Høydemetere (opp / ned): 661m (3994m) / 668m (3768m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1223moh / 1209moh / 1362moh.
Vær: Tåke om morgenen, så overskyet, kveldssol.
Det går et lite gufs gjennom kroppen når jeg krysser gårdsplassen mellom annekset og hovedhytta på Stigstu, ute ligger tåken tett, riktig så trollsk. Det er nesten som om tåken siver inn gjennom bitte små åpninger i veggene og vinduene. Gjestene benker seg inne foran frokostbordet, igår ble de samlet, idag blir de spredd igjen, til hver sin kant.
Stigstu innhyllet i tåke om morgenen.
At det ikke blir noen overnatting på Krækkja i natt har blitt bestemt, men det betyr ikke at jeg ikke vil avlegge hytta et besøk. På en måte kan en si at jeg har falt inn i en slags rutine nå, gå til en betjent hytte, ta en pause og så fortsette videre for å finne en teltplass (og stemple i Massiv-passet).
Skodde-vandrere på heien ovenfor Stigstu.
Forrige gang jeg gikk her, mellom Krækkja og Stigstu, var om vinter-sommeren 2012. Da lå det mye snø i fjellet, selv om det var mer beskjedent her enn andre steder den gangen. Ser ikke noe snø nå, bare tåken som ligger tykt over bakken. Det er likevel ikke ertesuppe-tåke, så stien er godt synlig, selv om en ikke ser så langt. Bedre sikt var det og den sommeren, så at jeg får se mer av et hulder-landskap enn fjell i det fjerne gjør ikke noe.
Et vindu i tåken. Dalen nedenfor Skaupsjøbrotet dukket opp under skyene for en kort stund.
Stigstu forsvant i alle fall fort i skodden og sto noen og fulgte meg når jeg forlot hytta, så de nok bare en enslig skikkelse som forsvant blant skyene, sakte oppslukt av dem. Over heden driver skyene, lett ul fra vinden og innimellom små gløtt av utsikt. Små vann og tjern dukker opp og synker tilbake i forglemmelsen.
Ovenfor Lundhaukedalen, tåken har lettet noe og etterlater seg mer og mer utsikt.
Bak meg jages jeg av en gruppe som igår kom fra Rauhelleren, i front drar en hund i tømmene, den liker visstnok ikke å ha folk foran seg. Konkurranseinstinkt. Vi snakket sammen en god del igår, og ved frokostbordet, og etter at de tar meg jeg igjen, blir vi gående å tidvis snakke sammen underveis. Med lettere sekker på ryggen og ikke hindret av en like stor trang til å ta bilder, forsvinner de etterhvert fra meg inn i skodden og det skydekkete landskapet. Jeg tar dem igjen en siste gang når de stopper for en spisepause, og så blir de borte når jeg stopper for det samme ved Skulevikåne. For dem er reisen slutt ved Halne.
På vei mot Halne med Halnekongen synlig bak, R7 kan såvidt skimtes som en tynn strek.
Ved Lundhaukedalen har skyene blitt løftet høyere opp på himmelen, landskapet i horisonten hilser velkommen. Riksvei 7 ved Halne markerer en fin grense mellom den flate Østvidda og det mer oppbrukne landskapet der Massiv nærmer seg Skarvheimen. Etter en stund fjernt fra en traffikert bilvei, må en huske å se seg for når en krysser veien. Ønsker ikke å bli lenge ved veien, så går fort videre. Det mest distinkte landemerket her, Halnekongen, har lenge vært synlig.
Etter Halne Fjellstova glir ruten inn i ett mer steinete, knudrete og kupert landskap når Massiv nærmer seg Skarvheimen.
Halnekongen lokker, men jeg fortsetter videre, motstår fristelsen. Toppen lokker igjen, jeg må ta betenkningstid, men motstår fristelsen igjen. Skyene gjør det ikke, motstår ikke fristelsen, de klatrer ofte opp for å skue ut over landskapet. Som jeg gjør over det nå mer knudrete stein-landskapet ovenfor Krækkja.
Ved Krækkja bygges det på, hytta ser ut som en byggeplass, men det blir ikke flere sengeplasser på hytta av den grunn. Ikke lov, litt uforståelig all den tid DNT sin regel om aldri å sende bort folk selv om det er fullt fortsatt gjelder. Noe som betyr at den eneste forskjellen er at folk må sove på madrass istedet for en seng. Poenget er, er folk bestemte på å komme seg ut og vet at de vil få ly for natten, vil ikke færre sengeplasser hindre dem fra å komme.
På vei ned fra Halnebotnane hvor man ser ned på Krækkja. Herfra ser man godt arbeidet som utføres på hytta.
Jeg ankommer DNT sin betjente byggeplass sammen med en annen vandrer, som viser seg å være gift med bestyrerinnen på Fagerheim Fjellstugu. Der er det fullt hus nå forteller han over en kopp kaffe, i motsetning til her, men det kommer nok flere folk hit etterhvert. Når han fortsetter videre for å hjelpe til med middagen der, setter jeg meg inn i peisestuen med en kald øl (hørt det før?). Peisestuen er uberørt av arbeidet, bortsett fra stillasene utenfor vinduet.
Et steinete landskap, en ensom vandrer og dramatiske skyer møter meg mellom Drageidfjorden og Finnsbergvatnet.
Etter Krækkja går jeg med en forventning om regn, tunge skyer ligger over fjellene og jøkulen, klare for å slippe lasten sin. Ved Drageidfjorden møter jeg på de som har gått den lange veien fra Finse, forventningsfulle av å snart være framme på Krækkja. For meg, går vandringen videre, forbi Drageidfjorden, steinete røyser og små hengebruer over klukkende elver og bekker. Dramatiske skyer, verden i mørke toner.
Rundt to timer senere har jeg kommet til Finnsbergvatnet, passende tidspunkt å gi seg på. I den sørøstlige enden av vannet er det en god teltplass, med fin utsikt over vannet og mot Helveteshorga med Hardangerjøkulen som bakgrunn. Når sekken er på bakken og teltet hentet fram, venter jeg bare på at de første regndråpene skal melde sin ankomst, men istedet bryter skylaget seg opp i vest.
Flott kveldssol over Finnsbergvatnet når middagen tilberedes.
Det som følger er den fineste kvelden på turen så langt, det er også den siste kvelden. Når jeg sitter ute og tilbereder middagen er det en flott kveldssol over Helveteshorga og Finnsbergvatnet. Skyene forsvinner fort og over meg dukker en blå himmel opp, mens i horisonten ligger skyene som bølger over fjellet, bare stille.
Kveld ved Finnsbergvatnet.
Om kvelden når solen har forsvunnet ned bak jøkulen, og randen på fjellen antok en rødlig farge, synker temperaturen igjen. Kryper inn i teltet og slapper av før natten lukker seg rundt landskapet. Fra tåke til nydelig kveldssol, en variert dag der jeg har beveget meg fra Hardangervidda og over mot Skarvheimen.
Kart over ruten for sjette dag på Massiv, fra Stigstu til Finnsbergvatnet.
<- StigstuFinse ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar