Vandring i coronaens tid (tur #1): På hard snø over Kamphaug og Vindernhøgda

Så kom coronaviruset til Norge og med ett endret livet og verden seg. Noe som har ført til en rekke endringer og innskrenkelser i det daglige liv. Hvordan har så dette påvirket mitt friluftsliv? Først og fremst ved at jeg har fått begrenset mulige utfartssteder til marka. Når en ikke har mulighet til å kjøre selv og at man ikke skal ta offentlig transport uten at det er helt nødvendig, betyr det at en må gå fra sin egen dør. Og hjem igjen. Det setter en begrensning på hvor langt hjemmefra jeg kan nå. Marka ble med ett et stykke lengre unna.

Bakkehaug.

Viktigste er likevel. Jeg får komme meg ut på tur, enn så lenge. Og i tiden som venter en fremover, så bør en være fornøyd med det, det er andre som har det verre.

Mot Blanksjø (nesten).

Is ved Skjærsjødammen.

Hjemmefra er det Grinda oppe ved Korsvoll som er nærmeste port inn til marka, jeg setter kursen dit. Det er heldigvis ikke alt for langt å gå dit, jeg tar noen små krumspring opp mot Tåsen for å slippe unna den kortere, men kjedeligere Uelandsveien. Kanskje færre folk å møte og, gjelder å holde avstand til folk nå. En verden snudd litt opp ned. Det er en grei tur opp, men det er ikke i byen jeg vil være, det er i marka jeg trives. Eller rettere sagt, i naturen.

Kamphaug.

Over Kamphaugåsen.

Over Kamphaugåsen.

Fra Grinda følger jeg ymse stier på kryss og tvers, med et underlag som stort sett er bart, men med enkelte partier som er isete. Jo nærmere Ullevålseter jeg kommer, jo mer snø og is blir det. Og jo nærmere Ullevålseter jeg kommer, jo mer folk blir det og, naturligvis. Det er ikke dit jeg skal, jeg smetter nedover mot Skjærsjøen.

Svartjern.

Ned mot Rottungen.

Rottungen.

Jeg skal over Kamphaug, jeg er spent på om det blir med føttene godt senket ned i snøen eller om det blir med føttene godt oppe på snøen. Selv heler jeg mot det siste og det skulle vise seg å stemme. Skareføre, som det så fint heter, er ikke alltid noe jeg er fornøyd med. Idag er jeg det. Snøen holder meg helt fint og der er bare å strene avgårde opover i lia. Været er nydelig.

Skøytere på vei over Rottungen.

Langs oset sør i Bjørnsjøen mot dammen.

Solen speiler seg i isen ved oset sør i Bjørnsjøen.

Ved Rottungen knaker det litt i isen. Ute på tuppen som vanligvis alltid okkuperes av teltere er det ledig, og lunsjen spises mens to skøytere glir over vannet. Røyk fra et bål ikke så langt unna meg, stemmer i luften. En glemmer litt det som foregår utenfor marka nå, og det er befriende.

Bjørnsjøelva.

Opp mot Vindernhøgda.

Pudder på Vindernhøgda.

Jeg hadde egentlig tenkt å bevege meg nedover med en gang fra Rottungen, men det er for fint ute nå og det er fortsatt tid igjen av lyset. Kursen er Bjørnholt og så ned mot dammen nedenfor. Gjennom skogen opp mot Vindernhøgda er ikke skaren like standhaftig, den slipper meg igjennom fra tid til annen, uten at det hindrer meg nevneverdig. På de undulerende småkollene på toppen ligger det et lag med pudder, føttene mine setter spor i snøen bak meg. Det er utsikt å spore fra toppen. Etter at jeg forlot Rottungen har jeg ikke sett eller møtt noen, ikke før jeg nesten er nede på skiløypa som går opp på andre siden av Dølerudhøgda.

Utsikt fra Vindernhøgda.

På snø over Vindernhøgda.

Utsikt ovenfor Lørenseter.

På Ullevålseter er folket tilbake og fra da av gjelder det å passe på. Holde avstand. Gå i vide sirkler, så langt det er mulig, rundt folkene en møter. Ikke alle er like flinke, og okkuperer mesteparten av skogsbilveien. Andre igjen er det, og det er litt merkelig å se det fra avstand, to personer som går rolig mot hverandre for så å gjøre unnvikende manøvre for å holde mest mulig avstand. Som uvenner som prøver å unngå hverandre, men akkurat nå er det sånn man bryr seg om andre. Andre tider.

Sognsvann.

Ned fra Kringsjå og hjem.

Ikke t-banen ned, selv om det er fristende. Det skumrer og jeg når døren hjemme når mørket setter inn. En fin og noe annerledes tur får en si. Jeg anla til og med litt rødfarge i ansiktet.