fornøyde. Underveis ser vi en elg leke seg i et tjern, der den dukker med hodet under vannet, før den kaster opp vann i luften med geviret sitt.

Ravnejuv.

Det er et mektig syn der Ravnejuv sine bratte skrenter forsvinner ned i avgrunnen.

Veimerkingen mellom Dalen og Åmot var til tider god, med noen få unntak. Vi kunne ikke se noen merker der vi kom ut på E134 derimot (man skal ta til høyre og gå over broen). Det er en nydelig vandring som har veldig mye å by på, både av natur, kultur og historie, og fortjener ett større publikum enn det den nok har nå. Ravnejuvet er et obligatorisk besøk underveis, men vis forsiktighet der.

Tåkevei.

En av Mjaugedalsgårdene.

Vi kan nok med trygghet si at vår befaring her i Vestfold og Telemark er en suksess.

Veimerker langs veien.

På vei forbi Gøytil.

På pilegrimsbefaring i Telemark: Telemarkskanalen fra Skien til Dalen

Det går en båt. En båt som tar deg opp trange kanaler, under mektige fjell, ved siden av kulturlandskap og gamle gårder, passerer trivelige steder og lar deg smake roen av å bare sitte stille og la verden gli sakte forbi deg. Og bak kulissene sniker historien seg. Vi har reist til Skien for å la denne båten ta oss inn i sagariket, til eventyrets land, på befaring for pilegrimenes hand. Vi er Eivind, Gry og jeg fra Pilegrimsfellesskapet St. Jakob.

Gamle gårdsbygninger i Vest-Telemark Museum, Skien.

Restene av Mikaelskirken (Kryptkirken) på Kapittelberget i Skien.

Se for deg at du har vandret langt, kanskje har du kommet fra Nidaros, vandret ned til Oslo og videre på Tunsbergleden og fram til Skien. Eller du har gått gjennom Europa, kanskje helt fra Santiago de Compostela, tatt båten til Larvik og så en fot av gangen ankommet Skien. I Skien stiger du inn på en av kanalbåtene, og når båten går tar den deg helt opp til Dalen, eller kanskje til Kviteseid. Mens båten gynger forsiktig oppover, blafrer kamskjellet bak på sekken sakte i vinden. I Kviteseid eller Dalen stiger du av, og følger så leden videre og inn på Røldalsleden, som starter i Seljord og ender i Røldal. Verden knyttes sammen av pilegrimenes føtter.

MS Victoria.

Den hvite stolen.

Det er en drøm vi har. Å knytte ledene i Norge sammen. Det er fint med drømmer, men for at enkelte drømmer skal bli virkelighet er man nødt til å jobbe litt. Så vi drar på befaring for å sjekke det ut. Vi skal ta kanalbåten fra Skien til Dalen og derfra gå en sidegrein som kommer inn på Røldalsleden i Hyllandfoss rett før Åmot.

Virvlende refleksjoner.

Skotfoss kirke.

For å nå båten er vi nødt til å legge inn en overnatting i Skien. Før vi sjekker inn tar vi en tur til Kapittelberget for å se på Kryptkirken der. Eivind er uenig, dette er en Mikaelskirke. Dette er kirker viet til erkeengelen Mikael og var ofte lagt i huler eller berg, for det var der at han skulle kjempe mot Satan, som ofte tok form som en orm eller drage. På veien dit gikk vi inn på Vest-Telemark Museum for å se på de gamle bygningene med alle sine ufortalte historier. Om kvelden drypper det utenfor, mens vi sitter under tak og slapper av med enkel, men god mat og drikke.

Gjennom Løveid sluse.

Mikaelshulen ved Norsjø.

Tilbake til Telemarkskanalen. Kanalen sto ferdig i 1892 og ble med det en sammenhengende vannvei fra kysten til indre Telemark. Som pilegrimene benytter seg av gamle ferdselsveier som knytter verden sammen, knyttet kanalen by og bygd i Vest-Telemark sammen med verden. For en pilegrim er det jo føttene som er viktig, og for mange er det å ta en båt et brudd på de uskrevne reglene (selv om det syndes i hopetall på dette), men eksempler på pilegrimsferder på vann finnes det flere av i verden. På sikt er det jo og mulig å drømme om en pilegrimsled som går ved siden av kanalen, som kanskje og går innom de forskjellige stoppestedene til kanalbåtene, med mulighet for å gå hele veien eller gå deler og ta båt andre deler.

Ulefoss sluse.

Gjennom kanalen mot Vrangfoss sluse.

Fra Skien til Dalen er det 105km på vannveien. For å løfte båten opp de 72 meterne som høydeforskjellen består av er det anlagt 8 sluseanlegg som tilsammen består av 18 slusekammer. Det største av dem er ved Vrangfoss, med sine 5 slusekammer og løftehøyde på 23m, det tar rundt 45 minutter å komme seg gjennom slusen. De forskjellige slusene er Skien (0-5moh), Løveid (5-15.3moh), Ulefoss (15.3-26moh), Eidsfoss (26-36moh), Vrangfoss (36-59moh), Lunde (59-62moh), Kjeldal (62-65moh) og Hogga (65-72moh). Hele turen tar rundt 10 og en halv time. Utenom kanalene går båten over Flåvatn, Kviteseidvatnet og Bandak,

Kongemerket i berget ved Vrangfoss sluse.

Vrangfoss sluse.

Å reise med kanalbåten er en bedagelig reise, der en kan sitte stille og nyte landskapet som sakte skifter karakter ettersom båten sakte beveger seg fremover. I starten med et kulturlandskap rundt seg, så stiger fjellene etterhvert høyere til værs på hver sin side. Innimellom ligger sidene på kanalen tett innpå båten, andre ganger vider den seg ut, over vannene ligger kantene i horisontene. Langs hele reisen ser man gamle, og nye, gårder og plasser ved siden av kanalen. Noen har historie, andre har det ikke.

Slusene åpnes, Vrangfoss sluse.

Gjennom kuøyet.

Over Norsjø passerer man forbi Mikaelshulen, vi har vært borti Mikaelskirker før, men hulen som er tydelig fra vannet skal i sin tid ha vært utstyrt som en kirke med forhall, skip, kor og alter. Den har vært et viktig valfartssted for pilegrimer, og det har vært holdt messer her også etter katolsk tid. Den er 20 meter dyp, sju meter bred og tre meter høy i åpningen.

MS Henrik Ibsen.

Slusen fylles.

Fascinerende er det å se kanalbåten passere gjennom slusene. Se slusedørene lukke seg igjen bak båten og åpningene i slusedørene åpne seg og slippe vannet flommende ut. Noen ganger dannes det regnbuer der solstrålene bryter det fossende vannet. Vannet pisker deg lett i ansiktet. Å føle båten stige opp inne i slusekammeret (eller synke ned hvis du reiser motsatt vei), og så se slusedøren foran åpne seg sakte og føle båten gli videre til neste sluse, eller ut.

Glad gjeng på kanalbåttur, meg, Gry og Eivind.

Fin skogsbilvei langsmed kanalen, her går det muligens en pilegrimsled en gang i tiden?

De to båtene alternerer (ettersom hva jeg har forstått) på å kjøre opp og ned, så hvilken av MS Victoria eller MS Henrik Ibsen du ønsker å kjøre med avhenger av hvilken dag du kan. Båtene møtes halvveis rett ovenfor Lunde sluse. For folk som da ikke ønsker å kjøre hele veien opp, er det da mulig å gå av ved Lunde og bytte til båten som kommer nedover igjen (eventuelt oppover), da får man og med seg slusene begge veier. MS Victoria er den eldste av de to båtene, fra 1882, MS Henrik Ibsen er fra 1907.

Utsikt fra styrhuset.

På besøk på broen.

Ved siden av vannet ser vi nydelige stier og skogsbilveier, hvor vi ser for oss pilegrimer som vandrer, kanskje går de et stykke langs disse skjønne omgivelsene, før de stiger ombord på båten og tar den videre. Eller de går videre. Største problemet ligger mot slutten, der fjellsidene reiser seg opp fra Bandak på begge sider. Skal man gå, vil det bli en krevende, men sikkert belønnende tur.

Underveis på turen.

Kuer i vannet.

Turen går innom Kviteseid, hvor det er livlig på brygga. Herfra går det også en sidegrein opp til Røldalsleden, som kommer inn på den ved Brunkeberg. Båten snur, passerer igjen den lille havfruen ute i sundet, mens brovokteren venter tålmodig på at båten kan passere igjen så han snu broen tilbake til sin opprinnelige posisjon.

Steile fjellsider over gårder.

Over Kviteseidvatnet.

I starten var det et fint vær, lettere overskyet med blå himmel og sol synlig gjennom mindre og større åpninger. Nå tetnes det til på himmelen, skyene siger inn i takt med båten. Mellom Kviteseidvatnet og Bandak driver det tåkeskyer over vannet. Det er trollsk, akkurat som en reise inn i et sagarike skal være. Et lett regn begynner å falle fra himmelen. Vi ser opp på de bratte fjellsidene, her og der ligger det små koier.

Mot Sundkil bro.

Kviteseid.

Vi ankommer Dalen. Turen har vært strålende og anbefales. Det å sitte og få hvilepuls mens man ser ut på flott natur som passerer forbi. En annen slags pilegrimsreise for sjelen, og av og til trenger føttene hvile de og. Telemark har kanskje ikke de spektakulære og spisse fjelltoppene som Jotunheimen har, men det har sine egne karakteristiske fjell, mektige på sin egen måte.

Dis på vannet.

Trollsk stemning i Strauman.

I Dalen ligger Dalen Hotell, et kråkeslott og ornamentert bygning. Gammel og ærverdig, men vi skal ikke bo her, selv om vi skulle ønske det når vi se dragehodene som vokter over gjestene. Vi har leid en hytte på Buøya Camping. Vi rekker en liten tur i bygda før vi returnerer til vårt Dalen Hotell i veldig miniatyr. Gry er matsjef og disker opp med en god thai kyllinggryte. Ute begynner det å regne mer, vi kan sitte ute på den lille terrassen og nyte maten mens regnet trommer på gresset og på taket som sørger for at vi sitter tørre og gode. Godt selskap etter en lang og flott tur på kanalbåtene opp fra Skien.

Foran gamle Dalen Hotell, meg, Gry og Eivind.

Kveld i campinghytta på Buøya.