mandag 28. september 2015

(The Lycian Way) Dag 15: Boğazcık - Kaleköy

Lengde: 20.0 (246.4km), tid brukt: 8:11 (99:26).
Høyde (start / slutt / høyeste): 301moh / 22moh / 405moh.
Vær: Klar og blå himmel.


Melike har allerede gått når jeg står opp om morgenen, hun liker å begynne å gå når det er mørkt. Noe jeg og likte veldig godt når jeg gikk Caminoen, av uvisse grunner så har jeg ikke vært så opptatt av det på mine senere vandringer. Muligens fordi jeg ikke ønsker å gå glipp av noe. Her nede kanskje av en helt annen grunn, det å gå feil i mørket. Stimerkingen her nede er dårlig fra før, så i mørket vil det ikke bli noe lettere.

Apollonia. Ruinene er på vei inn i glemselen, på toppen av Kale Tepesi gror ruinene igjen, som dette amfiteateret.

Uansett, så er det en lett vandring jeg ser fram til idag. Varmen er kanskje det største hinderet. Hvor langt ruten vil ta meg idag vet jeg ikke. Kort unna Boğazcık ligger Kale Tepesi, en topp som i utgangspunktet virker litt unnselig. Den er der, men man legger ikke så mye merke til den likevel (som kanskje er årsaken til at den er navngitt som Kale Tepesi i guideboken, men Asar Tepe på kartet). Så er det heller ikke toppen som er interessant, men det som finnes på toppen av den. Ruinene av Apollonia.

Ruinene av en kirke i Apollonia.

Å klatre opp på toppen og komme til ruinene er nesten som å vandre gjennom en jungel og komme til ruinene av en forlatt by på vei til å bli gjenerobret av naturen. Hvor sporene av en gammel sivilisasjon forsvinner i vegetasjonen. De gamle bygningene og gravene er overgrodd og det er litt tungvint å bevege seg blant dem. Assosiasjonen til det å finne en tapt by (selv om det jo såklart ikke er det) gjør det tøft å gå her, men samtidig er det og litt trist å se at ruinene har blitt overlatt til seg selv for å forfalle. De mest interessante restene jeg så var det igjengrodde teateret, en diger sisterne i bakken med et buet tak og det som sto igjen av kirken.

Stien snor seg på et steinete og tørt underlag blant trær mellom Boğazcık og Aperlae.

Området rundt har ikke forandret seg mye fra igår. Bakken er tørr og steinete, det er likevel ikke lite vegetasjon. Gårsdagen var preget av å gå fra bukt til bukt, denne dagen preges av å gå fra ruin til ruin virker det som. Etter Apollonia kommer Aperlae, der førstnevnte har grodd igjen på toppen av en ås, har Aperlae synket ned i vannet. Det første møtet med ruinene er nok en stor sisterne som ikke lengre har et tak og danner et stort gapende sår på bakken. I mørket ville man ikke sett de to utropstegnene som er tegnet på en stein rett før, og knapt nok hullet.

Ruinene av en gammel sisterne danner en fallgruve ved Aperlae. Hullet var fylt med vann. Havner man nedi der vil man ha problemer med å komme seg opp igjen.

Innerst i bukta ved Aperlae ligger Purple House / Hiker's Inn, lenger enn hit har ikke Melike og de to tyske damene kommet, så er også stedet en fredelig oase. Det hadde helt klart vært et alternativ å gått til Ufakdere istedet for Kaş og så derfra hit. Det bøtes på med en lengre pause og den obligatoriske svømmeturen. Jeg burde kanskje ha svømmet lengre ut, for slik å svømme over ruinene som ligger nedsunket i vannet. Jeg bivåner stort sett ruinene på avstand denne gangen.

To hunder hadde bestemt seg for å gjøre seg til venns med de to tyske damene, og nå lå de slitne ved siden av dem. Er man ikke i så god form er kanskje ikke det å henge seg på to vandrere den beste idéen, men hva vet vel en hund om det. Melike er en som tar vandringen med stor ro og har bestemt seg for å bli.

I Purple House ved Aperlae, Melike og de to tyske damene tar seg en pause i varmen.

Ut fra Purple House er det noen gedigne stimerker som møter meg, tydelig et verk av noen som vil lede vandrere til sitt sted (det er en annen kafé på den andre siden av halvøyen), problemet er at den offisielle merkingen er fjernet av samme grunn. Jeg har noen problemer med å finne den rette ruta, men klarer til slutt å finne fram, nesten ikke en dag uten å gå (litt) feil. Ruten er igjen i samme stil som før, tørt, men det må ha vært gress her. Det er rester av det over alt, om våren er det nok vesentlig grønnere her. Skilpadder haster seg sakte videre.

Aperlae, store deler av ruinene ligger under vann. Legg merke til graven som ligger halvt under vann til høyre.

Craig, Mike og Chris hadde sagt at Ûçağız var et hyggelig sted og anbefalte et opphold der. Når jeg ankommer stedet er det forsåvidt ikke så vanskelig å forstå det, det lille tettstedet virker hyggelig, men jeg føler likevel for å fortsette å gå. Det er helt stille på stedet når jeg er der, og det er bare meg å se av gjester, jeg sitter alene på en restaurant. Jeg har unnet meg en øl i varmen, samt noen gode ostesigaretter (sigara böreği, veldig godt).

En gammel sisterne / brønn gror igjen på en stor slette mellom Aperlae og Ûçağız.

Ûçağız ligger der Teimiussa lå i gamle dager og ut av tettstedet passerer ruten på en grusvei ovenfor ruinene. Det er likevel ikke veldig langt videre jeg har tenkt meg, på den ene odden som lukker av havnen til Ûçağız ligger ruinene av Simena, nedenfor det igjen ligger Kaleköy. Fra veien kan jeg se flagget blafre i vinden innenfor de karakteristiske murene til det gamle fortet. En seilbåt ligger med slagside inne i bukten der stien til Kaleköy tar av fra den Lykiske Veien.

Fra havnen i Ûçağız.

I den lille landsbyen er det og relativt stille, selv om det er enkelte turister her for å se på Simena. Stedet skal ha flere gjestehus, men jeg finner ikke ett eneste ett. Inntil jeg tilfeldig spør etter det i en restaurant, som viser seg å være akkurat det og. Kekova Sahil Pansiyon som er noe dyrere enn vanlig, men av en veldig god standard. Når jeg tar meg et bad utenfor gjestehuset forstår jeg hvorfor jeg ikke fant noe først, alle skiltene er rettet mot sjøen. Det er tross alt derfra kundene stort sett kommer fra.

På vei fra Ûçağız mot Kaleköy, som ligger bak ruinene av Simena som man kan se til venstre i bildet (lite rødt flagg markerer lokasjonen til det gamle fortet).

Simena markerte siste ruin for dagen, fra toppen er det en flott utsikt over området. På andre siden av sundet ligger Kekova med sine sunkne byer, inne i bukta ligger Ûçağız. Murene på fortet har ett meget distinkt brystvern, inne i fortet er det bitte lite teater hugget ut i stein. Det kostet en liten sum å komme inn, men når jeg følger en sti ut av ruinene viser det seg at jeg kommer ned til den andre enden av landsbyen, hvor det ikke er noen billettbod.

Utsikt mot Kaleköy, Kekova og sundet imellom fra ruinene av Simena.

Mens kvelden senker seg over sundet sitter jeg på en liten plattform ute i vannet og spiser middag. Jeg har bestilt meg tyrkiske kjøttkaker, köfte, som smaker godt. Tankene mine begynner nå å bli opptatt av den tre dager lange fjellturen mellom Demre / Myra og Finike, hvor det ikke er noen steder å overnatte eller å få mat. Det er i seg selv ikke noe problem, det som bekymrer er at det er så tørt og folk jeg har snakket med sier at det nok ikke er noe vann tilgjengelig underveis. Jeg er nødt til å lage meg en plan for den turen.

<- BoğazcıkSura ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar