Det gjelder å ta muligheten når en kan, en skitur i Krokskogen og Nordmarka

Det som ifjor var en selvfølge, er det langt fra å være i år. Så når en får muligheten, er det best å ta den når en kan. Været er innbydende, solen lyser imot meg når jeg legger på vei hjemmefra med skiene under armene. Så kommer erkjennelsen av hvilken dag det er idag.

På vei over Oppkuven og da tittet solen fram.

Ned fra Oppkuven før Dalstjern og Gagnumsætra.

Skamrek.

Det er dagen for den sedvanlige fylle og forsøplingsfesten i Holmenkollen, når man skal skogs for en rotbløyte. Jeg ankommer Majorstua t-banestasjon. På perrongene danser ungjenter farlig nær t-banen som kommer dundrene opp fra tunnelen, de hopper og spretter borti hverandre en hårsbredd unna kanten. Rundt meg står andre med posene klare med drikkevarene, nå er det klart for fest og forsøpling, å se på sporten i seg selv er ikke det viktigste. Den går jo likevel for tomme tribuner i henhold til et virus som rykker nærmere for hver dag, men det er jo vel ikke for å se idrettsstjernene passere forbi at de skal opp dit. Jeg er glad jeg skal et helt annet sted.

Ikke noe skam å gå over Skamrek i dette været.

Skisporene over myren nord for Skamrek.

Nær Atjern.

Helt rolig kan en kanskje ikke si at det er innerst i Sørkedalen, ved Skansebakken, der er alle parkeringsplassene fulle. Folket skal ut, men det er likevel en annen stemning som hersker. Alle har nok fått med seg at dette vil være en dag av de sjeldne. Det er snø, det er blå himmel og det er sol. Alt ligger til rette. Folkefest i sporet, og en helt annen fest i Kollen.

Nær Atjern.

Ved Aurtjern.

Sol og skodde over Skottehøgda.

Og så går det oppover, fra Skansebakken forbi Lysedammene og Smedmyrkoia. Blide folk i sporet, i all slags hastighet. Noen står og stille og bare nyter været, det er sånn det skal være. I dette lyset er det ingen skam å gå over skamrek. Jeg går med et mål for øyet, men i sannhet er det bare for å komme seg ut på ski og nyte dette.

Loka.

Spor over Loka.

Oset fra Storflåtan.

Skyene de kommer de og, vil være med på leken, dansende på himmelen. Ferden går forbi Loka, Vesleflåten og Storflåtan. Folk passerer forbi meg og jeg passerer forbi folk. I bakkene opp mot Langtjern møter jeg på selveste milslukern, Tom Stensaker. Jeg skal gjøre en formidabel innsats i år om jeg skal komme nærmere hans sammenlagtdistanse nå, men det er en hyggelig prat opp bakkene før vi skiller lag ved Langtjern. Han mot Tverrsjøstallen, jeg mot Spålen.

Mot Storflåtaflaka.

Storflåtaflaka i bakgrunnen.

Langtjern.

Og dit går det i full fart, med innlagte bråbremser i, for terrengløypa den er bratt og svingete, og så kommer det folk motsatt vei og. En berg- og dalbane som leder ned til det indre i marka, Spålen og omegn. Målet jeg har hatt i øyet ligger nær. For på nettet kunne jeg se en grønn linje være tegnet opp på et kart og med den vinteren vi har er det fullt mulig at dette blir den eneste muligheten jeg vil få til å kunne gå over Sandbekkmana i år. Så når en får muligheten, er det best å ta den når en kan.

Spålen.

Detalj fra Spålen.

Skiløper over Spålen.

Markas indrefilet blir den kalt, Sandbekkmana. Og opp gjennom skogen går det, til der Tvetjerna bretter seg ut og så åpner landskapet seg sakte, men sikkert ut. Her oppe ligger skyene igjen. Lyse, ikke grå og triste. Stedet for matpausen. Alt som skjer nede i Kollen er glemt, her er det stillhet. Er det lyd, så er det fra vinden. Og kanskje fra en eller annen fornøyd stemme i luften.

Porten til skihimmelen.

Opp mot Sandbekkmana.

Tvetjerna.

Nå er også kursen satt sørover igjen. Over Vesle Sandungen går de naturlige stavtakene videre. Og så over Kveldsroshøgda, tilbake i skyene etter en kort pause i blå himmel over Sandungen. Mot Smedmyra i trange spor. Spor er det også se på vei mot Heikampen, de er enslige og brøyter seg i vei gjennom snøen, over kampen er det ikke kjørt opp, men det hindrer ikke folk, utsikten lokker vel.

Sandbekkmana.

Sandbekkmana.

Vesle Sandungen.

Tåken siger innover når slitne ski nærmer seg Vinterglåmene, Glåmene og så Sommerglåmene. Tett og trollsk. Stille. Sporene blir mer slitt nå. Og jeg nærmer meg Frognerseteren. Dit vil jeg ikke. Ruten legges mot Ullevålseter og Sognsvann. Kjente trakter, men forholdene ned mot Sognsvann og byen er ikke kjente. På vei dit er også Kollenfolket. Det går fint ned.

Opp fra Vesle Sandungen og mot Kveldroshøgda.

Over Smedmyra.

Smedmyra.

En absolutt skjønn dag i marka.

Tåke over Vinterglåmene.

Sommerglåmene, som gjør seg best på vinterstid.

Sommerglåmene.

Det gjelder å ta muligheten når en kan, en skitur i Krokskogen og Nordmarka