(The Lycian Way) Dag 17: Sura - Myra

Lengde: 11.0 (276.9km), tid brukt: 3:59 (110:06).
Høyde (start / slutt / høyeste): 187moh / 17moh / 514moh.
Vær: Fint vær om morgenen, regn og tordenvær utover dagen.

Natten blir som ventet varm, jeg ligger rett oppå liggeunderlaget og lytter i løpet av natten på lyden av regndråper mot duken. Siden jeg vasket klærne mine igår og de henger ute til tørk, må jeg en rask tur ut i mørket for å hente dem. Det blir likevel ikke mye til regn og om morgenen har blå himmel fordrevet det meste av det som var av skyer om natten. Som jeg gleder meg til temperaturen synker såpass at det blir levelig å sove skikkelig i teltet, jeg savner det.

På vei opp fra Sura, Andriake og Çayağzı-stranden ved sjøen.

Planen min for den kommende fjellvandringen er nå klar. Å bære med seg all det vann man trenger for tre dager ser jeg for meg at blir alt for tungt. Når jeg ser på kartet så ser jeg at ruten passerer en liten landsby, Belören, som det går en vei opp til fra Demre. Min plan er å gå dit idag og så komme meg ned igjen via veien, for så å komme meg opp igjen imorgen med vann for to dager. Det blir tungt, men burde gå. En kan si at jeg nesten kjøper meg ut av problemet.

Ved Gürses, utsikt ned mot dalen jeg har klatret opp fra.

For å komme tilbake til stikrysset ved Sura velger jeg og å ta taxi. Fra start av er det bare å begynne å bruke musklene i beina, det går bratt oppover kløften ovenfor veien. Utsikten bakover er bra i starten og så lukker den seg bak meg når jeg kommer lenger opp. Og med den borte er det heller ikke mye spennende på denne delen av ruta. Merkingen tar som før ferie en gang i løpet av vandringen og jeg bruker mye tid og krefter på å finne den igjen, det er nok av stier å velge mellom.

Geiter overalt, ved en liten gård etter Gürses.

Til slutt fører de hvite og røde stripene meg opp til en vei, Gürses ligger rett nedenfor, et skilt angir 7km til Myra. Hvor jeg er samsvarer ikke med beskrivelsen i guideboken, skiltet peker mot høyre, boken peker mot venstre. Kartet er litt utydelig, men jeg er og litt det og i tankene mine. Ihvertfall skal stien i henhold til boken ta av fra veien igjen etter 100 meter til venstre, som sagt, skiltet peker mot høyre. Jeg går de hundre meterne og mer og det er ingen merking å se. Helomvending.

Ruinene av borgen ved Myra. Demre med sine drivhus i lavlandet nedenfor.

Etter en pause i en liten kiosk i Gürses tar ruten av fra veien og følger en grusvei forbi noen drivhus (som det ikke er få av her). Det er en ting jeg ikke har hatt lyst til å møte her nede og det er akkurat hva jeg gjør her. Det er mange løshunder i Tyrkia, noe som er et problem for dem, og en god del av dem kan være aggressive. Plutselig står jeg ansikt til ansikt med en hund som er alt annet enn rolig, det lyser ut av øynene på den. I tillegg så er det nok en gang ingen tegn til stimerkingen og jo mer jeg prøver å finne ut hvor ruten går, jo mer aggressiv blir hunden.

Det er langt fra en trivelig opplevelse. Den begynner å flekke tenner og for meg så virker det som at den kan komme til å angripe når som helst. Til slutt bestemmer jeg meg for at jeg må vise den hvem som er sjefen, selv om jeg på det her punktet såklart ikke er hundre prosent sikker. Så jeg samler kraft i lungene mine og brøler alt hva jeg har mot den. Min uvanlige aggressivitet fører delvis frem, hunden løper og gjemmer seg, men så fort jeg fortsetter videre kommer den fram igjen.

Mørke skyer på vei ned fra fjellene. Til venstre i bildet ser man der ruten går opp mot Belören.

Jeg gir opp stien, går tilbake og tar veien istedet, jeg kan ikke holde den aggressive hunden i sjakk samtidig som jeg leter etter ruten. Noen hårnålssvinger senere dukker ruten opp igjen rett ved siden av veien. Jeg tror ikke jeg har gått glipp av mye på min lille omvei.

Det går fra vondt til verre. Ned mot Myra går ruten gjennom det verste tornekrattet, av typen maquis som man finner rundt Middelhavet, jeg noensinne har gått i. Stien er overgrodd av og forsvinner i krattet, noe som følger til at jeg ofte går feil og må brøyte meg vei tilbake igjen. Etter å ha kuttet meg til blods her og der, så tar jeg endelig til fornuft og zipper på meg buksebena. I retning Belören er det bekmørkt. Jeg har det ikke artig for øyeblikket.

Ruinene av Myra sett fra borgen ovenfor.

Å si at jeg har hatt en bra vandring idag vil være en løgn, det kan trygt sies at dette har vært den verste dagen på turen min så langt. Likevel så er det å komme ned til ruinene av borgen til Myra ett plaster på såret (mulig jeg hadde trengt noen ekte plaster på beina og). Borgen ligger på toppen av en ås rett ovenfor Demre, fra murene kan jeg se omtrent rett ned på ruinene av selve Myra. Amfiteateret i Myra er vitterlig imponerende. Takene på alle drivhusene rundt Demre lyser hvitt imot meg, men bak meg er det nå langt fra lyst. Mørke skyer driver fort nedover fra fjellene.

Nede i ruinene i Myra, amfiteateret bak og ovenfor ruinene av borgen under de mørke skyene.

Ned fra borgen er det heldigvis slutt på tornekrattet og stien går på en grei sti på stein. Vel nede skremmer jeg opp en skilpadde som løper det den kan vekk fra meg, jeg setter kursen mot Myra og lar meg velvillig bli omringet av turister. Lisa, Tobias, Sasha og Alice er i ruinene. Besøket mitt der blir derfor av den korte sorten, jeg slår følge med dem istedet. Regnet ankommer i det vi forlater fortiden til Myra.

Myra nekropolis, graver hugget ut av fjellsiden.

Fra Demre tar Sasha og Alice en buss til Antalya, Tobias og Lisa returnerer til Andriake. Når jeg ser mot det mørke skyhavet som ligger over fjellene jeg har kurs mot, og med vandringen så langt i bakhodet tar jeg en kjapp avgjørelse om å droppe å gå videre. Demre har jeg som kjent blitt advart mot å overnatte i og jeg ønsker ikke å overnatte i teltet mitt for å unngå at det blir vått. Jeg bestemmer meg for å dra til Kaş, hadde først tenkt å reise til Ûçağız, men det er for lang tid til den neste bussen dit går. Det buldrer fra himmelen.

På bussen til Kaş, en vegg av regn over Demre.

Etter dagens vandring føles det merkverdig godt bare å sitte og se på utsikten fra bussvinduet. Regnet kommer med full styrke idet bussen kjører ovenfor Demre, en synlig vegg som forflytter seg over drivhusene. I Kaş er det klar og blå himmel. Jeg tar inn på samme gjestehus som sist. Spiser middag på Blue House, nydelig mat, men jeg føler jeg ikke helt hører til klientellet her.

Solnedgang i Kaş.

For en dag. Jeg er glad jeg kom unna hunden uten store problemer, selv om det er fullt mulig at situasjonen virket verre enn den kanskje var. Ved å se på kartet så burde jeg nok ha kunne forstått hvor jeg kunne ha kommet inn på ruten som er beskrevet i guideboken, likevel burde det være tydeligere merket på stien hvor den nye og gamle ruten skilte lag.

<- SuraBelören ->

(The Lycian Way) Dag 16: Kaleköy - Sura

Lengde: 19.5 (265.9km), tid brukt: 6:41 (106:07).
Høyde (start / slutt / høyeste): 22moh / 187moh / 187moh.
Vær: Fint vær, noen skyer.

En ny fin dag er på trappene, bak Kekova i øst stiger solen uhindret opp på himmelen. Jeg spiser frokosten ute på plattformen foran gjestehuset, og selv som jeg savner litt grovere brød har jeg nå blitt godt vant med den tyrkiske frokosten (som jeg nå bestiller uten tomat og oliven). Høydepunktet om morgenen er likevel ikke soloppgangen, den fine utsikten fra frokostbordet eller den gode frokosten i seg selv. Det er at en stor caretta caretta skilpadde svømmer rett forbi meg der jeg sitter, det er ett av disse små magiske øyeblikkene som møter en. Unektelig litt fristende å kaste av seg klærne og hoppe uti for å kunne svømme ved siden av den, men jeg skal ikke gjøre det, av forskjellige årsaker.

En caretta caretta skilpadde svømmer forbi meg mens jeg spiser frokost i Kaleköy.

Jeg er på vei til å pakke sammen sakene mine for å fortsette å gå da Melike ankommer Kaleköy, sjøveien. En anelse humoristisk er det. Og det snur litt opp ned på planene mine, eller rettere sagt utsetter dem. Med Melikes ankomst blir det til at jeg takker ja til tilbudet fra eieren av gjestehuset om å se på den sunkne byen ved Kekova, av den grunn at vi da kan dele på kostnaden. Jeg var opprinnelig fristet, men hadde valgt å ikke gå for det.

