Skitur på Himmelspretten

Så ble det en skitur til gitt, men denne gangen måtte jeg gå et stykke før det ga noen mening i å ta på seg skiene. På bussen opp til Skansebakken var det ymse folk som skulle på tur, noen lettkledte som skulle ut og løpe, noen enkelt kledt som skulle på tur, noen på tur med tung sekk, og jeg med ski. På Smedmyrkoia lar jeg skibaggen og treningsskoene ligge igjen, mens jeg tar skiene og stavene i hendene den siste biten opp til der snøen ligger og venter.

Stuevassdalen ligger liksom i skyggen for alt andre her oppe, og får som regel være i fred. Det betyr også at snøen får stort sett være i fred innover i dalen også, selv om den på enkelte strekninger har opphørt å eksistere. Vårskiløping betyr gjerne det og, litt av og på med skiene. Ved siden av Stuevatnet ligger det et dødt dyr, jeg er usikker på om det er et rådyr eller en hjort.

Etter Stuevassdalen er det først oppe ved Kjagdalskrysset at det ligger sammenhengende snø. Den ligger stort sett hele veien over til Gagnumsætra og Nordre Heggelivann. Stort sett, det er brudd flere steder der skiløypa går over forbi Oppkuven. Ved naturreservatet sin grense flyter det nå en bekk, men det er ikke verre enn at jeg kunne ta meg en avstikker gjennom skogen ved siden av. Over mot Vesle Langtjern har myren man må over nesten tatt over underlaget, der sålen har vært ligger det fortsatt enkelte striper med is som det fint gikk an å benytte som underlag for å komme seg over.

Ved myra ved siden av Vesle Langtjern og inngangen til Villmannsdalen har nok en elv skjært gjennom snøen og der løypa går, så en liten tur på en liten sti må til. Gjennom Villmannsdalen er det nok et brudd, men som vanlig er det ikke noe problem å komme seg videre. En må så helt til løypekrysset hvor ene traséen går ned til Heggelia, for å komme til der snøen er fraværende igjen. Denne delen ligger midt ute i solsteiken og er som regel alltid tidlig ute med å ta ferie.

Ved Nordre Heggelivann er det tid for pause og niste. Det blåser relativt friskt over vannet. Nå er ferdselen på vannene ferdig for godt. En kan fortsatt se sålen der skisporene har gått over isen, men de er i ferd med å brytes opp i flere deler.

Når jeg var på vei ned til vannet kom det en annen ivrig vårskiløpet, på sykkel. Jeg møter han igjen i motgående retning, når jeg er på vei tilbake over mot Kjagdalskrysset igjen. Det er artig å se hvordan solen står på, på enkelte steder der jeg kunne fint gå over tidligere, renner det nå vann over. På vei tilbake ble det for øvrig uaktuelt å ta av seg skiene, den ene bindingen hadde funnet det for godt til å nekte å la seg åpne igjen. Nå var det bare et problem (for underlaget på lekeplankene mine) der jeg måtte krysse skogsbilveien fra Gagnumsætra og ved tidligere nevnte solhelling ovenfor Heggelia. Men jeg var litt nervøs for om jeg ville bli nødt til å gå i sokkelesten ned fra Kjagdalskrysset hvis jeg ikke fikk skiskoen av skia. Det gikk bra.

Ved Kjagdalskrysset var jeg ved veis ende på denne skituren, omtrent. Kunne stå littegrann nedover i bakkene i terrengløypa mot Smedmyrkoia. Før jeg måtte ta beina fatt for godt.

Omtrent nede ved Lyse Gård var det derimot endringer på himmelen og en bekmørk himmel kom drivende. Flott og se på, med påfølgende regnbuer, men forberedt på dette regnskyllet var jeg ikke. Det ble en våt løpetur for å komme i ly under busskuret ved Skansebakken, som jeg delte med to syklister. Jeg var glad regnskuren kom her nede og ikke mens jeg var på ski lengre oppe.

Det er fortsatt muligheter oppe ved Oppkuven, og jeg vet om noen som kommer til å holde på der lenge, men det røyner på nå. Ihvertfall hvis man ikke ønsker å måtte ta for mange og kronglete omveier og avstikkere i skogen for å komme seg videre. Det blir vanskeligere over nå for hver dag. Skal ikke se bort ifra at dette ble min siste skitur for denne sesongen.

Det ligger fortsatt fint med snø ved Stuevatnet, samt et dødt dyr.

Kadaver av et rådyr eller hjort.

Videre innover Stuevassdalen, isen på vannene brytes nå opp.

I Kjagdalen, ved grensen til naturreservatet, er skisporene blitt borte og man måtte ta omveien om skogen.

Over myren før Vesle Langtjern og Villmannsdalen, måtte bruke det som brukes kan for å komme over.

Ved myra ved Vesle Langtjern før Villmannsdalen, her renner det over, kort skautur igjen.

Gjennom Villmannsdalen var det stort sett gjennomgående snø, men her måtte jeg på et lite skautokt igjen.

Gjennom Villmannsdalen, isen ved klippene i ferd med å falle sammen.

Her må det ha blåst skikkelig, froskeegg i skisporet gitt.

Ved Nordre Heggelivann, fortsatt kan sålen der skisporene gikk over vannet sees.

Omveien ved myra ved Vesle Langtjern.

Tilbake over myra etter Vesle Langtjern og Villmannsdalen.

Ved veis ende denne gangen, muligens siste skitur denne sesongen.

Something wicked this way comes. Så ble det mørkt i horisonten gitt, nede ved Lyse Gård igjen, kort tid etterpå begynte det å regne.

Hvitveis.

Mørk himmel ved Lyse Gård.

Regnbue ved Lyse Gård. Og mye regn.

Regnbue ved Lyse Gård (og fortsatt mye regn).