Høydemetere (opp / ned): 721m (2324m) / 803m (2121m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1273moh / 1192moh / 1690moh.
Vær: Vekslende mellom sol og overskyet.
Å sette opp teltet rett ved siden av en rennende elv, kan være å invitere fuktighet på besøk. Det har ikke regnet noe om natten, men like fullt er teltet vått av kondens når jeg står opp om morgenen. Utsiktene for toppturen er ikke akkurat lyse, en rask titt utenfor teltet avdekker ett skylag rundt Grøndalsvatni. Kjølig ute, spiser frokost i teltet idag og. Idag er planen å gå til Hårteigen og så tilbake til Litlos, matforrådet mitt tilsier som sagt at jeg er nødt til å ha to overnattinger på hytte.
Der stien krysser oset ved Grøndalsvatni, en enkel kryssing med lett sekk, med tung litt verre. Teltplassen min lå på andre siden.
Du verden som sekken min veier for mye, ville ikke vite vekten av den, så jeg veide den ikke før jeg dro. Sekken blir ikke lettere av at teltet har blitt våtere. Oset der den t-merkede stien går videre krysses på steiner, men enkelte steder er det for dypt. Med min tunge sekk tar jeg ikke sjansen på å hoppe, den ekstra vekten gjør at jeg går en stygg skade i møte skulle jeg bomme. Beina får en forfriskende start på dagen.
Solen brenner seg gjennom det hvite og svarte drømmelandskapet ved Grytevatnet.
Teltplassen lå omtrent midt mellom Litlos og Hårteigen, på hytta beregnet de rundt fire timer til toppen. De to resterende timene bort til foten av fjellet går over et mer og mer karrig og steinete landskap, med innslag av grønt og snøtunger en må krysse. Skyene viker ikke unna i starten, men når jeg går ovenfor Grytevatnet i ett hvitt og svart drømmelandskap brenner omrisset av solen seg gjennom skylaget. Så nedenfor Grytenuten klarner det opp, en blå bakgrunn dekker mesteparten av himmelen. Over Hårteigen er det bare få skyer som driver forbi. Jeg kan bare gå og håpe at dette ikke er det eneste vinduet i skylaget i løpet av dagen, er det noen på toppen nå har de en fin utsikt.
Stien på passet nedenfor Grytenuten. I horisonten kan man se en liten glippe med blå himmel, ved siden av til høyre ligger foten av Hårteigen, toppen innhyllet i skyer.
Landskapet og landemerket dekkes til igjen. Jeg krysser bekker og snø. Og så troner Hårteigen ovenfor meg, det er håp. For å komme opp til toppen må man først gå opp over en ur bestående av store steiner, før man klatrer opp gjennom et skar i fjellet. Folk jeg har snakket med sier at det før har vært en snøfonn i skaret som har bydd på enkelte problemer med å komme opp, men den er såpass redusert nå at det går problemfritt. Det er festet tau til å hjelpe på den bratteste delen. Etter det er det en veldig kort lengde hvor det kan føles litt luftig for noen. En tøff sti langs kanten på fjellet, med god utsikt, følges oppover til en passasje som krever enkel klyving med hjelp av en stålvaier. Derfra og opp er det bare å følge vardene enkelt opp til toppen. Er sikten bra, får man belønning hele veien opp.
Hårteigen. Mye blå himmel rundt, men toppen ligger fortsatt delvis innhyllet av skyer. En kan se varden på sørenden av toppen gjennom skyene.
Jeg kommer opp til klar utsikt til alle kanter, ett 360 graders panorama over Hardangervidda. Jenta jeg møtte på vei opp, var ikke like heldig, hun var på toppen mens skyene fortsatt lå lavt nok. Føler meg ufattelig heldig, dette var en topp timing å komme opp til toppen på. La gå at det ikke er en klar blå himmel, men skyene rundt gjør jo bare utsikten enda mer dramatisk. De veksler mellom å være mørke og lyse rundt omkring, en ser regn her og der i horisonten, men her er det mest sol og blå himmel. Fantastisk. Det blåser en del.
På vei opp Hårteigen med den massive veggen. Nedenfor kan man se stien bukte seg til og fra fjellet. I utsikten ligger Hardangervidda med snøen som hvite innsjøer spredt utover landskapet.
Toppen, ved varden, får jeg for meg selv en liten stund. Kan sette meg ned og nyte utsikten alene, en liten konge på haugen, en liten konge på Hårteigen. Så begynner de første som kommer fra Torehytten å dukke opp (med unntak av nevnte jente). Først ute er en nederlandsk far med sine to sønner. På Torehytten hadde det vært helt fullt, folk måtte sove stort sett over alt. De hadde gått tidlig for å komme opp før en stor gruppe med speidere som lå utenfor hytta kom. To ganger tidligere hadde de gått forbi fjellet uten å få noen grunn til å klatre opp, nå var de strålende fornøyde. En begynner å høre stemmer nedenfra.
Utsikt fra toppen av Hårteigen. Til venstre i bildet kan man se Hardangerjøkulen.
Når en først har kommet seg opp til toppen og utsikten er god, benytter jeg sjansen til å utforske den rundt. Går ikke bare opp og så ned igjen med engang. Ovenfor sørsiden står det også en varde, fra den kan man se bratt ned på fjellsiden og se stien nedenfor som bukter seg sin vei til og fra fjellet. Morsomst er det å stå ovenfor skaret og høre på stemmene som er på vei opp, du kan høre, men ikke se de som er på vei. Siden det er så mange på vei opp, tar det lengre tid å komme ned igjen. Kø begge veier ved stålvaieren og tauet.
På toppen av Hårteigen, 1690moh.
Sekken hadde jeg latt stå igjen nede med god grunn, på vei opp føltes det som at jeg fløy oppover. Så lett en føler seg. Med sekken på ryggen igjen tvinger gravitasjonen deg til å lande. Ruten snus og jeg går igjen på samme sti, men nå med Hårteigen i ryggen. Jeg prøvde å ikke se for mye bakover når jeg gikk til Hårteigen, så nå føles det likevel littegrann som at jeg går et sted hvor jeg ikke har sett utsikten fra før. En alt for sen lunsj inntas i ly for vinden ved Grytevatnet.
Hardangerjøkulen i horisonten. Mørke regnskyer nærmer seg isen fra øst.
Når jeg ankommer Litlos, nesten for tidlig etter eget ønske, er været fortsatt fint (selv om det er mye skyer). Jeg overveier å bare ta en pause og så gå videre, som igår, men synker ned i erkjennelsen av å bli værende. Litlos er en av de betjente hyttene jeg liker aller best, den liker fint til ovenfor Litlosvatnet. Det er også den hytta i Nord-Europa som ligger lengst unna en vei, så det føles og litt mer øde å overnatte her.
På vei ned fra Hårteigen, ruten som går langs kanten etter at man har klatret opp tauet (eller før om man går ned).
Igår spionerte jeg på listen over bestillinger for overnattinger for idag, listen var relativ lang, det blir folksomt på hytta. Overgangen fra å være mutters alene i teltet mitt de to forestående kveldene til å sitte inne i en full peisestue på Litlos er stor. Det serveres reinsdyrskarbonader til middag, å overnatte på hytte koster mer, men det er god mat og mye, en blir mett. Ute tettner det til, regndråper formes på vinduene, kanskje det var et greit nok valg å bli likevel. I peisestuen fylles rommet av stille murmur over dagens vandringer og hvor ferden går videre. Litlos er et slags knutepunkt, hit samles folk, for så å spres til alle kanter igjen. Jeg snakker med en del av de andre besøkende, spiller kort (idiot) sammen med en far og datter som også er fra Oslo.
En kald vading over oset ved Grøndalsvatni (for andre gang). Kunne nok ha kommet over med skoene på, men tok ikke sjansen med for tung sekk. Sokkene gir bedre grep på steinene, hjelper lite på temperaturen.
Jeg var utenfor grepet til Massiv idag, men imorgen er jeg tilbake på ruten igjen. Av så mange som beretter om at de bare må gå forbi Hårteigen uten å gå til toppen, grunnet ingen muligheter for å utsikt fra toppen, føler jeg meg utrolig heldig som fikk oppleve toppen med utsikt i alle retninger.
Kart over ruten for tredje dag på Massiv, fra Grøndalsvatni om Hårteigen til Litlos.
<- GrøndalsvatniReinsmyrtjørna ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar