Tilety-dalen til Karakol Gorge

Den tredje dagen på fjellet i Kirgisistan tok oss over det første høye passet på turen, Tilety-passet på en 3700 moh høyde. Turen startet i Tilety-dalen og startet på oppstigningen mot passet med engang, ved starten var vi på en 3000 moh. Vi skulle gå til Karakol Gorge, en tur på 15 kilometer hvor vi ender nede på 2550 moh. Overnatting i teltleir ikke så langt unna et hvilested for nomadefolket i området.

Siden dette var første høye passet på turen, var det også nå jeg først tenkte på om jeg tålte høyden. Det gikk uten problemer, vi gikk i et rolig og godt tempo. Nå var ikke dette passet like høyt oppe som visse andre steder i verden, men det var høyt nok til at man kunne merke høyden.

Vel framme ved Karakol Gorge lå teltleiren oppe og vi fikk god middag servert i middagsteltet. Ingen vedovns-varmet dusj her, så jeg måtte ut og vaske meg i en kald elv. Det rant en elv rett ved teltleiren, men den var ganske så stri og var helt gråhvit pga all sanden den brakte med seg (jeg vasket meg ikke i den elven).

Vi startet oppstigningen mot Tilety-passet med engang fra teltleiren. I starten var fjellsiden grønn og frodig, men etter hvert måtte vegetasjonen selv her gi tapt. Fint vær var det også i starten av turen.

Stimerkene i fjellene i Kirgisistan er utformet som røde piler, med et lite mellomrom mellom 'pilspissen' på pilen og 'pilpinnen'. På bildet ser vi ryggen til Håkon som passerer et stimerke på vei opp mot Tilety-passet.

Høyt beiter dem. Vi passerte en flokk beitende hester på vår oppstigning. De gikk fritt rundt uafektert av oss når vi passerte dem. Bakerst i bildet er en av bærerne på vei til å passere oss med en vesentlig tyngre bør enn det vi bar.

Her har vegetasjonen gitt tapt for gråfjellet, gruppen er på vei mot Tilety-passet som kan sees i bakgrunnen. Vi passerte over passet i bunnen av den u-formede ryggen.

Tilety-passet på omtrent 3700 moh. På tidspunktet bildet ble tatt var allerede de fleste av bærerne kommet opp til passet og gått videre, det står to bærere på passet og speider tilbake.

Utsikt fra Tilety-passet ned mot Tilety-dalen som vi kom fra. Turen opp til passet gikk fint for alle. Fin utsikt fra passet, men det hadde begynt å komme litt skyer så den beste utsikten fikk vi ikke.

Fjellguiden på toppen av passet, de er ikke like godt utstyrt som det vi er.

Etter å ha gått over passet bar det nedover, og vi kom tilbake til vegetasjonen igjen. De grønne og frodige fjellsiden ønsket oss velkommen på vei ned til Karakol Gorge.

Spisse fjelltopper i horisonten. I retning av denne toppen lå det litt ovenfor oss en liten teltleir, muligens klatrere som er ute for å bestige fjellene i området (eller kanskje nettopp denne toppen).

Vi har tilbakelagt Tilety-passet, som her kan sees helt i bakgrunnen av bildet omtrent midt i.

Gruppen på vei ned mot Karakol Gorge og teltleiren der. Det har skyet over og vi fikk litt regn i løpet av kvelden.

Kjentmannsmerket: Mørkganga - Mørkgånga og Kjerraten I Åsa Ved Hjulhus Nr 9

Jeg er på Oslo Bussterminal og jeg har akkurat nådd bussen til Hønefoss. Og det er jeg glad for, da slipper jeg å måtte vente en time til neste buss går. Bussen den tar meg ikke helt til Hønefoss, men til Sundvollen og så bærer det opp den bratte stien opp mot Kleivstua. Det vil si, ikke hele veien opp, for jeg tar av på stien som går over Nordkleiva. Og for de som ikke har gjettet det, så er jeg altså på vei inn i Krokskogen.

På vei opp i lia knirker det fra trærne som beveger seg sakte i takt med vinden, som om de nesten vil snakke med meg der jeg går og ser opp mot trekronene som troner over meg. Etter å ha krysset veien som går opp mot Kleivstua går stien over til å være mer elv enn en sti. Men om det er vått på bakken, er det lite tegn til regn selv om det er lett overskyet og noen gråe skyer som driver over himmelen.

Mørkganga - Mørkgånga.

På veien passerer jeg der SIS Radiostasjon Ermelin opererte under krigen ved Bukkehøgda, før de måtte flykte fra Gestapo til Sverige. Nå er det stille og fredfylt på Retthella. Det er nok en god del radiosignaler i luften her, men neppe av den sorten som de sendte under krigen. Ruten min går på stien som tar meg langs kanten av åsryggen som går ovenfor østsiden av Steinsfjorden, i retning Mørkganga som er mitt første mål for dagen. Dette er en flott rute hvor en passerer flere steder med flott utsikt over Tyrifjorden, Steinsfjorden og Ringerike.

Utsikt over Steinsfjorden og Ringerike fra Mørkganga.

Et sted der man får en spesiell utsikt over Steinsfjorden og Ringerike er Mørkganga, dette er en kløft som er 2-3 meter bred og hvor det er 20-30 meter høye vegger på hver sin side. I kløften går det en sti ned til fjorden, det er festet en vaier som følger den stien, det er bratt nedover. Og denne severdigheten er belønnet med en post i heftet (forståelig nok), jeg stempler i boken og går ut på kanten av kløften. Utsikten over Ringerike er som sagt upåklagelig, i det fjerne ser jeg Norefjell som allerede har fått et snølag på seg.

Jeg hadde tenkt å muligens innta lunsj her ved Mørkganga, men en gjeng ungdommer skal rappellere ned kløften og de lager en god del lyd. Det blir istedet til at jeg finner meg en fin rasteplass ved Migartjernet, noe magen er fornøyd med for den har protestert en god del den siste timen. En liten øy ligger rett utenfor rasteplassen jeg sitter på og en rekke med steiner ligger plassert til slik at man kan steingå over til den lille øyen. Over tjernet speiles høstfargene på trærne seg i vannkanten.

Rasteplassen ved Migartjernet, med den lille øyen og 'steinbroen' ut til den.

Veien går videre mot Damtjern, jeg dropper å ta turen opp på Gyrihaugen av tidsmessige årsaker. Etter å ha gjort mitt på Damtjern skal jeg tilbake til Sundvollen og det er et lite stykke å gå. Derfor blir det også veien jeg følger etter å ha kommet ned fra stien forbi Gyrihaugsætra. Litt kjedeligere, men det går nok fortere.

I det fjerne kunne jeg ofte se et snødekt Norefjell.

Oppe ved Damtjern går jeg nedenfor demningen og følger så rørgaten nedover, denne rørgaten er lagt på på rullebanetraséen til Kjerraten i Åsa. Dette var et tømmertransportsystem som ble brukt til å frakte tømmer opp fra Steinsfjorden og Åsa til Nordmarksplatået. Hele det teknologiske vidunderet var på 3900 meter og med en høydeforskjell på 389 meter. Tre timer brukte tømmeret omtrent på å bli dratt opp lia fra Åsa. Alt drevet av vannhjul. Ganske så imponerende. Og med denne posten har jeg tatt 40 poster, gullmerke med andre ord (men det er ikke så viktig).

Jeg vender så om og setter kursen tilbake i retning Sundvollen, planen er å gå skogsveien tilbake. Tar likevel stien over Klantefjellet, men etter å kommet ned på veien igjen rett ved der jeg kom ned fra Gyrihaugen på, så bærer det videre på veien. Det går radigere på veien, og det begynner å le mot kvelden. Det føles uansett godt å gå her i frisk luft, med lyden av trærne som beveger seg sakte frem og tilbake i vinden i bakgrunnen. Jeg har gått lenge da jeg går rundt Bukkehøgda og nærmer meg Retthella igjen, det har begynt å mørkne.

Kjerraten i Åsa ved hjulhus nr 9

Når jeg har kommer til Kleivstua har det blitt mørkt for lengst og jeg kan se lyset fra veien som bukter seg langt der nede og fra vinduene i husene rundt. Et kikk på klokka og jeg ser at jeg muligens kan nå bussen tilbake til Oslo fra Sundvollen, men da må jeg ned Krokkleiva ganske raskt. Bommer jeg, må jeg vente på Sundvollen i to timer til neste buss går. Kan bli kjedelig. Kjedelig blir det ikke nedover, for jeg veksler mellom å gå raskt og småløpe nedover den bratte stien i det lille lyset fra hodelykten min. Mens sekundene og minuttene tikker imot meg. Vel nede, blir det til at jeg tar beina fatt og løper siste strekningen til bussen (svett er jeg uansett fra før, så det plager meg ikke). Jeg rekker akkurat bussen, og er godt fornøyd der jeg sitter og puster ut mens svetten damper av meg.

