Høyde (start / slutt / høyeste): 17moh / 653moh / 765moh.
Vær: Pent vær med noen skyer.
Kilometrene på turen har blitt fordelt ganske så ujevnt de siste dagene, gårsdagen ble kort hovedsaklig grunnet dårlig vær, idag har jeg heller ikke en lang tur foran meg. Imorgen øker antall kilometer hvis alt går som det skal. Siden jeg befinner meg lengre unna der jeg skal gå fra idag enn det jeg skal gå, begynner jeg dagen med en busstur tilbake til Demre etter å ha spist frokost i Kaş.
Nesten tørt elveleie gjennom Demre-dalen. I bakgrunnen til høyre i bildet kan veien opp til Belören ses, Gavur Yolu som ruten går på er rett nedenfor litt mindre tydelig herfra.
Fra busstasjonen i Demre tar jeg taxi tilbake til stikrysset ved Myra. Jeg forhører meg om omtrent hvor mye det vil koste å ta taxi ned fra Belören og får som svar rundt 70 tyrkiske lira, noe over 210 kr med andre ord. Vann koster litt.
Dromedar med gjeter i en liten landsby nede i Demre-dalen.
Spennende kan det ikke kalles i starten, å vandre forbi slitte bygninger og hus. Ruten går opp Demre-dalen langsmed Demre Çay elven. Elveleiet er nesten tørt og det lille som er av vann er farget grått av sedimentene. Hunder bjeffer idet jeg går forbi, og etter gårsdagens møte må jeg innrømme at jeg er litt glad de er holdt i bånd. Mer artig er det å se en dromedar vandre forbi meg. Lengre oppe i dalen vet jeg at den ruten jeg egentlig prøvde å gå igår kommer ned, jeg lurer litt på om den omrutingen gjør den lykiske veien litt mer tungvinn. Det blir lengre mellom steder å ordne mat hvis man går den veien.
Opp mot Kutluca og Belören går ruten på Gavur Yolu, en gammel kaldirim bygget opp på toppen av en mur.
Opp fra Demre-dalen går ruten på en gammel kaldirim / kjerrevei som heter Gavur Yolu, den kristne veien, er bygget oppå en mur og går i hårnålssvinger oppover fjellsiden. Måten man bygde ferdeveiene opp i fjellene bærer det samme preget langs Lykias kyst, både opp fra Ovacık og opp fra Kalkan gikk ruten opp langs liknende kjerreveier. Som de, innbyder denne også til meg.
Demre-dalen, elveleiet gjennom dalen er ett tørt arr i landskapet. Lengre inne i dalen kommer den nye ruten som går forbi ruinene av Trysa ned.
Høyere oppe er det lite som ser ut som vann og elv lengre nede, bare et tørt arr som bryter gjennom landskapet. Bygningene og drivhusene til Demre dukker opp i utsikten med Middelhavet bak. Stien er som en naturlig trapp av stein, dog noe ujevn. En skilpadde har forvillet seg inn på den, men hvordan den har tenkt seg å komme seg videre oppover lurer jeg på.
Oppover går Gavur Yolu med utsikt mot havet og Demre.
Ved Kutluca krysser den nye veien den gamle, herfra fortsetter Gavul Yolu opp mens fjellsidene rundt smalner rundt ruten. Hvis denne ruten er en indikasjon på hva som kommer, gleder jeg meg til fortsettelsen imorgen. Nå nærmer jeg meg Belören og enden på dagens korte vandring. Igrunn skulle jeg gjerne ha gått mye lengre idag. Jeg kunne egentlig tenkt meg å overnatte ved Alakilise, ruinene av en kirke lengre oppe, noe som ville vært en uforglemmelig opplevelse.
Den gamle veien er tydelig opp mot Asarbelen og Belören, den nye veien ovenfor.
Ruten krysser veien nok engang før den siste lille stigningen opp til ett lite pass ovenfor Belören, ved passet ligger Asarbelen sitt nekropolis. Det gror over, så sarkofager og graver ser ut som de bare er strødd tilfeldig rundt. Jeg lar sekken ligge nede blant gravene og klatrer opp åsen til toppen av åsen, der selve ruinene av Asarbelen befinner seg.
Asarbelen med utsikt mot Middelhavet.
Fra murene til ruinene er utsikten flott, spesielt i retningen ruten fortsetter, det kribler ikke mindre nå (jeg har sikret meg mot å fortsette videre, det er ikke nok mat i sekken). Av Asarbelen er det ikke så mye igjen av, murene rundt er relativt intakte, klassiske i stilen med bysantinsk vedlikehold. Sisternen i midten er nå ikke lengre åsted for vann, men busker og små trær. Det er geiter som bebor fortet nå, bakken er bedekket av de små runde ekstrementene.
Utsikt fra Asarbelen i retning av fjellen der ruten fortsetter, Belören nedenfor. Den Lykiske veien passerer forbi den hvite og distinkte klippen øverst i bildet.
Ved Belören vekker jeg interessen til noen arbeidere, det virker som at de jobber med veien som fortsetter videre til Çağman. Veien er min vei ned fra landsbyen. Det er bare ett lite problem, jeg har ingen dekning her oppe, jeg får ikke ringt til taxien. Det problemet løser seg da arbeiderne tilbyr seg å kjøre meg ned for en liten sum, uten at jeg spør om det og (og jeg slipper i tillegg å klatre opp til et sted med dekning).
Ruiner i nærheten av Kent Pansiyon.
Veien ned er en skikkelig humpetur, jeg blir sluppet av utenfor Kent Pansiyon. Så blir det likevel en overnatting i Demre tross alt, selv om gjestehuset ikke ligger midt i sentrum av byen. Gjestehuset er derimot bra med en hyggelig vert, Salih Topuz, og har en fin sitteplass ute. Verten forteller meg videre hvordan jeg kan ordne vann på de forestående to dagene, og vil kjøre meg opp igjen til Belören imorgen tidlig.
Utenfor Kent Pansiyon i Demre.
Jeg burde kanskje ha besøkt Julenisse-museet (Noel Baba) som skal finnes i Demre, dette er nok et sted som hevder å være der Julenissen er fra. St Nicholas har jo satt sine fotspor her. Likevel så holder jeg meg på gjestehuset og bruker ikke så mye tid utenfor, gjør noen korte besøk i nærbutikkene for å handle mat for de neste dagene.
<- MyraBelos ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar