Kjentmannsmerket: Fjellsjøkoia Vest For Skotjernfjellet og Drittjern, Tidligere Het Det Dritartjern

Kjente det kriblet i beina nå, måtte ut. Etter en så lang skisesong føltes det nesten litt rart å ta beina fatt, uten skiene. Nå har det såklart vært flere turer uten ski i det siste, men ingen av de lengre turene. En stund siden jeg hadde vært i Romeriksåsene nå, så jeg åpnet kjentmannsheftet for å sjekke om det var noen poster der jeg ikke hadde dekket. Det var fire poster, to av dem så jeg for å være for langt unna for denne dagen, da gjensto det to. En gammel nyrestaurert koie og et tjern med et lite velklingende navn.

Ut i skauen ved Skotjernshytte for å finne en bortgjemt koie.

For disse postene var Harestua greieste stedet å starte fra, så da var det bare å sette seg på toget og rulle gjennom Nittedalen. Nok en varm mai- og pinse-dag. En sjelden lang vinter og en kanskje like sjelden varm mai. Knapt en sky på himmelen, bare å smøre seg inn med solkrem med en gang.

Fjellsjøkoia Vest For Skotjernfjellet.

Inne i Fjellsjøkoia.

Vest for Skotjernet sto det engang en koie fra tidlig 1900-tallet, fram til omtrent midten av 1950-tallet ble den brukt som overnattingssted for tømmerhoggerne. Senere ble den brukt mer i forbindelse med oppsyn av beitedyr, jakt, fiske og friluftsliv. Så forfalt den over tid. I 2014 startet Lunner Almenning opp med å restaurere den gamle koia, Fjellsjøkoia. For å komme dit valgte jeg å gå på skogsbilveien som leder opp langs Skotjernbekken, og sør for koia. En sti skulle lede meg omtrent hele veien opp fra der skogsbilveien slutter.

Hvor er skiene når man trenger dem?

Vesle Skotjernet.

Så enkelt ble det ikke. Stien den forsvant sakte, men sikkert ut i intet, eller ut i skauen, og ble der. Skjult for mine øyne. Fjellsjøkoia ligger i en glenne omgitt av gammel skog, og dermed heller ikke lett å få øye på fra noe sted. Uten kompasset som lå igjen hjemme, ble det da mer gefuehlen som gjaldt. Jeg kom inn på en eldre kjerrevei, som er på vei til å synke ned i vegetasjonen og gå over i historien. Jeg burde ha valgt det alternativet fra starten, men stien virket mer lovende og hyggeligere. Fra den forvitrende kjerreveien fant jeg enklere Fjellsjøkoia og kunne stemple fornøyd i heftet. Man kan overnatte inne i koia, den står åpen, men den er spartansk utrustet. Et bord med to benker. Brisker til å sove på. Ovn til å fyre opp i. Et koselig krypinn.

En våt tur innimellom, her over en myr.

Nok en myr, her rett ved Skotjernet.

Tilbake igjen er det mye enklere. Solen skinner høyt på himmelen, bedre ledetråd finner man knapt. Jeg tar kursen rett mot solen. Sør for koia går blåstien, umulig å bomme på den. Å ta blåstien over mot Trasletjernet er derimot nesten en liten bommert derimot. Dette er en våt sti, som føles stort sett som en eneste lang myr. Noe fint å se på er det ihvertfall underveis. Gjennom Bjørnåtedalen nedenfor Skotjernfjellet blir det verre. Hvor er skiene når man trenger dem? Her ligger snøen fortsatt igjen, våt, tung og råtten. Gir en herlig kombo med alle steinene stien går over. Hard og god snø man kan gå på i det ene øyeblikket, i det neste har foten synket dypt nedi snøen. Tiden raser avgårde, men distansene uteblir.

Stien gjennom Bjørnåtedalen gikk over råtten snø og kronglete steiner.

Råbjørn.

Tilbake på skogsbilveien mot Råbjørn fra Råsjøen føles det da som at jeg flyr. Jeg skal gå forbi Råbjørn til min neste post, men jeg lurer litt på tiden. Mye av den forsvant over Bjørnåtedalen. Det er folk på Råbjørnhytta. Jeg skal til det lille tjernet med det lite velklingende navnet. Tar blåstien sørover fra hytta og en snarvei østover gjennom skogen og åsen for å komme ned på en skogsbilvei. Drittjern. Som før het Dritartjern. Det er heller ikke et veldig stort tjern. Navnet er kanskje skjemmende, men det lukter ikke noe her som skulle tilsi navngivingen. Planen var å gå tilbake igjen samme vei, men siden jeg aldri har vært glad i gå frem og tilbake, går jeg heller fremover og tar hele skogsbilveien rundt og tilbake til Råbjørnhytta.

På vei mot Drittjern.

Drittjern, Tidligere Het Det Dritartjern.

Turen ned igjen til Harestua lar jeg bli en roligere, lettere, men og da litt mindre spennende tur. Jeg lar meg bare vandre rolig ned på skogsbilveien forbi Råsjøen og bakkene nedover som går nedenfor Solobservatoriet. En vind fant det for godt å puste friskt på tilbaketuren, så det ble litt kjøling i all varmen. Tilbake på Harestua kommer jeg i fin tid for toget tilbake til Oslo, med bare en kort ventetid før det ruller inn på stasjonen og lar Fjellsjøkoia og Drittjern ligge igjen i Romeriksåsene.

Under vannoverflaten på en liten bekk.