Jety-Oguz til Tilety-dalen

Andre dag i Tien Shan fjellene, vi har overnattet i Jety-Oguz dalen i yurta-telt. Denne etappen var på 14 kilometer, startet på 2250 moh og når vi ankom Tilety-dalen nedenfor Tilety-passet, som var dagens mål, lå vi på en 3000 moh. I Tilety-dalen var det overnatting i to-manns telt. Disse var slått opp når vi kom, i tillegg til et stort middagstelt, så mye 'luksus' på turen.

Turen gikk gjennom et frodig fjellandskap hvor vi passerte flere typiske kirgisiske setere, ofte av type yurta-telt eller små hytter. Landskapet minner mye om norsk fjellandskap, men er selvsagt mye høyere oppe. Det regnet mens vi spiste lunsj, så den ble inntatt i ly av en liten skog. Det var en ellers en ganske så rolig etappe.

Fjellene der vi gikk var grønne og frodige, og fjellandskapet hadde mange likheter med den norske fjellheimen.

Et eksempel på en liten kirgisisk seter som vi passerte på den andre dagen. Bonden sto og fulgte med oss der vi passerte.

I den andre dagen på fjellturen gikk vi mye i frodig natur, fjellsidene var grønne på hver vår side. Likevel gikk vi på høyde med og høyere enn de høyeste fjellene her hjemme.

Vi passerte en liten seter hvor to unge kirgisiske gutter hjalp til med seterdriften. På bildet sitter den ene gutten og yster, mens den andre gutten måtte passe på en hund når vi passerte. Hunden, ble vi fortalt, kunne være aggresiv mot fremmede.

Den innerste delen av Tilety-dalen, vi ser snøkledte topper som troner innerst i dalen. Nesten innerst i dalen lå teltleiren vi skulle til, nedenfor Tilety-passet som vi skulle passere dagen etterpå. Mektig flott og vakkert.

Ingen helårsbru ala Turistforeningen på ruten her, Tilety-elven ble krysset på tømmer-stokker.

Etter at vi kom fram til teltleiren tok jeg meg en liten tur alene lengre inn i dalen. Lengre inn blir det brattere der elven kommer ned fra fjellene før den renner videre ned Tilety-dalen. Tok meg en tur opp i åsen for å få en utsikt over dalen vi hadde gått i.

Det begynte å regne mens jeg var på vei tilbake til leiren, noe som førte til at vi ble belønnet med en kirgisisk regnbue over teltleiren.

Mørke skyer over teltleiren på ettermiddagen.

Vi samlet oss ute om kvelden, men det var en kjølig kveld. På skiltet sto det en melding om å holde leiren ryddig: "Please do not leave the garbage. Keep this place clean! Thank you."

Kjentmannsmerket: Jettegryta I Grytebråteåsen og Trekkflåten Ved Svartoren

Høsten er i emming og gul- og rød-fargene som preger skogen i denne årstiden ligger rett under overflaten og venter på å komme fram for fullt. Det er to kjentmannsposter i Sørmarka og jeg har reist til Siggerud for å finne den ene av dem. Og for å finne en post i den sørlige delen av Østmarka.

Jettegryta i Grytebråteåsen.

Etter å ha gått av bussen bærer det rett opp i lia gjennom kratt, busker og lyng. Det tar ikke lang tid før jeg finner posten og er med det nesten allerede ferdig med Sørmarka. Det ble bare et kort møte med denne marka. Her jeg står har jettene vært på ferd og laget et hull i fjellet. Med andre ord en jettegryte. Denne var opprinnelig en og halv meter dyp ca, men en kalv fant det for godt å falle oppi den og for å sikre videre ulykker ble gryta fylt med stein. En meter mindre gryte er resultatet.

Resten av den lille tiden jeg befinner meg i Sørmarka på bruker jeg på å gå litt på måfå i skogen øst for jettegryten, med en nogenlunde peiling i retning stien mot Krokhol. Ut av Sørmarka og inn i Østmarka. Det skjer ved Krokhol Golfklubb og mens jeg går forbi banene / greenene venter jeg nesten å høre 'fore' og at en liten hvit ball, som jeg ikke ser, kommer farende imot meg. Jeg forlater greenen uten en hole-in-one og beveger meg oppover mot Tømmerås.

