En snarvisitt innom Filmfest Oslo

En ny filmfestival har dukket opp i Oslo, fra før har vi jo Film Fra Sør og Oslo Internasjonale Film Festival. Nemlig Filmfest Oslo. På plakaten lover de 50 filmer fordelt på 5 kinoer over 5 dager. I motsetning til de andre filmfestivalene så fokuserer Filmfesten hovedsaklig på førpremierer på filmer som kommer på normal kinodistribusjon.

Dessverre ble min tid til rådighet for å gripe fatt på programmet for kort, så jeg måtte nøye meg med en snarvisitt innom festivalen. Da er det jo en fordel at mesteparten av filmene vil komme på kino senere uansett.

Take Shelter.

Mitt korte stunt ble innledet med filmen Take Shelter av Jeff Nichols. Her følger vi Curtis (Michael Shannon) som etter å oppleve flere og flere apokalyptiske drømmer som føles mer virkelige enn bare å være drømmer, går igang med å bygge et underjordisk tornado-tilfluktsrom. Etterhvert som drømmene blir mer og mer virkelige, skyver Curtis fra seg sine nærmeste. Uten å miste fokus for de mellom-menneskelige relasjonene, danner dette bakteppet for en film som beveger seg mot thriller-kategorien. Ikke gå i dekning når denne filmen kommer på kinoene, en veldig god film.

Neste film, og siste, under filmfesten ble Miss Bala av Gerardo Naranja. Den forrige filmen til Gerardo Naranja var jeg ikke videre begeistret for, ikke dårlig men bare midt på treet. Likevel, denne så interessant ut, så jeg lot tvilen komme den til gode. Og for å si det med engang, denne var definitivt bedre enn I'm Gonna Explode, til tross for at den ble noe langdryg. Laura har et ønske om å vinne den lokale missekonkurransen, men tilfeldighetene får det til at hun havner midt i narkokrigen mellom en kriminell gjeng og narkotika-politiet. Når den kriminelle gjengen ønsker å bruke hennes deltagelse i missekonkurransen må hun ta et valg. Filmen tegner et brutalt blikk på dagens situasjon i Mexico.

Miss Bala.

Kort og godt, det var min lille snarvisitt innom Filmfest Oslo. To gode filmer, skulle gjerne sett mer. Som Bruno Dumont sin Outside Satan. Martin Scorsese sin Hugo Cabret er også selvskreven, men den vil nok gå lenge på plakaten. Iron Sky skal også sees. Kanskje det blir mer filmer på meg på neste års filmfest i hovedstaden.

Fra Grua til Kjelsås på blankslipt føre

Med Kong Vinter på tjuvperm er det lite utsikt til silkeføre. Og en må spørre seg om man har gjort et godt valg, spesielt når alle andre går i motsatt retning enn jeg etter å ha gått av toget på Grua. De velger å gå tilbake gjennom Nordmarka, jeg har satt mine øyne på Romeriksåsene.

Ved Snellingen.
En enslig skiløper soler seg i hytteveggen. Flott vær på turen over Romeriksåsene.

Sist jeg var her med ski på beina kom jeg farene nedover mot Grua over knallharde og oppharvede spor, nå går jeg oppover på ingen spor i det hele tatt. En solid dose rød swix klistret under skia, jeg nekter plent å smøre med klister ennå, sta som jeg er. På den måten tar det ihvertfall en god dose tålmodighet (som jeg ikke alltid lykkes like godt med) og mange tunge stavtak før jeg er oppe ved Snellingen.

Men endelig oppe så åpner det seg en drømmeverden. En kan nesten se meg som et lite barn foran en godtepose, bare at godteposen er byttet ut med et nytt område å gå på ski i. Jeg elsker å oppleve nye områder. Det eneste jeg ikke liker i posen derimot, er skiføret. Og det kan jeg ikke gjøre noe mer. Glemmer det, og nyter heller det flotte været, det er jo påske (vel, det føles sånn ut).

En nysgjerrigper på tur.
Nedenfor Høgbrenna kom jeg forbi et utsiktstårn brukt til jakt, jeg bare måtte klatre opp.

Jeg har brukt lang tid siden jeg startet fra Grua til jeg suser ned til Råsjøstua og kan sette meg i solveggen med en varm vaffel og noe å drikke på. Ute er det helt nydelig nå og den følelsen deler jeg med flere rundt stua. Men det er langt igjen og jeg må videre, så da bærer det opp bakkene mot Hakkimhøgda. Ned igjen mot Hakkim er det flott utsikt i retning Varingskollen, isen på Damsortungen lyser opp mot meg der nede fra. Ved Storøyungen har jeg bare vært i de varmere årstider, nå ligger isen over vannet.

Ved Bekkestua blir det en kort rast hvor jeg smører kroppen med litt mer mat, skiene kan jeg ikke smøre. Jeg har gått tom for smøring. Armene kommer til å få kjørt seg. Ikke i starten, det er flotte stakeforhold og det går fort gjennom den flotte strekningen mellom Bekkestua og Spikertjernhytta forbi Årstadvangen. Jeg suser forbi en tidligere besøkt kjentmannspost. Fra Spikertjernhytta går det bratt nedover. Bratt, såpeglatt og hardt. Nede i Spenningsby øker spenningen, her møter jeg det som man frykter mest i dette været.

Utsikt fra Hakkimhøgda.

For i Nittedal er det nesten tilnærmet førefall. Bygdeløypa eller 'Nittedal på langs' som den kalles er det bare antikke ruiner igjen av for å si det litt drøyt. Den går over jorder med mye av jordene stikkende opp av sporet, ellers bare hardpakket snø nesten uten synlige spor. Forøvrig gjennom et fint kulturlandskap og solen gir flotte farger over dalen når jeg sliter meg ned gjennom løypa. Lettelsen er derfor stor når jeg endelig ankommer Slattum og kan si meg ferdig med denne delen av turen. Jeg hufser litt når jeg setter meg ned ved Slattum skole for å spise litt igjen.

Nydelig vær og flotte forhold ved Langmyra.

Blankslipt er det opp lysløypa fra Slattum og inn i Lillomarka. Lysene tennes på min vei, mørket senker seg over meg og Lillomarka. Det er klar himmel og stjerneklart. Månen skinner ned på meg der jeg skøyter opp bakkene mot Linderudkollen, her har ikke snøen blitt skrapt bort og blankpolert. Fra Slattum har jeg fulgt lysløypa og den tar meg helt ned til Kjelsås og turens ende. En beskrivelse av ruten jeg har fulgt kan leses om her.

Fine farger i Nittedal, men sporene i bygdeløypa var heller antikke.

En flott tur over Romeriksåsene i ett litt for tidlig påskevær. Tross gruff i Nittedal tror jeg at jeg valgte rett idag. I sporene har det vært klisterføre, selv skulle jeg heller hatt klisterhjerne.

Russland for hundre år siden fanget i farger

I årene 1909 til 1912 gjennomførte Sergei Mikhailovich Prokudin-Gorskii en fotografisk reise rundt i Russland. Resultatet ble en samling av bilder som overrasker seerne den dag i dag.

Portrett av en armensk kvinne i nærheten av Artvin (nå Tyrkia) i 1910.

Prokudin-Gorskii sin metode var å bruke et spesialbygd kamera som han tok tre raske svart-hvit bilder i rekkefølge med, med henholdvis rød, grønn og blå filtere på. Etterpå satte han sammen de tre bildene til et bilde for å få en tilnærmet farge gjengivelse. Ikke mindre enn imponerende med tanke på at det er over 100 år siden. Fremgangsmåten Prokudin-Gorskii brukte kan leses om her. Merk at han presenterte bildene ved å projektere de tre svart-hvit bildene sammen via en spesial prosjektor.

St. Nicholas katedralen i Mozhaisk.

Flere bilder og informasjon om Sergei Mikhailovich Prokudin-Gorskii kan sees og leses om her:

Russia in color, a century ago
The Prokudin-Gorskii collection
The empire that was Russia

På 'topptur' i marka

På tur søndagen etter at et fantastisk trist mildvær slo inn over Oslo lørdagen. Det slo ut på føret, hardt og skarpt. Perfekt utgangspunkt for en 'topptur' i Nordmarka, vel, ikke helt. Nå skal det vel sies at i konkurranse med vest og nord kommer ordet topptur til kort her nede. Utsikt får man likevel.

Utsikt fra Kikuttoppen.

Fra Movatn gikk det oppover og oppover, og så suste man over Trehørningen og Helgeren før man ankom en tettpakket Kikutstue. Fra der startet man på første 'topp', Kikuttoppen. Som jo ikke er så veldig høy, men siden alt annet er så flatt så ser man jo bra uansett. På Bjørnsjøen går det skiløpere på tvers av vannet til og fra Kikutstua, fra her oppe ser de ut som en flokk med maur på vandring.

På vei ned fra Kikuttoppen.

Opp mot Heikampen kunne man se hva som ville møte en på vei ned igjen, hardpakket snø og is i trange og bratte spor. Utsikten derimot er upåklagelig, denne gang åpner landskapet seg mot vest. Tar seg tid til å nyte synet og få en liten pust i bakken før man setter fart på nedfarten. Som byr på nok problemer, full guffe over nesten is og lite muligheter til å bremse kontrollerbart. Nede ved Finnerud er all smørning skrubbet av.

Utsikt fra Heikampen.

På t-banen ned fra Frognerseteren går solen ned bak åsene i vest og bader denne åssiden i lys. Men det er nok i den retningen solen går ned nå jeg bør dra for en ekte topptur.

Troll I Eske (05.02.12): This Must Be The Place

En smått absurd film det her, Sean Penn som gother i ren The Cure drakt på jakt etter en nazi kriminell. Ikke helt rollen vi typisk forbinder skuespilleren fra The Thin Red Line, 21 Grams, Dead Man Walking og U Turn med, eller regissøren av Into The Wild.