Vi kjøres ut i en mindre båt, dette gir oss en liten fordel over de større operatørene som bruker dertil større båter, vi kan komme nærmere land og ruinene. Fra båten kan vi se trappetrinn som leder ned i vannet, rester av bygninger og murverk som ligger under vann. På land kan vi se konturene av hus som raste sammen under ett av jordskjelvene mellom år 140 og 600 som førte til at kysten her sank i havet. Og selv om det bare er en kort båttur, så føles det som ett greit avbrekk fra all vandringen. På vei tilbake kjører vi forbi det som var en gammel vindmølle, nå bare et lite skjær i sjøen omtrent.

Ruinene av en sunken by ved Kekova.

Melike blir igjen i Kaleköy og overtar sikkert mitt rom på gjestehuset. Ut fra landsbyen møter jeg på Sasha og Alice rett nedenfor Simena, som idag hadde startet fra Ûçağız, vi slår følge videre. Dagen går rett fra det våte element og tilbake til det tørre, sprukne landskapet jeg har blitt kjent med i de senere dagene. Her er det så tørt at ruten er synlig som en enda tørrere strek på bakken. Litt bortenfor stien ligger det en tvilling-borg til Simena, gjenkjennelig på det karakteristiske brystvernet.

Kaleköy med Simena sett fra sjøen.

Det er et litt absurd mønster i stedene man kommer til langs denne delen av ruten. Etter Kaş har man skiftet omtrent mellom annenhver gang et 'straight' sted (Boğazcık, Ûçağız) og så et litt alternativt sted (Ufakdere, Purple House). Nå kommer vi til et tredje 'alternativt' sted, Smuggler's Inn / Pirate Bar. Vi møtes av en gjeng med unge og trøtte folk som tydelig akkurat har stått opp. Har nok vært litt fuktig her i natt, det lukter rom overalt, passende nok. Vi nøyer oss med ferskpresset appelsinjuice og litt daff cola.

Ruten går gjennom ett tørt og goldt landskap med noen merkverdige steinformasjoner.

Vi nærmer oss raskt Demre nå, de tre engelskmennene var ikke særdeles begeistret for den byen. Se ruinene av Myra sa dem, men hold deg unna selve byen, ikke overnatt der, der er det ingenting. Jeg går etterhvert fra Sasha og Alice, er raskere til fots enn dem. Rett før Çakıl Beach, en liten strand med hvite og runde stein, møter jeg på nok en tysker, Tobias. Som har mistet kameraet sitt på veien og er på vei tilbake for å prøve å finne det. Tror det hadde blitt krise om jeg hadde mistet kameraet, men mitt er såpass stort og tungt at det skal godt gjøres.

Pirate Bar i Smuggler's Inn, lukten av rom over alt.

Ved Çayağzı-stranden deler ruten seg i to, det vil si, det er litt vanskelig helt å forstå hva ruten egentlig gjør. Beskrivelsen er noe uklar. Jeg forstår uansett såpass mye at jeg kan her velge mellom å gå videre til Andriake og campingplassen der, hvor man kan følge veien til Demre og videre til ruten igjen gjennom byen (ikke merket), eller å ta av mot ruinene av Sura og fortsette videre mot Myra derfra. Det kompliseres videre at den ruten splittes igjen.

Sti langs sjøen.

Jeg tenker å gå videre mot Gürses som ligger etter Sura, men trenger å fylle på med mat og vann så legger turen bort til Andriake camping først. Inngangen til stranden (Çayağzı) går over nok en skrøpelig bro lik den ved Pydnai, men jeg er 'all in' for sånne artige krysninger (den er ikke så farlig heller). I Andriake camping er gleden stor når jeg møter igjen Hanna og Lisa. Et uventet møte. De hadde endt opp med å ta en buss til Kaş istedet for Kalkan, men problemene var ikke helt over for dem. Lisa sitt kne var ikke helt bra, uansett så er de ferdig med sin tur og slapper nå bare av.

Den vaklevorne broen ved inngangen til Çayağzı-stranden.

Med sulten stilnet og vann fylt på fortsetter jeg videre, som er tilbake igjen til den skrøpelige broen og stikrysset. Tobias, Sasha og Alice er på vei over sanden når jeg går. Turen opp fra Andriake er gledelig nok en opptur, en nydelig vandring med flott utsikt tilbake mot stranden og Andriake (som egentlig er navnet på ruinene som ligger ovenfor stranden), samt tilbake mot Kekova. Veimerkingen forsvinner på sedvanlig vis et stykke ut i klatringen opp og jeg lærer fort at tyrkerne er mer pragmatisk innstilt til det å følge ruter. En gjeter dirigerer meg i rett linje mot der stien vil gå senere, men det er litt mot sin hensikt. Jeg finner ruten igjen og kommer opp til en vei.