Utsikt fra Tømmerås, man skal kunne se Store Færder i sør fra utsikten på en dag med godt vær.

På Tømmerås er det en flott utsikt vestover. På gode dager kan man se Gaustatoppen i det fjerne herfra, 313 moh oppe. Dette var også en kjentmannspost fra forrige hefte (06-08, nå har akkurat heftet for 10-12 blitt sluppet så forrige og forrige), men selve posten er nå tatt ned.

Trekkflåten ved Svartoren.

Ved Svartoren er det laget en trekkflåte for å komme over vannet, dette er neste post jeg skal til og jeg må bruke flåten for å komme til selve posten. Denne ble laget istedet for kloppene som ble bygget der før. I heftet står det at kloppene ble laget for at orienteringsløp kunne benytte begge sider av Svartoren, om trekkflåten benyttes nå under løp vet jeg ikke. Men det må være kjedelig å stå i kø for å komme over, siden flåten bare er beregnet på tre personer om gangen. Artig er det å bruke den ihvertfall. Den går derimot ikke helt inntil kanten på østsiden, så man må passe på å ikke sparke for hardt i fra når man går i land slik at man ikke havner i vannet.

Et myrlendt vann rett ved Skjelbreia.

Jeg hadde tenkt å spise lunsj ved flåten, men en guttegjeng har slått opp telt rett ved, så det blir til at jeg går litt tilbake og finner en annen og roligere plass. Ved slutten av lunsjen faller det noen få dråper regn fra himmelen. Opprinnelig hadde jeg tenkt å gå videre i retning Mortensrud eller Skullerud for å ta t-banen hjemover derfra, men siden jeg kom seint igang så legger jeg om planen. Av tidsmessige årsaker tenker jeg da og gå ned til Sværsvann og ta buss til Oslo derfra. Fra Skjelbreia går jeg videre i retning Eriksvann og så over Griseputten og til Sandbakken. Jeg droppet også å gå innom Grisemøkkmåsan, som også var en post fra forrige hefte. Tanken var å gjøre det, men den passerte jeg faktisk forrige gang jeg var i Østmarka, så da ble det heller å gå en rute jeg ikke hadde gått før.

Selv om det var tanken om å sette føttene i Sørmarka som dro meg dit i første omgang, ble det likevel ikke mye tid jeg befant meg der. Det ble ellers en kort, men ikke så verst tur i Østmarka.

Høsten titter fram sitt fargesprakende ansikt ved Svartoren.

Chon-Kyzylsuu til Jety-Oguz

Utgangspunktet vårt for fjellturen var Chon-Kyzylsuu kløften på 2200 moh. Vi beveget oss da inn i Tien Shan fjellene som dekker 100 000 kvadratkilometer, unødvendig å si at vi bare befant oss i en liten del av fjellområdet. Målet for første dagens etappe var blomsterdalen Jety-Oguz, dette er et navn som går igjen i området. Jety-Oguz betyr De Sju Oksene og spiller på et gammelt kirgisisk sagn. I tillegg til å navngi dalen vi gikk til er det også navnet på de karakteristiske røde sandsteins klippene i området vi passerte på veien til Chon-Kyzylsuu kløften.

Turen var på ca 9 kilometer og startet på 2200 moh og endte på 2250 moh, høyeste punkt på turen var på 2800 moh (Jety-Oguz passet). I Jety-Oguz dalen overnattet vi i en yurta camp, som er store filttelt.

Turen gikk i et frodig terreng hele veien, selv såpass høyt oppe. Når vi spiste lunsj så befant vi oss høyere enn Galdhøpiggen, men likevel satt vi midt blant vegetasjon og trær. Kirgisistan ligger nærmere ekvator og derfor er tregrensen høyere enn i hjemlige trakter.

Vi startet turen i Chon-Kyzylsuu kløften på 2200 moh. Dit hadde vi blitt kjørt med buss fra gjestehuset i Tamga, en tur på 7 mil.

Det høyeste punktet på første dagen var Jety-Oguz passet på 2800 moh. Fortsatt var det vegetasjon, ulikt de høyeste fjellene her oppe i nord. Her gikk det gjetere og passet på dyrene som beitet.

En kirgisisk gjeter med den tradisjonelle kalpak hatten.

