Vandring i coronaens tid (tur #5): Båhushøgda og rundt Maridalsvannet

For den femte coronavirus-vandringen, som jeg har begynt å kalle disse turene, altså vandring i coronaens tid, begynte tankene å sirkulere rundt det å gå rundt Maridalsvannet. Det skulle derimot ikke være den vanlige ruten, fra Brekke til Hammeren langs skogsstien, så veien forbi Mariakirkeruinene til Sander Gård, og så skogsstien på østsiden av vannet til Oset. Som et turtips, en fin tur, også flott som en joggetur, men ikke planen idag.

Fra Grinda mot Langmyr.

Langmyr.

Hadde egentlig, siden man må tenke nærområde, tenkt meg til Dausjøberget. Fint utgangspunkt å gå til for lunsj, det var planen ihvertfall. Så legge ruten i litt videre buer utenom vannet. Det er nok en nydelig dag, det har vært mange av dem i det siste. Med tanke på hvor mye man egentlig oppfordres til å holde seg hjemme, så hadde det nesten vært bedre med dårligere vær. Så ville det ikke føltes så kjipt å måtte sitte inne og se ut på det pene været, men det er akkurat det det er, pent vær. På den andre siden, kanskje det fine været hjelper til med å holde humøret oppe og, ikke gjøre stemningen enda tristere enn den er.

Kollbakkene på Jøssingkollen.

På stien opp mot Ullevålseter fra Nordseter.

Ved Grinda der det går en sti og skiløype mot Langmyr møter jeg på en tidligere kollega, der i huset går det litt i brakkesyke, så man må ut. Fortsatt ganske så hardt underlag, da kulden ikke helt har sluppet taket ennå, så det går fint å gå på skiløyper uten ski på beina. Det er folk ute, men man får gå relativt uforstyrret på stiene. Som dere skjønner så går jeg da litt ovenfor skogsstien langsmed Maridalsvannet, og kommer innpå Ankerveien, som jeg følger til rett ved Nordseter. Her tar jeg blåstien opp mot Ullevålseter, får gå helt usjenert og uforstyrret oppover.

Fra skogen opp mot Ullevålseter.

Opp mot Båhushøgda.

Med alt som skjer ute i verden og her hjemme, samt restriksjonene som er pålagt befolkningen, så må det sies at bare det å komme seg ut i fri luft og natur føles fantastisk. Litt fri fra den overvelmende nyhetsmassen om coronaviruset som stappes ned i halsen på en. Det er viktig å få informasjon ut til folket, men i jakten på nesten det sensasjonelle i det her, så blir det litt for mye. En føler litt at det viktigste drukner litt. Et utall av eksperter, reelle og selvoppnevnte, innen alle mulige slags felt mellom himmel og jord, som uttaler seg. Og igjen sitter en befolkning, som føler litt ekstra på hva som skjer med kroppen, er jeg litt tungpustet nå??, naturlig nok. Mye uvisshet. Godt å få en pause fra det, men ikke glemme det.

Utsikt mot Skjennungsåsen med Ullevålseter nedenfor fra Båhushøgda.

Lesestoff på tur, når en ikke kan ut å reise får en reise gjennom en annens beretning istedet, fint å lese om en reise gjennom Cevennene i Robert Louis Stevensons fotspor (bok av Alexander Leborg), selv her fra Båhushøgda.

Fra demningen sør i Skjærsjøen tar jeg av på en skogsbilvei opp i lia, her dukker det opp folk. Det er skremmende å se animasjonene for hvordan coronaviruset sprer seg fra menneske til menneske, men det ville vært artig å få sett en animasjon med hvordan menneskene nå sprer seg fra byen og opp i marka. Fra blåstien jeg kommer innpå tar jeg av og beveger meg igjen over på skiløypene. Skiløyper kan være fine å følge de og, selv uten snø, men av og til har de jo en tendens til å gå rett over ett vann eller en veldig bløt myr.

Utsikt fra Båhushøgda.

Båhushøgda.

Jeg kommer meg på på Båhushøgda og skrentene med utsikt der oppe. Her har jeg vært før, men det har aldri vært noe utsiktsvær da som jeg kan huske. Det er jo så fint vær og god utsikt at jeg bestemmer meg for å sette meg ned her. Stille og ingen andre (inntil jeg får øyne på et annet eldre par lengre borte litt senere). Solen varmer faktisk litt nå, lettere påskestemning. Så begynner det å snø...forresten det er faktisk hagl, men det passerer fort. Blir sittende en god stund. Leser om en vandring gjennom Cevennene uten esel. Om man ikke kan reise ut å gå på lengre vandreturer selv, får en reise gjennom andres ord. For øvrig har jeg nok av minner selv, fra mine egne langvandringer.

Fagervann.

Klopp på vei ned fra Fagervann.

Artig å gå over toppen, hvor vegetasjonen ikke er så tett og det er mer åpent. Ligger mer snø på toppen, blanding av våt og hard snø. Etter litt kryss og tvers kommer jeg til Fagervann, hadde bare tenkt å gå innom sørenden av vannet, men blir til at jeg går rundt. Fagervann er et nydelig vann, men det er enkelt å komme til, så det kan ofte være en del folk her. Idag er det stappfullt. Hengekøyer og telt i alle regnbuens farger rundt vannet. Mer alarmerende er gruppene med folk som sitter samlet tett i tett, enkelte opp til 8-10 personer i dem. Så mye for social distancing.

Utsikt over Maridalsvannet og mot Oslo.

Maridalen Kirke.

Istedet for å ta blåstien ned til Maridalen Skole, tar jeg den umerkete stien som går nesten parallelt, men mer til vest for blåstien. Begge stiene er hyggelige, men det er fint mer variasjon. Et stort hogstfelt passeres, alt ser rasert ut, men det gir faktisk en flott utsikt over Maridalsvannet med Oslo i bakgrunnen.

Å se seg tilbake, mot Sander Gård.

Skyggekjegle.

Fra Maridalen Skole venter det en vei. Og herfra tar jeg den vanlige ruten skissert ovenfor. Tiden har løpt, det ble Båhushøgda istedet for Dausjøberget. Stopper bare for en kort liten pause på en av knausene som ser ut over Maridalsvannet. Hjem går det fra Brekke opp til Grinda og ned Havnabakken. Tåsen og så hjem til døren igjen. Ble en fin tur idag og.

Maridalsvannet.

Det lir mot kvelden når jeg går ned Havnabakken.