Ruten følger veien et stykke, til den tar av ved en bratt skråning. En rask titt på klokka og kartet gjør at jeg lar tanken om å gå til Gürses ligge, på den andre siden, er jeg ikke helt sikker på om ruten som er beskrevet i boken går dit heller. Ruinene av Sura ligger både langt nedenfor og i nærheten av veien kort unna. Det er en ganske så tøff utsikt, med ruinene i dalen nedenfor som leder ut mot stranden.

Utsikt tilbake mot Çayağzı-stranden og Andriake fra ruten opp mot Sura.

Sluttstreken for dagens vandring er satt, jeg bestemmer meg for å komme meg ned til Andriake camping igjen. Det betyr at natten tilbringes i teltet, men det er så mange jeg har blitt kjent med der nå at jeg ønsker å tilbringe kvelden med dem. Å komme dit uten å gå samme veien tilbake er litt mer krøkete. Det tar litt tid før jeg til slutt blir plukket opp av en dolmuş som setter meg av ved avkjørselen til stranden, derfra må jeg gå et stykke før jeg er tilbake ved campingplassen igjen. Og imorgen må jeg komme meg opp til stikrysset igjen, jeg gjør det ikke alltid lett for meg selv.

Utsikt ned mot ruinene av Sura og dalen som strekker seg ned mot Andriake og havet.

Godt da at kvelden blir veldig hyggelig og middagen som serveres er god (grillet köfte). Campingplassen er hyggelig, men det er litt mange løshunder her (de er dog ikke aggresive). Jeg må bytte litt på hvilket bord jeg sitter ved for å kunne snakke med alle sammen. Kvelden markerer for øvrig nok en litt typisk avskjed, det er siste natt på ruten for Sasha og Alice. Lisa og Hanna vil være her en natt til, men jeg vil jo fortsette videre igjen imorgen, alene igjen. Tobias skal videre, men er usikker på om det ikke blir en hviledag imorgen. Et merkverdig kjent mønster for meg her.

Solnedgang ved Andriake.

<- KaleköyMyra ->

(The Lycian Way) Dag 15: Boğazcık - Kaleköy

Lengde: 20.0 (246.4km), tid brukt: 8:11 (99:26).
Høyde (start / slutt / høyeste): 301moh / 22moh / 405moh.
Vær: Klar og blå himmel.

Melike har allerede gått når jeg står opp om morgenen, hun liker å begynne å gå når det er mørkt. Noe jeg og likte veldig godt når jeg gikk Caminoen, av uvisse grunner så har jeg ikke vært så opptatt av det på mine senere vandringer. Muligens fordi jeg ikke ønsker å gå glipp av noe. Her nede kanskje av en helt annen grunn, det å gå feil i mørket. Stimerkingen her nede er dårlig fra før, så i mørket vil det ikke bli noe lettere.

Apollonia. Ruinene er på vei inn i glemselen, på toppen av Kale Tepesi gror ruinene igjen, som dette amfiteateret.

Uansett, så er det en lett vandring jeg ser fram til idag. Varmen er kanskje det største hinderet. Hvor langt ruten vil ta meg idag vet jeg ikke. Kort unna Boğazcık ligger Kale Tepesi, en topp som i utgangspunktet virker litt unnselig. Den er der, men man legger ikke så mye merke til den likevel (som kanskje er årsaken til at den er navngitt som Kale Tepesi i guideboken, men Asar Tepe på kartet). Så er det heller ikke toppen som er interessant, men det som finnes på toppen av den. Ruinene av Apollonia.

Ruinene av en kirke i Apollonia.

Å klatre opp på toppen og komme til ruinene er nesten som å vandre gjennom en jungel og komme til ruinene av en forlatt by på vei til å bli gjenerobret av naturen. Hvor sporene av en gammel sivilisasjon forsvinner i vegetasjonen. De gamle bygningene og gravene er overgrodd og det er litt tungvint å bevege seg blant dem. Assosiasjonen til det å finne en tapt by (selv om det jo såklart ikke er det) gjør det tøft å gå her, men samtidig er det og litt trist å se at ruinene har blitt overlatt til seg selv for å forfalle. De mest interessante restene jeg så var det igjengrodde teateret, en diger sisterne i bakken med et buet tak og det som sto igjen av kirken.

Stien snor seg på et steinete og tørt underlag blant trær mellom Boğazcık og Aperlae.

Området rundt har ikke forandret seg mye fra igår. Bakken er tørr og steinete, det er likevel ikke lite vegetasjon. Gårsdagen var preget av å gå fra bukt til bukt, denne dagen preges av å gå fra ruin til ruin virker det som. Etter Apollonia kommer Aperlae, der førstnevnte har grodd igjen på toppen av en ås, har Aperlae synket ned i vannet. Det første møtet med ruinene er nok en stor sisterne som ikke lengre har et tak og danner et stort gapende sår på bakken. I mørket ville man ikke sett de to utropstegnene som er tegnet på en stein rett før, og knapt nok hullet.

Ruinene av en gammel sisterne danner en fallgruve ved Aperlae. Hullet var fylt med vann. Havner man nedi der vil man ha problemer med å komme seg opp igjen.

Innerst i bukta ved Aperlae ligger Purple House / Hiker's Inn, lenger enn hit har ikke Melike og de to tyske damene kommet, så er også stedet en fredelig oase. Det hadde helt klart vært et alternativ å gått til Ufakdere istedet for Kaş og så derfra hit. Det bøtes på med en lengre pause og den obligatoriske svømmeturen. Jeg burde kanskje ha svømmet lengre ut, for slik å svømme over ruinene som ligger nedsunket i vannet. Jeg bivåner stort sett ruinene på avstand denne gangen.

To hunder hadde bestemt seg for å gjøre seg til venns med de to tyske damene, og nå lå de slitne ved siden av dem. Er man ikke i så god form er kanskje ikke det å henge seg på to vandrere den beste idéen, men hva vet vel en hund om det. Melike er en som tar vandringen med stor ro og har bestemt seg for å bli.

I Purple House ved Aperlae, Melike og de to tyske damene tar seg en pause i varmen.

Ut fra Purple House er det noen gedigne stimerker som møter meg, tydelig et verk av noen som vil lede vandrere til sitt sted (det er en annen kafé på den andre siden av halvøyen), problemet er at den offisielle merkingen er fjernet av samme grunn. Jeg har noen problemer med å finne den rette ruta, men klarer til slutt å finne fram, nesten ikke en dag uten å gå (litt) feil. Ruten er igjen i samme stil som før, tørt, men det må ha vært gress her. Det er rester av det over alt, om våren er det nok vesentlig grønnere her. Skilpadder haster seg sakte videre.

Aperlae, store deler av ruinene ligger under vann. Legg merke til graven som ligger halvt under vann til høyre.

Craig, Mike og Chris hadde sagt at Ûçağız var et hyggelig sted og anbefalte et opphold der. Når jeg ankommer stedet er det forsåvidt ikke så vanskelig å forstå det, det lille tettstedet virker hyggelig, men jeg føler likevel for å fortsette å gå. Det er helt stille på stedet når jeg er der, og det er bare meg å se av gjester, jeg sitter alene på en restaurant. Jeg har unnet meg en øl i varmen, samt noen gode ostesigaretter (sigara böreği, veldig godt).

En gammel sisterne / brønn gror igjen på en stor slette mellom Aperlae og Ûçağız.

Ûçağız ligger der Teimiussa lå i gamle dager og ut av tettstedet passerer ruten på en grusvei ovenfor ruinene. Det er likevel ikke veldig langt videre jeg har tenkt meg, på den ene odden som lukker av havnen til Ûçağız ligger ruinene av Simena, nedenfor det igjen ligger Kaleköy. Fra veien kan jeg se flagget blafre i vinden innenfor de karakteristiske murene til det gamle fortet. En seilbåt ligger med slagside inne i bukten der stien til Kaleköy tar av fra den Lykiske Veien.

Fra havnen i Ûçağız.

I den lille landsbyen er det og relativt stille, selv om det er enkelte turister her for å se på Simena. Stedet skal ha flere gjestehus, men jeg finner ikke ett eneste ett. Inntil jeg tilfeldig spør etter det i en restaurant, som viser seg å være akkurat det og. Kekova Sahil Pansiyon som er noe dyrere enn vanlig, men av en veldig god standard. Når jeg tar meg et bad utenfor gjestehuset forstår jeg hvorfor jeg ikke fant noe først, alle skiltene er rettet mot sjøen. Det er tross alt derfra kundene stort sett kommer fra.

På vei fra Ûçağız mot Kaleköy, som ligger bak ruinene av Simena som man kan se til venstre i bildet (lite rødt flagg markerer lokasjonen til det gamle fortet).

Simena markerte siste ruin for dagen, fra toppen er det en flott utsikt over området. På andre siden av sundet ligger Kekova med sine sunkne byer, inne i bukta ligger Ûçağız. Murene på fortet har ett meget distinkt brystvern, inne i fortet er det bitte lite teater hugget ut i stein. Det kostet en liten sum å komme inn, men når jeg følger en sti ut av ruinene viser det seg at jeg kommer ned til den andre enden av landsbyen, hvor det ikke er noen billettbod.

Utsikt mot Kaleköy, Kekova og sundet imellom fra ruinene av Simena.

Mens kvelden senker seg over sundet sitter jeg på en liten plattform ute i vannet og spiser middag. Jeg har bestilt meg tyrkiske kjøttkaker, köfte, som smaker godt. Tankene mine begynner nå å bli opptatt av den tre dager lange fjellturen mellom Demre / Myra og Finike, hvor det ikke er noen steder å overnatte eller å få mat. Det er i seg selv ikke noe problem, det som bekymrer er at det er så tørt og folk jeg har snakket med sier at det nok ikke er noe vann tilgjengelig underveis. Jeg er nødt til å lage meg en plan for den turen.

<- BoğazcıkSura ->

(The Lycian Way) Dag 14: Kaş - Boğazcık

Lengde: 19.0 (226.4km), tid brukt: 7:37 (91:15).
Høyde (start / slutt / høyeste): 6moh / 301moh / 405moh.
Vær: Klar og blå himmel.

I så godt som alle bloggene om Likya Yolu jeg har lest, har man tatt minst en hviledag i Kaş. For meg ble gårsdagen en halv hviledag, så idag vil jeg videre. Det kommer til å bli en varm dag, det merket jeg allerede igår, da varmen steg betraktelig når vi kom ned. I henhold til guideboken burde jeg ta båten over til Limanağzı, det er ikke aktuelt.

Den greske øyen Castellorizon (Meis) som ligger utenfor Kaş. Det er en liten flyplass på øyen og den ligger så nær Tyrkia at jeg fikk velkommen til Hellas-melding på mobilen min.

På vei ut av Kaş går jeg blant turister klare for sine dagsturer, idet jeg er ute av byen er de ikke å se. I guideboken er neste etappe bare den korte turen til Limanağzı, to timer etter dens beregninger. Er det fordi forfatteren mener at det generelt er for langt til neste sted hvor det er muligheter for overnatting? Jeg blir ikke klokere av turen.

Nedstigning mot Limanağzı, turkis vann nedenfor.

Etter en snau time kommer jeg til det som boken i mine øyne nesten beskriver som en death defying experience (ok, smører litt tykt på her men). Jeg har blitt advart mot å gå denne ruten alene, i vått vær og med en stor ryggsekk. Jeg kan krysse av for at jeg er alene og igrunn at jeg bærer på en stor sekk. Været er derimot langt unna å være vått, over meg steker solen ubønnhørlig, blir det vått er det fordi jeg svetter.

Graver hogget ut i fjellet ved den bratte nedstigningen til Limanağzı.

Ned mot stranden går stien bratt ned, så på det punktet er jeg enig med guideboken, innimellom er det tau som man kan holde seg fast med. Jeg fant ikke noe behov for tauet. Klatringen ned er av typen enkel klyving, omtrent ikke klatring. Personlig mener jeg at man må vokte seg litt vel for å beskrive en rute som dette på det viset som guideboken gjør, det skremmer bort folk som nok sikkert ville kommet seg ned helt fint. Nedstigningen er langt unna det man møter på GR20 på Korsika blant annet, Cirque de la Solitude er av en helt annen grad, likevel gir boken inntrykk av dette. Jeg hadde ventet meg en utsatt klatring hvor jeg sto og halvt balanserte på vei nedover for å kunne få med meg sekken min.

På den andre siden så skal jeg ikke klage, jeg likte klatringen ned. Turkis vann rett nedenfor, historiske graver hogget ut i fjellsiden og litt artig klyving.

Mot Çoban Plajı går ruten på en smal hylle ovenfor vannet.

Det er et litt mer øde område ruten beveger seg inn i etter Limanağzı, vann skal man ikke stole på at man finner. Stien blir steinete og røff, buskene tørre, jorden rød. Fra bukt til bukt. På et punkt hører jeg plutselig lyden av bølger som slår mot klipper på innsiden av meg. Viser seg at jeg går på en liten naturlig bro. Under meg går havet inn under klippene, på innsiden kan jeg se ned i en dyp ravine, vannet spruter opp langs klippeveggene med små drønn. Videre går ruten på en tynn hylle over vannet, før den fortsetter over kranglete klipper mot Çoban Plajı.

Ufakdere, tidligere et utgravingssted for et skip fra bronsealderen, nå et overnattingssted og kafé.

I nesten hver bukt jeg kommer til ligger det en båt, alt fra yachter til ornamenterte seilbåter, det er populært å leie seg båt med mannskap her nede. I Ufakdere var det alt annet enn en moderne båt man fant, der gravde man ut et båtvrak fra bronsealderen. Om bord på skipet fant man amforaer (krukker) fylt med harpiks, barrer av kobber, tinn og blått glass, samt luksusvarer som strutse-eggeskall, elfenben, ibenholt, drikkebegre av bronse og kopper, perler av amber og glass. Skipet befinner seg ikke lengre her, det ligger (omtrent komplett) i et museum i Bodrum.

Deveçikaralan, en liten bukt. Ovenfor bukten lå det flere hus som var ulovlig bygget, nå jevnet med jorden av gravemaskiner.

Bygningene brukt under utgravingsarbeidet er nå gjort om til et overnattingssted og en kafé. Det blir en lengre pause her. Med unntak av regnskyllet på vei opp mot Bezirgan, og det kan vel knapt kalles for et bad, har jeg ikke fått tatt meg en svøm siden jeg var i Gelemiş. Det er på tide, vannet er avkjølende, selv om det ikke er kaldt.

Ved enden Üzüm Iskelesi, en enslig palme stikker opp av steinene, i bakgrunnen kan man se restene av det romerske tårnet på Dinek Tepe.

Sasha og Alice er ved Üzüm Iskelesi (drue-havnen), vi ser ut til å passere hverandre jevnt og trutt (ikke uvanlig på langdistanse-ruter). I motsetning til ryktene så er det en god vannkilde rett ved her, så de ser seg fornøyd med dagen og vil bli her. Jeg joiner dem for et bad før jeg fortsetter videre, mens Sasha får prøve fiskestangen til en lokal fisker.

En salamander ser ikke videre fornøyd ut med min tilstedeværelse.

Kysten med sin steinete sti forlates til slutt og jeg beveger meg innover i landet. På Dinek Tepe står restene av det romerske tårnet, bare tre av hjørnene holder stand. Vet et stiskille er det et kaos av stimerkinger, noen har gått til store lengder for markere at ruten fortsetter videre langs grusveien og ikke inn på en som leder vekk fra den. Det er malte kryss over alt. To tyske damer som har en pause ved siden av rydder opp i forvirringen og sier at ruten følger stien og ikke grusveien. Vinden har tatt seg opp og det er litt tak i den på det siste tørre strekket inn til Boğazcık.

Sisterne med en egen akvedukt til å samle opp vann i.

I Boğazcık sier jeg meg fornøyd med dagen. I Ali's House møter jeg igjen Melike. Hyggelig, men noe overraskende i mine øyne, til hun forteller at hun hadde droppet å gå ruten mellom Kalkan og Kaş. Jeg får lov til å slå opp teltet mitt i hagen for få tørket det, som fortsatt er vått etter gårsdagen morgen selv om jeg la det ut på rommet mitt på gjestehuset i Kaş. I vinden tørker teltet fort. De to tyske damene kommer også hit, de er og på der Lykischer Weg.

Ali's House i Boğazcık, hyggelig opphold med hyggelig gjester og verter.

Stedet er hyggelig. De er litt opptatt at det skal være rent her i motsetning til i Bezirgan, kanskje litt i overkant, men også i motsetning til i Bezirgan så har de Efes her. Jeg er fornøyd med dagen idag, men likevel er det noe som har manglet uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Etter Limanağzı var det fint, men ikke så veldig spennende, varmen får kanskje ta skylden for det. To uker har gått.

<- KaşKaleköy ->

(The Lycian Way) Dag 13: Gedikefe Ovası - Kaş

Lengde: 4.0 (207.4km), tid brukt: 2:03 (83:48).
Høyde (start / slutt / høyeste): 497moh / 6moh / 497moh.
Vær: Klar og blå himmel.

Natten ble ikke så halvgæren, men det ble ingen festnatt for søvnen heller. Det var lyder av dyr som løp forbi teltet i natten og, villgriser som gryntet. Om morgenen er teltene våre våte av kondens, mens sletten virker like knusktørr, alt vannet der har vel samlet seg på teltdukene.

Gedikefe Ovası, en stor og steinete slette.

Varde og sprukket jord på Gedikefe Ovası.