Utsikt fra Jety-Oguz passet mot blomsterdalen med samme navn. Det hadde akkurat regnet og fra den andre siden av fjellet hadde vi hørt noen kraftige torden knall.

På veien passerte vi en camp hvor turister kunne få holde en jaktfalk på armen. Jeg lot meg likevel 'lure', turist som jeg var og måtte prøve. Artig var det uansett, jeg kunne kjenne de kraftige klørne selv med beskyttelse på.

Her slapper Einar og Kirsten av utenfor yurta-teltet. Framme ved yurta campen ble vi servert vannmelon, forfriskende og godt.

Dusje fikk vi også gjøre når vi kom fram. Dusjen var ovnsfyrt som varmet opp vann fra elven som rant ved siden av campen (Jety-Oguz) og var faktisk den beste dusjen jeg hadde i løpet av turen. Han som var ansvarlig for dusjen var forøvrig veldig stolt av den (og med rette).

Yurta telt, er et stort filttelt ofte brukt av nomader.

Vi ble servert typisk kirgisistansk middag i et eget yurta-telt.

Et tilbakeblikk på fjellturen i Kirgisistan sommeren 2008

I sommeren 2008 var jeg med på en fellestur i regi av Turistforeningen til Kirgisistan, denne turen har jeg lenge hatt lyst til å skrive noen ord om. Kirgisistan er ikke akkurat det landet vi vet mest eller hører om her i Norge, med et unntak av de interne stridighetene som oppsto i landet tidligere i år. Et uvanlig land å reise til, men veldig spennende.

Det Kirgisiske flagget.

Kirgisistan er et lite fjelland inneklemt mellom Kina, Kasakhstan, Tadsjikistan og Usbekistan. Landområdet er på 199,900 kvadratkilometer og har en befolkning på ca 5.5 millioner innbyggere. Hovedstaden og største by heter Bishkek. Hoveddelen av turen var en fjelltur i det storslåtte fjellområdet som heter Tien Shan, 'Himmel-fjellene', men det var også lagt opp til kulturopplevelser i andre deler av landet og da spesielt rundt Issyk-Kul.

Kart over Kirgisistan.

I denne 'lille' serien med tilbakeblikk på turen vil jeg presentere de seks dagene som vi gikk i fjellet og så fortelle litt om opplevelsene i Kirgisistan etterpå. Man sier at bilder sier mer enn tusen ord, så hovedsaklig vil jeg presentere turene med bilder, men jeg vil og prøve å fortelle litt om turene i tillegg. Turen varte fra 17. juli til 30. juli.

Første delen av turen gikk hovedsaklig med til å reise til utgangspunktet for fjellturen. For å komme til Kirgisistan reiste vi med fly til Bishkek, med mellomlanding i Moskva. I Bishkek ble det et kort opphold på et hotell i byen (Hotell Asia Mountains) for å få noen få timer på øyet før vi satte oss på en buss som skulle bringe oss til innsjøen Issyk-Kul og landsbyen Tamga. Issyk-Kul er den nest største fjell innsjøen i verden etter Lake Titicaca, som ligger i Sør-Amerika. I Tamga overnattet vi på et veldig hyggelig privat gjestehus.

På veien til Issyk-Kul stoppet vi ved denne kirgisiske kafeen, inne var det ganske så spartansk møblert. Litt sånn som man ser for seg steder som ligger øde til. Utenfor var det en mobil lege vogn utplassert på grunn av de mange trafikk ulykkene på veiene.

Sydsiden av Issyk-Kul, innsjøen er verdens nest største fjell innsjø og er 182 kilometer lang og dekker et område på 6,236 kvadratkilometer.

Regnbue over fjellene sett fra Tamga, en liten landsby hvor vi overnattet den andre natten i Kirgisistan på et hyggelig privat gjestehus.

Gjestehuset i Tamga vi overnattet i, typiske kirgisiske hus.

På veien til fjellturen stoppet vi på et marked i en liten by vi passerte.

Jeg hadde en fantastisk fin tur og opplevelse på mitt opphold i Kirgisistan. I tillegg var jeg heldig med de andre deltagerne på turen, for de var en hyggelig og fin gjeng.

Troll I Eske (09.09.10): The American

Ekstra troll i eske i anledning åpent hus på Filmens Hus / Cinemateket. Og gratis. Får vi så valuta for pengene vi ikke har gitt?