This Must Be The Place.

For meg var det en film som sto som et klart valg av denne månedens troll i eske, nemlig The Artist av Michel Hazanavicius. En film som fyller alle krav til å kunne danne en typisk troll i eske film. Så ble den også nevnt i innledningen til filmen, men det ble jo da tydelig at det ikke var den vi skulle få se. Istedet ble det This Must Be The Place av Paolo Sorrentino (kjent for Il Divo).

Cheyenne, uten i stand til å legge fra seg at to fans av bandet hans tok selvmord basert på en av låtene hans, reiser tilbake til statene til sin fars begravelse. Dette blir opptakten til en underfundig reise gjennom USA på jakt etter en vakt som ydmyket faren i Auschwitz.

Underfundig og artig, men noe av underfundigheten må nok kanskje sies å ta litt av brodden av den litt mer seriøse undertonen som danner grunnlaget for filmen. Det lagt til side, en fin film om det å ha vokset opp uten egentlig å ha blitt voksen. Og det er morsomt å se Sean Penn slentre rundt som en tro kopi av Robert Smith, selv om det føles noe absurd ved synet.

Nordmarka servert på et fat av kuldegrader

Det var meldt kalde grader og flotte forhold ute, vinteren har gått inn i sin kaldeste periode med temperaturer ned mot -37.5 grader som foreløpige rekord (riktignok ikke i Oslo-området). Bare en ting å gjøre, komme seg ut og kjenne frostrøyken fryse i halsen.

Og der sitter jeg, en ensom skiløper på bussen opp Maridalen tidlig om morgenen. Jeg slippes av på Skar, nesten tomt på parkeringsplassen. De første solstrålene kommer fram på vei opp mot Øyungen, på vannet en enslig isfisker. Det er kjølig, har kledd på meg litt mer enn vanlig. Men det var da like så kaldt, om enn ikke mer, ifjor?

Solstrålene viser seg for første gang på vei opp mot Øyungen fra Skar.

Farer over Kalvsjøen, jeg kjenner lukten av vaffel over vannet. Gørjahytta har hivd ut sitt sedvanlige agn og jeg sluker det rått, vaffel med brunost og jordbærsyltetøy. Det beit på første forsøk. Catch and release, jeg slipper ut igjen og fortsetter videre over Glotjernene. Målerstokken viste -21.5 grader. Ved krysset ovenfor Delebekken har himmelen en eiendommelig blå farge, vakkert.

Mer grått over Trehørningen og Kroksund, og ved Mago har ingen gått omtrent. På ett punkt må jeg kjøre opp løypen selv, vasser i snø. Velger å gå utenom Daltjuvmana, bare for å ha gjort det og, går langs vestsiden av Store Daltjuven. Revurderer planene, dropper Gjerdingen, den får ligge i fred, forblåst og kald denne gang.

Kalvsjøen, lukten av vaffler i det fjerne.

Lukten av vaffel driver over Branntjernhøgda, nå er det Sandvikshytta som prøver fiskelykken på sultne langrennsløpere. Jeg biter ikke på kroken, men lar meg likevel lure inn. Kommer i snakk med noen damer som skal overnatte på Katnosdammen. Livet er fullt av tilfeldigheter, de overnattet på Katnosdammen ifjor også. De erindret at det var en løper på langtur som var en kort tur innom da, og det høres unektelig ut som at det var meg på denne turen. Måtte bare beklage at jeg ikke kunne komme på besøk denne gangen, hadde andre planer.

Ved krysset ovenfor Delebekken, fra her bærer det nedover mot Trehørningen.

Himmelen har blitt mye dusere hvitt, men det gjør at de røde bygningene på Finnstad skiller seg fint ut mot bakgrunnen. Tråkler meg ned mot Spålen over Finnvatnet og Spålshøgda. Ingen på vannet. Farer videre forbi Butleren og Langli, som et spøkelse på traséen som blir fullt av entusiastiske løpere neste helg da Holmenkollmarsjen går av stabelen.

På vei mot Finnstad.

Kjenner jeg er sliten når jeg går den seige løypen mellom Heikampen og Glåmene, der som Almaas lurer på hvor er. Så er det heller ikke noen løype i starten der heller, bare en oppkjørt skogsvei med et snødekke. Mørket har ankommet, en grå og dus vegg. Det snør og. Inne på autostradaen ned fra Kikutstua kimter jeg en annen skiløper i det fjerne, i lyset fra en hodelykt som glimrer i mørket.

Mitt eget lille beskjedne lys får det til å glinse i snøfnugg nedover mot Ullevålseter før lysene fra lysløypa sluker det. Så bærer det ned til Sognsvann og til enden på denne visen. Der var jeg nede, nå er den over.

Over Spålshøgda ned mot Spålen forbi trær kledt i vinterdrakt.