Jeg har bestemt meg for at jeg bare går til Kaş idag, som nesten bare er et steinkast unna. Først og fremst så står resten av den store sletten igjen foran oss. Stor, steinete, tørr, sprukket jord. Vi følger små varder på bakken, lagt igjen av andre vandrere, merking er det dårlig med. Mot slutten av sletten stikker et tre på litt merkverdig vis opp av bakken, viser seg at det vokser opp av et stort hull. Må ha vært en brønn en gang i tiden.

Utsikt ned mot Kaş og der ruten går videre mot Liman Agızı.

Sletten ender ut i et lite belte med vegetasjon, før klipper og stup brått befinner seg foran føttene våre. Utsikten er strålende, i omfang blant de beste på turen så langt, men nok ikke den fineste. Kaş i sin helhet ligger nedenfor oss. Den greske øyen Castellorizon ligger nå rett foran oss med det blå havet som bakteppe. Både jeg og Serkan er litt nedtrykte over at vi ikke gikk hit igår kveld, å sitte på kanten av klippene med et bål hadde vært fantastisk. Se ned på lysene fra Kaş. Dessverre så ville vi nok ikke ha rukket fram hit før solen hadde gått ned.

Ingenting å klage på når det gjelder utsikten fra klippene ovenfor Kaş, som ligger nedenfor. Castellorizon (Meis) lengre ute.

Fra klippene er det en bratt tur ned, byen ligger 500 meter nedenfor og mesteparten av nedstigningen går bare over en kilometer. Kryss og på tvers nedover går det. Det ser mer gøy ut å komme ned for paragliderne som glir over oss i luften, selv om ruten er god å gå på. På veien ned passerer ruten en ganske stor hule i fjellet.

Inne i en hule på vei ned mot Kaş.

Vegetasjon og klipper ovenfor Kaş, synlige hull i fjellet.

Nå er det bare fire dager siden jeg forlot Kalkan, men det er likevel en liten overgang å komme til Kaş. Mere folk, definitivt flere turister, og mere lyd. For Serkan så er dette slutten på hans tur, som startet i Kalkan. Han har enda noen dager igjen av sin ferie, fra her vil han ta en buss til Ismir. Før det tenker vi å finne noe å spise. Jeg smetter innom et gjestehus, Kuytu Köşe Pansiyon, for å sjekke om de har et ledig rom og kunne få slengt av meg sekken.

Gate i Kaş, detaljer fra gamle bygninger fortsatt synlige og ved treet står det en gammel sadelrygget sarkofag.

Valget av sted å spise på viser seg å ikke være så heldig. Serkan merker at magen slår seg vrang med engang, jeg slipper heldigvis unna. For å strø salt i såret viser det seg at det heller ikke er noen ledige plasser igjen på noen av bussene som går til Ismir. Istedet vil han ta en buss til Antalya og prøve å finne en buss derfra.

Inne i en stor grav som sto på en ås i byen.

Jeg møter igjen Sasha og Alice, som kunne fortelle meg at de hadde overnattet i Çukurbağ i ett gjestehus der (så det fantes ett likevel altså, som det og sto i guideboken). De ønsker ikke å stoppe her i Kaş og vil fortsette videre. Serkan går for å bade før han tar bussen og vi sier farvel. Og med det er jeg igjen alene.

Amfiteateret er fortsatt i god stand, i bakgrunnen klippene vi kom ned fra.

Kaş var en gang i tiden Antiphellos og havnen til Phellos. Den bratte stien vi kom ned til byen fra er beskrevet som bindeleddet mellom de to stedene og den eneste direkte ruten ut av Antiphellos, å frakte varer på den tiden må ha vært en tung affære. På en ås i byen står det en stor firkantet grav og en kort vei over åsen bringer en til ett hvitt amfiteater. Rett ved gjestehuset mitt står det en stor sadelrygget sarkofag, som er den mest fotograferte graven i byen.

Solen går ned bak åsene i vest, fra takterrassen på gjestehuset i Kaş.

Møtet med et yrende folkeliv blir heldigvis ikke så ille. Det er en hyggelig liten by, hvor det har skjedd en del omveltninger i de senere årene, men fortsatt kan man se bygninger og detaljer fra de gamle husene som byen bestod av. I likhet med gjestehuset i Kalkan har gjestehuset jeg valgte her (på måfå) også en hyggelig takterrasse man kan sitte og slappe av på. The Lycian Way har kommet ned fra fjellet til kysten og imorgen vil ruten følge den videre. Det betyr høyere temperaturer, men på samme tid muligheter for å kjøle seg ned i havet.


Serkan Aydın som jeg gikk med har laget denne videoen fra sin vandring, jeg gjør noen gjestespill i den.

<- Gedikefe OvasıBoğazcık ->