Vi blir servert Anton Corbijn sin andre film, The American. Corbijn, som jo mest er kjent for sine fotografier av artister (U2, Depeche Mode) og musikk-videoer, debuterte som film-regissør med Control som også ble vist på troll i eske når den kom. En film jeg ikke var overvettes begeistret for, selv om det var en grei film.

The American.

Har så Corbijn fått mer kontroll på film mediet? I The American tas vi med til Dalarne, Sverige, og vi møter Jack (George Clooney) idet en jobb er i ferd med å gå galt. Jack må ligge lavt en stund, og reiser til en liten søvnig by i Italia. Men når snikmorderen påtar seg et lite oppdrag til, stikker han hodet litt for langt ut.

Det Corbijn først og fremst har kontroll på, er det visuelle. Filmen ser unektelig bra ut, der kommer hans fortid til sin rett. Så ser du The American vil du se mange flotte bilder. Rent historie messig så er det vesentlig mindre driv. Under filmen ble jeg til tider sittende å vente litt mye på at det skulle bli mer fart i katt-og-mus plottet i filmen. Kjedelig er ordet, men visuellt lekkert.

Mer bakgårdssalg...

...og denne gang var det blant annet Pax, Oktober og Spartacus forlag som hadde bakggårdssalg. Bakgårdssalgtid. Så etter å ha snirklet og trengt meg gjennom mengden som snuste blant bøkene på hyllene endte jeg opp med et litt magrere utbytte enn etter Tronsmo. Mer bevisst denne gangen, jeg har opparbeidet meg en bunke med bøker som jeg må pløye igjennom.

Men det magre utbyttet kan man vel nok bare si å gjelde antallet. Fra hyllene fikk jeg lagt mine klamme hender på Noe Til Besvær av Mark Haddon (30kr), Blindepilen Og Den Sovende Kvinnen av Haruki Murakami (innbundet, 50kr), og Opphav av Amin Maalouf (innbundet, 40kr).

Ikke så galt det.

Troll I Eske (05.09.10): Submarino

Opp av esken denne gangen kommer det som mange mener er den danske regissøren Thomas Vinterberg sin tilbakekomst til form. Han slo igjennom med sin andre film, Festen, og gjorde med det det vanskelig for seg selv, hvordan toppe sitt eget mesterverk. Nå er han tilbake med Submarino, som mange mener er Vinterberg tilbake på sporet igjen etter noen heller mislykkede filmer. Dette var omtrent det vi fikk vite av hint til hvilken film vi skulle få se, bortsett fra navn såklart.

Nå har ikke jeg sett Vinterberg sine såkalte mindre vellykkede filmer, men hadde lyst til å se En Helt Kommer Hjem når den gikk på norske kinoer. Ble ikke noe av. Festen har jeg såklart sett og kan så Submarino sammenlignes med den? Ikke helt. Men fortvil ikke, det er en god film. Om enn mørkere i stilen enn Festen, selv om en ikke kan kalle Festen for en akkurat lystig film heller. Der trer derimot de mørke understrømmene fram først mot slutten av filmen, i Submarino er det lite lystig musikk hele veien.

Submarino.

Nesten som en web-of-life film følger vi i Submarino Nick og hans lillebror. Oppveksten var preget av en alkoholisert mor og at deres nyfødte lillebror døde mens de passet han. Hopp fremover i tid og vi møter brødrene som voksne. Nick har akkurat sluppet ut av fengsel, bor på et hospits og tilbringer stort sett tiden sin med å drikke, trene styrke og sporadisk sosial omgang med andre mennesker. Lillebroren derimot har en sønn, Martin, og ting hadde kanskje sett lyst ut hadde det ikke vært for at han i tillegg til å være far, også er narkotika misbruker. Brødrene har ikke sett hverandre på lenge, men når moren dør og etterlater dem en sum penger blir det et kort gjensyn. Av hensyn til sønnen, Martin, gir Nick lillebroren hele morsarven, men det som er et håp i hverdagen fører bare til en kortvarig lykke. God dansk sosial-realisme, og betydelig bedre enn den belgiske.

Skuespillet er solid filmen igjennom og det er en sterk og god historie. Likevel flyter ikke filmen hele veien gjennom, og enkelte scener i filmen forløper ikke like godt. En god film, men i klasse med Festen er den ikke. Tittelen på filmen ble for meg et mysterium, uten at filmen lider for det av den grunn. Kan trygt ses.