Rådyr utenfor Smedmyrkoia om morgenen (dessverre litt dårlig bilde, tok det gjennom vinduet på koia).
I starten begynner og slutter skituren ganske så fort, må vente til Villmannsdalen før man kan spenne på seg skiene skikkelig. Her ved sporene etter Kjagdalen og myra før Vesle Langtjern.
De fleste vårskiløpere sykler nå rundt og går opp mot Oppkuven fra Gagnumsætra, men når jeg må ha skiene i hendene istedet for på beina følte det som en litt for lang tur til at det fristet. Jeg var nødt til å komme meg over til Villmannsdalen og Store Oppkuvvann på et vis. Det ante meg at jeg ikke kunne få bruk for skiene før. Oppe ved der naturreservatet begynner i Kjagdalen var smeltingen allerede kommet så langt at den lille elven som fløt over sporene grunnet vannmengdene nå var tørket bort omtrent. Fortsatt fuktig på bakken såklart. Jeg kunne likevel spenne på meg skiene rett på andre siden, og så gå.
Ved løypekrysset mellom Vesle Langtjern og Villmannsdalen.
I Villmannsdalen er man i 'villmarken', her ligger det fortsatt en såle.
Kanskje 100 meter, så måtte skiene av igjen. Istedet for å gå over myra, tok jeg turen rundt gjennom skogen. Som ventet lå det bare vann og åpen mark ved løypekrysset ved siden av Vesle Langtjern. En litt kronglete tur på tråkket ved siden av etterpå, grunnet ski og staver, var jeg i starten av Villmannsdalen. Det siste skieventyret denne vinteren kunne begynne for godt. Det blir litt sikksakk-gåing, og over enkelte veldig smale spor, men herfra kunne jeg gå omtrent uhindret helt til myren ovenfor Store Oppkuvvann. Andre nylige skispor møtte meg ved pålen som brukes som snømåler, bart rundt pålen.
Men enkelte steder blir det smalere.
Enda smalere spor gjennom Villmannsdalen.
Ute på den lille odden i Store Oppkuvvann sitter det to stykker og slapper av i finværet, jeg antar at skisporene jeg ser hører til dem. Herfra er det en omtrent 2km lang sammenhengende såle man kan gå på. Hvis man er snill, det er enkelte få åpne gap og sår i sporet, men det går greit å tråkke over dem. Jeg går i dress, men jeg har ikke på meg finskia, for å si det sånn.
Flagget vaier i Villmannsdalen.
Det er fortsatt nok snø til å få seg en tur, ved det lille tjernet nedenfor Store Oppkuvvann.
Om å komme meg ned med skia på beina helt til Gagnumsætra har jeg lite tro på, men jeg gjør et lite forsøk. Fra der blåstien tar av ned mot Heggelia må skiene bæres mesteparten av veien, med unntak av en 600 meter lang strekning. I svingen før siste bakken ned til sætra er det tomt for snø, jeg tviler på at det er mer og hente, så jeg snur.
På skitur 17. Mai i dress og med flagg, som seg hør og bør.
Dermed er rutevalget satt. Det er tid for litt stensaking, med andre ord repetisjoner frem og tilbake, men ikke i like ekstreme former som han er kjent for. En av grunnene til at jeg valgte å legge ut på ski når alle andre tror at det er tomt for snø, var at jeg manglet bare 14km fra å nå 170 mil denne sesongen. Det må bli noen ganger frem og tilbake for å nå det.
Slapper av i lyngen ved Store Oppkuvvann og nyter det fine været.
Ved myra ovenfor Store Oppkuvvann.
Jeg møter på de to som satt og slappet av odden, de er også ute i samme ærend som meg. Å nyte nasjonaldagen med ski på beina, begge to ivrige vårskiløpere og skulle jeg tro rett kommer de til å holde det gående litt lengre enn meg. Hyggelig å møte andre ute på ski også. Jeg møter også på to jenter som er ute på telttur, har gått fra Ringkollen og skal videre over Oppkuven.
Myra mellom Vesle Langtjern og Kjagdalen.
Tidligere på dagen, nede ved Smedmyrkoia, var det mer vindfullt og det var småsurt. Nå er det derimot flott vær og en får også ta seg tid til å nyte det litt og. Å sette seg ned i lyngen, ute på odden i Store Oppkuvvann, og kjenne solen varme. Medbragt niste spises mens man hører på fuglene kvitre. For å være ærlig, så foretrekker jeg dette framfor maset i sentrum av Oslo på nasjonaldagen.
Gratulerer med dagen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar